En iboende verdighet

Vår verden er formet av den store ­katastrofen som utspilte seg ­mellom 1939 og 1945. Krigs­årene la store deler av ­verden i ruiner. Millioner måtte bøte med livet. Da støvet hadde lagt seg, fikk folk se resultatene av krig­føringen og de ­ideologiske ­eksperimentene Hitler hadde satt i gang.

Rystet verden. 

Bildene av likhauger og utmagrede ­mennesker rystet en helt verden i grunn­vollene. Noen av fotografiene og filmopptakene fra de frigjorte konsentrasjonsleirene var så rystende at de allierte myndighetene ikke tillot at de ble vist offentlig. Deler av det grusomme materialet ble ikke offentliggjort før 70 år senere, i dokumentaren Night Will Fall (2014).

Den store katastrofen var bakteppet da FN ble etablert i ­oktober 1945. Delegatene fra de 51 ­statene som signerte FN-pakten i San Fransisco hadde garantert bildene fra ­Auschwitz og Bergen-Belsen i bak­hodet da de slo fast at målet med den nye organisasjonen var å 
«…bekrefte vår tro på grunn­leggende ­menneskerettigheter, 
på det enkelte menneskets ­verdighet og verdi». G­jennom FN-pakten ble det også etablert en menneske­rettighetskommisjon, ledet av den ­amerikanske FN-­ambassadøren Eleanor ­Roosevelt. ­Resultatet av kommisjonens ­arbeid var ­Verdenserklæringen om menneske­rettighetene, som ble vedtatt av ­generalforsamlingen 10. desember 1948. Altså for­ ­nøyaktig 70 år siden.

I erklæringen slås det fast at «Alle mennesker er født til frihet og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Moralsk markering. 

Felles­erklæringen om at alle er født med samme menneskeverd var viktig som en moralsk og politisk markering mot naziregimets forbrytelser mot menneske-
heten. Menneskerettskommisjonen hadde lest FN-­rapporten som året i forveien hadde ­trukket frem hvordan nazistisk politikk hadde underminert menneske­verdet. Den pekte på ­praksiser som var i gang allerede før krigsutbruddet, slik som at eldre,­ ­psykisk syke, personer med nedsatt funksjonsevne og alvorlig syke ble overført til institusjoner der de ble myrdet. Denne, og en lang rekke andre praksiser, viste at menneskelivet i mange sammenhenger var verdiløst for nazistene.

Nazistene var ikke alene om å gradere ­menneskeverdet. De ­allierte hadde også ­praksiser som krenket menneskers ­verdighet. Sovjetunionen ­hadde sin ­historie med overgrep mot egen ­befolkning, etnisk og ­politisk rensning og GULAG-­leire. USA hadde sin rasepolitikk, med en kultur for lynsjing av afro­amerikanere. Storbritannia satt fremdeles på et stort imperium der mange mennesker ble ­nektet de mest grunnleggende rettigheter. Naziregimet står likevel i en særklasse på grunn av sin gjennomførte mangel på respekt for menneskeverdet og ekstreme sortering av menneskeliv.

Under krigen hadde ­ulike ­enkeltpersoner, grupper og ­organisasjoner, med ulikt ­religiøst, politisk og filosofisk ståsted, arbeidet med erklæringer som skulle fastslå at ethvert menneske er unikt og har samme menneskeverd.

Opp av ruinene. 

Da krigen var over, var grunnlaget lagt for at generalforsamlingen kunne enes om at respekten for menneskeverdet skulle være grunnmuren for den nye verdenen som­ ­skulle bygges opp av ruinene. «Alle mennesker er født med samme menneskeverd og menneske­rettigheter», het det allerede i den første artikkelen av Verdenserklæringen. Den mest sentrale rettigheten fikk plass i Artikkel 6: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.»

Verdenserklæringen slår fast at menneskerettighetene ­stammer fra menneskets iboende verdighet. De fleste andre ­erklæringer og konvensjoner som siden er vedtatt om menneskerettig­heter har brukt en tilsvarende begrunnelse.

I diskusjonene om menneske­rettigheter før Andre verdenskrig var tanken om en iboende ­verdighet en sentral ­begrunnelse for å innføre slik rettig­heter. Det fantes en sterk naturrettslig ­tradisjon, med røtter i både ­religiøs og ­sekulær tenkning, som la vekt på at ­mennesket har enkelte naturlige og ­iboende ­rettigheter i kraft av å være ­menneske. Fra Kant og Den ­franske revolusjonen hadde man en tanke om ­menneske-
verd.

Den katolske kirkes sosial­lære la også vekt på menneskets ­iboende verdighet. For mange var nok den naturrettslige tradisjonen en viktig motivasjon i arbeidet for menneskerettigheter også før andre verdenskrig. Men det var først etter ­krigens slutt at begrepet «iboende ­verdighet» fikk en allmenn aksept som selve ­fundamentet for menneske­rettighetene.

Organiserte massedrap. 

­Årsaken er ikke så vanskelig å forestille seg. Mellomkrigs­årene hadde vist hvor sårbare enkeltmennesker var i møte med de t­otalitære systemene. Under krigen mistet mellom 50 og 70 millioner ­mennesker livet. Med ett pennestrøk ble det ­besluttet å tilintetgjøre ­mennesker med ­bestemte egenskaper, ­tilhørighet og evner. Den ­nazistiske ­staten myrdet minst 25 ­millioner ­sivile. Jødene var det ­fremste ­målet ­under Holocaust, men også ­sigøynere, ­homofile, ­politiske ­motstandere, religiøse ­minoriteter, syke og funksjonshemmede ble ofre for systematiske, statlig organiserte masse­drap.

Ordene «iboende verdighet» er viktige, for de viser at ­begrunnelsen for menneske­verdet og menneskerettig­hetene ligger i mennesket selv. Fordi menneskeverdet er «iboende» kan det heller ikke tas bort. ­Ingen utenforstående ­instans kan ­frata noen deres menneske­verd. ­Ingen erklæringer eller ­makthavere kan frata menneskets dets ­iboende verdighet. Mennesket har sin iboende verdighet uavhengig av kultur og samfunnsforhold, og ingen religiøse, filosofiske og politiske tradisjoner kan endre på det. Ideen om menneskets iboende verdighet umuliggjør alle forsøk på å gradere menneskeverdet. Ingen egenskaper, tilhørigheter og evner kan føre til at du mister denne iboende verdigheten. Menneskeverdet er der uansett.

Vaksine mot katastrofer. 

Medlemmene av FNs generalforsamling tre år etter at verdens­krigen var avsluttet, visste hva «iboende verdighet» var verdt. Så viktig mente generalforsamlingen begrepet «iboende ­verdighet» var at de uttalte at «anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden». «Iboende verdighet» ble sett på som en vaksine mot nye katastrofer, mot gradering av menneskeverdet.

Ingen idé har vært mer kraftfull de siste 70 årene enn forestillingen om at mennesket har en spesiell verdi, og at alle mennesker har det samme, ukrenk­elige menneskeverdet. La oss håpe den ideen bare styrker seg med årene.