Taushet og tale om jødene

I Vårt Land 8. desember skriver Andreas Martin Seierstad: «At kirkeledelsen ikke skulle ta von Moltkes forhåndsvarsler på alvor og følge opp i sine kanaler, virker underlig sett i lys av den historiske kontekst og det engasjement som ble vist.» Jeg kan være enig i at det er «underlig». Men jeg deler ikke det syn at de som stod i spissen for kirkekampen, tok forhåndsvarslene på alvor og i tide fulgte dem opp i sine kanaler.

Hyrdebrevet. 

Kirkekampen begynte for alvor da biskopene ba prestene lese opp Hyrdebrevet til menighetene i gudstjenesten søndag 9. februar. Dagen før ble det beslaglagt av Gestapo. Men da var allerede 36.000 av de 50.000 eksemplarene sendt ut. Biskopene gikk her i bresjen for rett og menneskeverd, og tok et kraftig oppgjør med okkupasjonsmaktens bruk av vold og samvittighetstvang i flere konkrete tilfeller. Fra da av var kampen for retten og støtte til de forfulgte et gjennomgangstema i kirkekampen. Det er i dette perspektivet vi må se kirkens holdning til jødene.

Da tyskerne forgrep seg mot jødene i Trondheim på vårparten 1941, fremstod domprost Arne Fjellbu som jødenes aktive støttespiller. Han varslet lederne av kirkekampen i Oslo, men ingenting skjedde. Da Politidepartementet i januar 1942 påla alle jøder å melde seg for politiet for å få en «J» i sine identifikasjonspapirer, forble kirken taus. En tiet også da fire jøder i begynnelsen av mars ble skutt i Trondheim. Prestene i Bergen og Stavanger ønsket et avsnitt i Kirkens Grunn med protest mot Quisling-styrets gjeninnføring av jødeparagrafen i Grunnlovens paragraf 2. Men dette ble droppet av taktiske grunner. I Kirkens Grunn står det: «Hvis noen – og det uten at retten påkalles – blir forfulgt og plaget for sin overbevisnings skyld, da er kirken samvittighetenes vokter og må stå sammen med de forfulgte.» Jødene nevnes ikke, men enkelte andre truede grupper omtales.

Ville forberede. 

Seierstad og jeg er ikke uenige om at Helmuth James Graf von Moltke varslet Theodor Steltzer og norske motstandsfolk om at tyskerne ville utrydde jødene. Under sine besøk i Oslo i april og i september 1942 møtte von Moltke flere av de aktive i det kirkelige nettverket. Han kunne bekrefte at også norske jøder skulle arresteres og deporteres, men la til at han ikke visste når og hvordan det skulle skje. Han ville at nordmennene skulle være forberedt.

Også Steltzers nære medarbeider presten Friedrich Schauer engasjerte seg for å redde de norske jødene. Han vanket i kirkelige kretser, men erfarte at en ikke trodde på von Moltkes forhåndsvarsel. Hvorfor gjorde en ikke det? Hvorfor drøftet en ikke saken med Steltzer?

Det var først etter interneringen av de jødiske menn 26. oktober 1942 at Kirkeledelsen reagerte med en klar og kraftfull uttalelse, datert 10. november. Uttalelsen – kalt «Hebreerbrevet» – var den eneste kollektive protest mot forfølgelsen av de norske jødene. Initiativet til uttalelsen, som ble ført i pennen av Ole Hallesby, kom fra generalsekretæren i Baptistsamfunnet, Arnold T. Øhrn.

Ikke belegg. 

Hvorfor var kirkeledelsen så lenge taus om jødenes truede situasjon? Skyldtes det antisemittisme? Var det jødefiendtlighet? Nei, det finner jeg ikke belegg for. Min forklaring er at ledelsen i Norge hadde nok med sitt ved de tider en var opptatt av bruddet med det statlige kirkestyret. Jødene lå den gang i utkanten av kirkens virkeområde.

Kirkens muligheter for å reise en opinion til støtte for jødene lå i holdningsdannelsen. Den gang var kirkens prekestoler de frieste talerstoler i landet. Derfra leste en opp ganske mange protestskriv, selv om NS-folk fulgte med i det som ble sagt. Kirkens nettverk nådde ut til så godt alle steder i landet. Quisling forsøkte å få kirken med seg i sin nazifiseringspolitikk, og mislikte sterkt at dette ikke lyktes. En skarp og tydelig protest mot overgrepene mot jødene fra prekestolene ville utvilsomt ha vakt oppmerksomhet, hvis den var kommet med en gang kirken ble varslet om storaksjonen. Det ville ha lagt press på Quisling og hans folk.