Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Uenighetskultur

Vi er ikke blitt mer uenige. Hvorfor opplever vi da at samfunnet er mer splittet og at motsetningene øker?

Publisert: 13. des 2018

Det hevdes ofte at samfunnet er blitt mer polarisert. Vi opplever harde debatter og stor uenighet, og føler at vi er i ferd med å splittes opp som samfunn.

Men er vi blitt mer polariserte? NRK-Beta offentliggjorde i høst en undersøkelse gjort av deres analytiker Jakob Christian Prebensen. Han gikk gjennom en rekke av de spørsmålene Norsk Monitor stiller om kontroversielle tema som innvandrere, kulturforskjeller og hjelp til fattige land. Han fant ut at meningsforskjellene var omtrent like store i 2017 som i 2007.

Norsk Monitor viser også at nordmenn er blitt markant mer positive til innvandring og innvandrere gjennom de siste 20 årene. Samme tendens ser vi i hele Europa. I følge European Social Survey er europeerne blitt markant mer positive til innvandring, skriver Jan Arild Snoen i Minerva.

Nordmenns høye tillit til demokratiet og samfunnsinstitusjonene er heller ikke blitt svekket de siste årene.

Portvoktere. Så hvorfor opplever vi da at uenigheten er blitt truende stor? Mye tyder på at svaret ligger i de sosiale mediene og hva de har gjort også med de tradisjonelle mediene. Vilkårene for samfunnsdebatten er endret.

Da jeg var debattredaktør i Vårt Land for et kvart århundre siden, var Facebook og andre sosiale medier ennå ikke påtenkt. Vi som satt med portvokterfunksjonen i mediene, kunne bestemme hvilke stemmer som slapp til i offentligheten og vi kunne også sette krav til kvaliteten på innleggene.

Det betydde ikke at vi bare slapp til de vi var enige med. Tvert om var det vårt ideal å vise mangfold og slippe flere stemmer til. Mange lesere hadde vanskelig for å forstå at folk med andre syn kunne få komme til orde. Det var ikke så mange år siden avisene var talerør for bestemte syn og ikke slapp andre til.

Kvalitet. Men ikke alt kom på trykk. Vi så det som vårt ansvar å bidra til en debatt med kvalitet. Vi stilte krav til saklighet og til høvisk språkbruk. Hatefulle og rasistiske innlegg fikk ikke komme på trykk.

Vi fikk ofte kritikk for at det bare var eliten som slapp til. Det var ikke noen villet politikk, tvert om prioriterte jeg gjerne innlegg fra «vanlige folk». Men selvsagt gjorde kravene til kvalitet at det ble litt høyere terskel for å slippe til i samfunnsdebatten. Eliten hadde et fortrinn.

Internett endret dette totalt, og særlig etter at de sosiale mediene kom som en alternativ - og stort sett ukontrollert - kanal til offentligheten. Nå kunne alle publisere omtrent hva de ville.

Truende. Derfor har synspunkter som tidligere bare ble spredt i små og lukkede sammenhenger blitt tilgjengelige i offentligheten. Ordbruk og holdninger som tidligere ville blitt refusert, kan nå spres uhindret.

Når vi stadig eksponeres for synspunkter vi er dypt uenige i, eller er vitne til at folk ryker i tottene på hverandre med hard ordbruk, opplever vi det lett som at uenigheten er blitt truende stor.

Realiteten kan være at vi tvert imot er blitt mer enige. Men vi opplever det ikke slik. Og denne opplevelsen skaper i sin tur en ny realitet. Vi føler oss truet, og vi bygger murer og fiendebilder for å beskytte oss. Usikkerheten og frykten øker, og etter hvert kan det svekke tilliten og samholdet.

Talerstolene. De etablerte mediene har mistet mye av kontrollen med hva som slipper til. Men innflytelse har vi fortsatt. Det er fortsatt forskjell på å få sine meninger publisert i små nettfora for likesinnede og å skrive kronikk i store aviser eller bli invitert som debattant i studio. Hva som er akseptabelt å ytre, blir påvirket av hva og hvem som får talerstolene som rekker langt.

MDG-politikeren Eivind Trædal har nylig skrevet en bok der han går inn for at rasister og ytterliggående på høyre fløy ikke bør få den anerkjennelse det er å slippe til å de etablerte mediene. Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes svarer at avisen vil favne bredt, nettopp for å unngå oppsplitting.

Men selv om vi vil favne bredt, er det fortsatt vårt ansvar å bidra til en god debatt. Er det da grenser for hva og hvem vi gir talerstol?

Trykkoker. Mange har sverget til trykkokerteorien: At synspunkter som ikke får komme til orde skaper et farlig trykk som kan føre til mistillit, frykt og hat. Eller man sier at trollene sprekker når de kommer ut i lyset.

Men så langt har ikke det stemt med erfaringen. Snarere er det slik at trollene blir godtatt og rommet for hvilke holdninger som er akseptable, blir utvidet.

«For meg virker det som om det heller er de moderate som flytter på seg, og gradvis blir mer åpne for nasjonalisme, nasjonalkonservatisme, vestlig sjåvinisme og islamhat», skrev Bjørn Stærk i Aftenposten denne uka - ut fra sine erfaringer som innvandringskritisk blogger.

Balanse. Balansen mellom mangfold og ytringsfrihet og ønsket om å fremme en konstruktiv samfunnsdebatt er ikke lett å finne. Men når vi føler oss truet av uenigheten, kan det kanskje hjelpe å huske at vi faktisk er forholdsvis enige i dette landet.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5391 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3730 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1300 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1177 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1013 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 959 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 942 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere