Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Det som ikke sies

Jeg tror også at Gud er kjærlighet. Men jeg er usikker på om det hjelper å si det.

Publisert: 14. des 2018

Du er god nok. Du er elsket. Gud skapte deg til akkurat den du er. Du er du og du duger. Og størst av alt er kjærligheten. Hørt det i en kirke nær deg? Da er du ikke alene.

For kjærlighetsbudskapet, insisteringen på aksept og inkludering, har blitt en del av Den norske kirkes kjernespråk. Det innebærer ikke bare at mellommenneskelige relasjoner har kommet i fokus, men også en dreining i språket om Gud. Spesielt når prester skal strekke hånda ut mot de fremmedgjorte, de brente barna, de fordomsfulle, da er budskapet like klart som det er forutsigbart: Gud er kjærlighet. 


Utålmodig. Og la det være sagt: Dette er sentralt. Det er kanskje det aller mest sentrale i kristendommen: Gud som strekker sine hender ut til verden i kjærlighet, og at denne kjærligheten skaper noe hos oss og mellom oss. Det er heller ikke noe nytt over budskapet, gudskjærligheten er gjennomgående i Det nye testamente og kirkehistorien. 

Men etter å ha hørt nok en kjærlighetspreken blir jeg likevel utålmodig. Det som sies er bra, men så er det noe viktig som ikke sies. Og det som ikke sies, truer troverdigheten til det som sies.


Åpen for ord. Det finnes folk som hver dag sier «Jeg elsker deg til» sin utkårede. For noen av de utkårede er det sikkert helt nydelig. Noen mennesker er så sensitive for et ords mening at veien inn til deres innerste står helt åpen. Sier noen til slike mennesker at de er elsket, ja, så føler de seg straks elsket. 

Men alle har det ikke slik. Det er lenger vei fra språk til hjerte for de fleste av oss. Og: hva når kjærlighetserklæringene blir stående alene? Når de svever rundt i lufta, og andre tegn til kjærlighet ikke er å sanse? Eller når kjæresten ikke for sitt bare liv kan få seg til å si hva ved deg han elsker? Fester det seg da? Tror vi på det?


Ikke rent. For dette er problemet med kjærlighetstalen: Jeg vet ikke med mitt liv at det er sant at Gud er kjærlighet. Jeg vil gjerne tro det, ja, jeg insisterer på å tro at det er sant. Men jeg erfarer det ikke. Jeg har ikke virkelighet for disse ordene. Eller - det i livet mitt som er godt, og det er mye, tenker jeg på som glimt av Guds godhet, skapt av Guds hender i verden. 

Men så er det også mye som ikke er godt. Som vi ikke kan forstå som uttrykk for en allmektig kjærlighet. Lidelse, død, taushet. Hvis Gud virkelig er god og allmektig, hva gjør kjærlighetspredikantene med alt det grusomme? Jeg hører ikke hva de sier, for verdens smerte bråker så fælt. Livet er ikke rent, og forkynnelsen skal snakke sant om livet. Da blir det uproblematiserte kjærlighetsbudskapet ikke bekreftende, men dypt forstyrrende.


Hult. Kirkas forkynnelse står alltid i fare for å bli hul. Slik er det med ord. De kan ta av fra virkeligheten og finne seg et eget lite sted å formere seg, langt unna kjensgjerningene og erfaringen. De fleste forkynnere har vel følt på smerten i å ikke få sagt det, at ordene ikke når fram, at det var noe udefinerbart feil med dem. For ikke å snakke om de fleste tilhørere: Alle har vi hørt prekener som er gått langt over hodet på oss. Ikke nødvendigvis fordi de er så avanserte, men fordi de ikke har noe med oss å gjøre.

Kanskje er vi kommet dithen med kjærlighetsforkynnelsen at den ikke lenger er kommunikasjon, men bare religiøs støy. Ikke fordi den ikke er sann - men fordi den gjør Gud endimensjonal og nok en gang kutter forbindelsen mellom erfaringen og teologien. Språket og virkeligheten henger ikke sammen. 


Syndenød. Som prest hadde jeg en mann i sjelesorg. Han kom stadig vekk tilbake til en hendelse fra tidlig ungdom, der han kunne ha grepet inn i en voldshendelse. Isteden ble han stående og se på. Jeg sa mange ganger at han ikke kunne lastes, at han praktisk talt var et barn. Jeg nådde ikke inn. 

Hva om jeg heller hadde tatt hans syndenød på alvor? Ikke bare holdt opp en rimelighetsmoral, men snarere Jesu harde ord fra bergprekenen? Da kunne jeg kanskje også fått sjansen til å tilsi ham syndenes forlatelse, slik at han kunne gått videre. Men nei. Jeg sto på skriptet, han var god nok. Og med det forspilte jeg en sjanse for å faktisk la tilgivelsens evangelium virke i en menneskesjel. 

Den som vil insistere på at vi er gode nok når vi hele tida erfarer det motsatte, må ikke bare proklamere kjærligheten, men også sannsynliggjøre den. For å kunne si noe om kjærlighet og bli hørt, er det erfaringen av tilkortkommenhet og utenforskap vi må feste blikket på.

Publisert i Vårt Land 15.12.18


9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere