Rett står mot rett

Skal Statens understøttelse av tros- og livssynssamfunn være et virkemiddel for å oppnå likestilling og integrering? Eller skal pengene utbetales så lenge trossamfunnet ikke bryter loven?

Dette er bakgrunnen for det spørsmålet KrF nå tar med seg inn i regjeringsforhandlingene. Som Vårt Land skrev i går, mener forhandlingslederen fra KrF, Kjell Ingolf Ropstad, at tros- og livssynssamfunn ikke skal trenge å fortjene pengene gjennom likestillingsarbeid. Trolig blir det også nei til krav om integrering.

LES OGSÅ: Vil droppe likestillingskrav til trossamfunn

I Norge har den politiske venstresida vært mest ivrig til å bruke religiøse samfunn i likestillings- og integreringsarbeidet. I fjor foreslo Arbeiderpartiet minst 40 prosent kvinneandel i ikke-teologiske styringsorganer. I tillegg ønsket partiet en samfunnskontrakt som forplikter til «aktivt integreringsarbeid.»

Det er forståelig at mange vegrer seg mot en slik politikk. For skal regjeringen kun gi penger til tros- og livssynssamfunn den er enig med? Staten er tross alt juridisk forpliktet til å understøtte samfunnene, pengene regnes som en tilbakebetaling av folkets midler. De er ikke et alminnelig tilskudd en regjering fritt kan trekke tilbake, slik som med Islamsk Råd Norge (IRN). IRN er ikke et trossamfunn, men en paraplyorganisasjon, noe som stiller staten friere.

Men livssynsutfoldelse er ikke et isolert felt. Når Norge setter bestemte verdier som likestilling og integrering høyt, skal dette gjenspeiles på flest mulig arenaer. Jus-professor Vibeke Blaker Strand sa i 2016 at staten bryter sine menneskerettslige forpliktelser på tros- og livssynsfeltet, særlig i oppfølginga av FNs kvinnekonvensjon.

Vi står overfor en rettighetskollisjon, mellom Statens plikt til å fremme likestilling, og retten til likebehandling av ulike trossamfunn. Men denne kollisjonen er kanskje mer teoretisk enn praktisk: Den katolske kirke i Norge har nemlig 49 prosent kvinneandel i styrer og menighetsråd. Når en kirke med kun mannlige geistlige får til det, bør andre kunne følge.

LES OGSÅ: Budsjettseier for kirken

Når Staten skal utforme en ny tros- og livssynspolitikk kreves smidighet og en vilje til å vurdere hvordan ulike ordninger løser reelle problemer og ikke skaper nye. Staten kan ikke kreve kvinnelige katolske prester eller etnisk norske imamer, men Arbeiderpartiets forslag er et mulig sted å starte diskusjonen.