Frivillige forpliktelser

'Jeg klarer ikke å begynne på en ny serie fordi det føles som om jeg tar på meg et verv i sameiet eller adopterer en katt med diabetes, en forpliktelse». Slik ga en tweet uttrykk både for de fristelser tv-serieleverandører utsetter unge og eldre for, og hvor terskelen for opplevd forpliktelse ligger. Er det økende aversjon mot forpliktelser som gjør at mye frivillig arbeid sliter?

Uten frivilligheten stopper Norge, forteller Frivillighet Norge, og forrige uke presenterte regjeringen en ny stortingsmelding der frivilligheten lovprises. To av tre voksne bidrar hvert år i frivillig, ulønnet arbeid, og selv om medlemstallene synker, er det fortsatt nesten ti millioner medlemskap i frivillige organisasjoner i Norge. Frivillig innsats i idrettslag, interesseorganisasjoner, menigheter, kor, korps og mye annet tilsvarer nesten 150.000 årsverk, og verdiskapningen er beregnet til over 100 milliarder kroner.

Motgift mot ensomhet. 

Men enda viktigere er de ikke-tellbare verdier som skapes. Frivillighet gir kulturell og demokratisk innsikt, står det i stortingsmeldingen. Her lærer barn og unge betydningen av engasjement og samarbeid. Her holdes eldre aktive. Her integreres folk av alle slag. Frivillige aktiviteter er limet i nabolag og lokalsamfunn. Slik produseres tillit og tilhørighet, og det sosiologene kaller sosial kapital, den viktigste motgift mot ensomhet – en av vår tids store utfordringer. Frivillighet gir fellesskap, og fellesskap styrker folkehelsen. Å være medlem av tre foreninger og være aktiv i minst en av dem, formulerte tidligere fylkeslege Anders Smith som et folkehelsemål for oslofolk for noen år siden.

De gode, gamle dager har aldri eksistert. Få ting var bedre før, men mye var annerledes. For en generasjon eller to siden var det færre skjermer å bruke tiden på. Folk flest hadde mer tid, men mindre penger. Sannsynligvis var frykten for forpliktelser også mindre. Til tross for politiske løfter, har nemlig frivillig arbeid tunge tider. Det som først og fremst mangler, er rekruttering av nye hoder og hender.

Nå kalles arbeidsplikt. 

Det skjer et skifte i samfunnet fra innsats til felles beste til en prioritering av individuelle ønsker. Det er tankevekkende at det som før het dugnad, nå kalles arbeidsplikt i flere barnehager og borettslag. Samtidig er behovet for frivillig innsats økende. Den offentlige velferdsstaten har åpenbare grenser.

Mens lekmannsbevegelsen alltid har basert seg på frivillighet, har statskirken mer minnet om offentlig virksomhet drevet av profesjonelle ansatte. Kirkereformen endrer dette. Kirken, den norske, vil få behov for mye mer frivillighet enn distributører av menighetsblad og kirkeverter ved gudstjenestene i tiden som kommer.

Framtidens frivillighet krever nytenkning. Et viktig hinder å forsere, er nettopp begrepet forpliktelse. Er mer uforpliktende frivillighet en selvmotsigelse, eller en mulighet?

Avgrenset innsats. 

Travle småbarnsfamilier har overfylte timeplaner uka gjennom. Spreke pensjonister vil bruke friheten til hyttehelger og spontane sydenturer. Ingen vil binde opp faste kvelder eller annenhver weekend. Frivillighet må i større grad bygge på avgrenset innsats, mer som korte prosjekter enn som langsiktige oppdrag. Iblant må vi også ha mot til å avvikle aktiviteter, ikke bare etablere nye.

Digitaliseringen gir fleksibilitet i tid og rom som må utnyttes. Brukermedvirkning blir verdsatt på stadig flere samfunnsområder, og i denne forbindelse er de frivillige medarbeiderne også brukere. De må involveres mer i planlegging og organisering av det som skal gjøres, ikke bare få tildelt oppgaver og utdelt arbeidslister. Alt man får igjen av opplevelser og glede av frivillig innsats, må synliggjøres bedre. Den nye frivilligheten vil kreve langt mer koordinering og ledelse enn dagens, og må bli en kollektiv heller enn en individuell forpliktelse.