Verdidebatt

Kanossagang på NRK

Har verdien til den offentlige unnskyldningen steget eller sunket?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg kan ikke være den eneste som lurer: Hva i alle dager var det som foregikk i Debatten på NRK forrige torsdag? Fredrik Solvang innledet programmet i karakteristisk programleder-historisk-presens-stil: Trine Skei Grande ringer Høyres Henrik Asheim. Hun tror det er en fortrolig samtale mellom de to om budsjettforhandlingene, og hun «æreskjeller» partifelle Abid Raja og beskylder ham å ødelegge forhandlingene. Problemet er bare det at telefonen står på høyttaler, og at Raja hører hvert ord. Til studio kommer de begge to, og Raja kommer rett fra legen og sykemelding. I kveld skal de forsones.

Et år med unnskyldninger.

Jeg vil ikke spekulere i hvorfor Grande sa det hun gjorde. Ei heller vil jeg spekulere i lederegenskaper, eller i Rajas sykemelding. Mer interessert er jeg i handlingene: Beklagelsen, «det var ikke ment slik», med den påfølgende tilgivelsen: «Jeg er veldig glad i Trine».

Solvang måtte lattermildt oppsummere det hele som «parterapi». Da seansen var over og to aviskommentatorer kom inn for å kommentere «terapitimen» måtte han presisere at de satt der frivillig.

LES OGSÅ: Hver tiende toppolitiker vurdert å slutte etter «uønskede hendelser»

Økt bruk.

Vi har hørt våre politikere be om forlatelse noen ganger i år nå. Et enkelt retriever-søk viser at ordene «unnskyld» og «beklager» har økt i bruk i norske medier med omkring tusen ganger siden i fjor. Så langt i år har det blitt sagt unnskyld 5.222 ganger i offentlige artikler. I 2017 var tallet på 4.269. «Beklager» er vanligere, og i år økte ordet fra 25.287 beklagelser til 26.122. Og ennå er ikke 2018 forbi.

Blant de mer spektakulære unnskyldningene var tidligere justisminister Sylvi Listhaugs mange (fire) forsøk på å si unnskyld – totalt 17 ganger – i Stortinget. Som kjent lyktes hun ikke i å overbevise opposisjonen. Selv ikke med Støres presisering om at normalt er «folkeskikk å akseptere en unnskyldning». Til det var innholdet i den famøse facebookstatusen for grovt, og Listhaugs unnskyldning for upresis.

Religiøs tilgivelse.

Tilgivelse er et viktig religiøst motiv, også i kristendommen. Noen ganger innebærer det ulike grader av ydmykelse. En av de mer berømte botsgangene i kristendommens historie fant sted da kong Henrik IV av det tysk-romerske riket måtte gå sin kanossagang til pave Gregorius VII på det tidlige 1000-tallet. Uenigheten besto grovt fortalt i maktfordelingen mellom konge og pave. Henrik IV ble ekskommunisert og måtte oppsøke paven – visstnok barføtt – for å komme inn i folden igjen.

Eller ta for eksempel katolisismens praksis med skriftemål; eller Fader Vår – «tilgi oss vår skyld, slik vi og tilgir våre skyldnere». Noe som bringer oss inn på et sentralt budskap i «Debatten»: det er tross alt menneskelig å feile. Er det ikke litt bra at politikere i så måte ligner folk flest?, ble det spurt.

Hva bør tilgis og hva må beklages? Svaret på dette er i endring. Offentlige unnskyldninger i Norge for statlige overgrep mot utsatte folkegrupper er relativt nytt. Med metoo har debatten atter beveget seg i takt med at anklager om seksuell trakassering herjet Arbeiderpartiet, Høyre/Unge Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

LES OGSÅ: Gikk langt i å antyde mistillit mot Listhaug

Upassende oppførsel.

I Norge og ute i verden har det ført til at flere offentlige personer har blitt irettesatt for upassende oppførsel, og at de med varierende hell har bedt om forlatelse. Til sine ofre, men også til allmennheten.

Slik har terskelen for hva som utgjør en god unnskyldning også blitt høyere. Da Giske, Tonning Riise og Leirstein skulle gjøre bot for sine synder, gjerne i et Facebook-innlegg, var det mange som trakk motivene deres i tvil.

LES OGSÅ: 'Mer overbevisende unnskyldning'

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt