Verdidebatt

Bygger på menighetene

Det er grunn til å gi honnør til sekretariatet og Kirkerådets medlemmer, som har lagt frem et utkast til ny kirkeordning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter mye utredningsarbeid og grundige drøftinger har Kirke­rådet i høst hatt ute til høring sitt forslag til en helhetlig Kirke­ordning for en selvstendig folkekirke, slik den er blitt etablert gjennom de vedtatte endringer i Grunnloven. Det er grunn til å gi honnør til sekretariatet og Kirkerådets medlemmer, som har lagt frem et utkast som både tar hensyn til den historiske arven som Den norske kirke bygger på, og de nødvendige krav til en kirke som skal stå på egne ben med en bærekraftig rettslig utforming. Det er noen vesentlige prinsipper som markeres gjennom de paragrafer som er utformet:

For det første slår ordningen fast det åpenbare faktum at en kirke ­består av ­menigheter, som utgjør grunnvollen i kirke­organisasjonen. Den viser også at kirkeordningen springer frem av s­amlingen i det gudstjenestlige fellesskap, hvor kirken «utrustes og sendes slik at kirken kan virkeliggjøre sitt kall til å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke». (paragraf 4) Dette ivaretar at Den norske kirke også er et trossamfunn med en egen identitet som «de helliges samfunn», slik kirkens trosbekjennelse uttrykker det. Samtidig legges det vekt på sammenhengen mellom grunnplanet og kirken som en landsdekkende organisasjon. Det er et ubrytelig fellesskap mellom menighetene og kirkens øvrige organer, slik at delene og helheten utfyller hverandre og arbeider for de samme mål: «soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne» ( paragraf 6).

For det andre tar den foreslåtte Kirke­ordning vare på den gjeldende tradisjon med Menighetsrådenes selvstendighet i utøvelsen av sine oppgaver. Her har forslaget bare videreført den ordning som har vært gjeldende siden den f­ørste ­menighetsrådsloven ble vedtatt for snart 100 år siden. Det dreier seg fortsatt om den gylne regel at rådene skal «ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet», med en ­oppregning av viktige menighetsbyggende opp­gaver (paragraf 20). Det er også ført videre en ordning med Fellesråd, som på vegne av soknene skal ivareta en rekke praktiske opp­gaver for å underbygge og lette menighets­rådenes ­arbeid. Men ordningen legger ingen ­grenser for menighets­rådenes juridiske selvstendighet som egne rettssubjekter. Det er fortsatt menighetene som er kirkens grunnenhet (pragraf 25).

For det tredje legger Kirkeordningen det helt nødvendige juridiske grunnlag for kirkens ledelse, at det demokratisk valgte Kirkemøte blir definert som «Den norske kirkes øverste representative og besluttende organ» (paragraf 10). En rekke av Kirkemøtets oppgaver blir regnet opp i paragraf 36, og her er det også i stor grad tale om en videreføring av oppgaver som Kirkemøtet har hatt siden opprettelsen i 1984. Men en selvstendig kirke må ha et juridisk kompetent organ som kan lede hele organisasjonen.

For det fjerde er det levert gode f­ormuleringer til å fastslå det som skal ­utgjøre det teologiske grunnlag for Den norske kirke (paragrafene 1–8). Det er sentrale prinsipper om bekjennelsen og menighetsforståelsen, om dåpens ­betydning som grunnlag for medlemskap og om tjenestefellesskapet mellom leke og vigslede personer. Hvis Kirkemøtet til s­våren holder fast på de prinsippene som er nedfelt i forslaget fra Kirkerådet, vil Den norske kirke være godt rustet til å møte utfordringene som selvstendig ­folkekirke i fremtiden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt