Feil om Engelbretsdatter

I sin kommentar i anledning ­Petter Dass-prisen 7. desember ­avlegger konstituert s­jefredaktør Alf ­Gjøsund salmedikteren ­Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) en ­visitt. På bakgrunn av hennes rimbrev til Petter Dass (1647–1707) ­hevder han at hun «var underkjent som ­for­midler av evangeliet» og bruker dette som ­utgangspunkt for unyanserte ­generaliseringer om kvinner i kirken. ­Påstanden beror på historiske feiloppfatninger.

Gå av moten. 

Før det første kan det virke som om Gjøsund antar at ­Petter Dass' diktning var viden kjent i ­kongeriket Danmark-Norge i hans egen samtid. Det var den ikke. I sin levetid fikk han utgitt en eneste liten bok. Det er først på begynnelsen av 1800-tallet at Petter Dass løftes frem nasjonalt, da Dorothe Engelbrets­datter var i ferd med å gå av moten. Hans diktning svarte bedre til nasjonal­romantiske strømninger og den nye tid enn Dorothe Engelbretsdatters bots­orienterte, bibelutleggende 1600-diktning. I sin tid representerte hun det nyeste nye. I Landstads Kirkesalmebok (1869) var seks av hans og fire av ­hennes salmer tatt inn.

For det andre, i sin tid var ­Dorothe ­Engelbretsdatter et lysende ­forfatternavn med en salgssuksess som bare kan ­sammenliknes med ­Thomas ­Kingos (1634-1703), som for øvrig ­hyllet ­henne offentlig. Selvbevisst kalte hun seg «dend første ­Hun-Poet i Arve-­Kongens Rige», og Ludvig ­Holberg (1684–1754) omtalte henne som «den største ­Poetinde som de nordiske ­Riger haver haft». Som en av få kunne hun leve av sitt forfatterskap i et bok­marked som var i stadig vekst og utvikling. Fra 1678 kjenner man til sammen 24 ­komplette utgaver av ­bøkene ­hennes, seks fra 1600-­tallet, femten fra 1700-tallet og tre fra 1800-tallet. Den siste kom så sent som i 1868.

Godkjent og anbefalt. 

For det tredje var bøkene hennes offentlig godkjent og anbefalt til husandakt og opp­byggelse i enerom av biskop Niels Enevoldsen ­Randulff (1630-1711) i Bergen og av teologiske professorer i København. Med deres imprimatur var hun offentlig autorisert og legitimert for alminnelig bruk. I sitt forord understreker biskopen bokens (Siælens Sangoffer, 1678) dikteriske, musikalske og læremessige kvaliteter. Han omtaler henne dessuten som «Profetinde» og stiller henne inn i ­rekken av ­bibelske profetinner som ­Miriam (Mose søster), Deborah ­(dommer i Israel), Hanna (mor til Samuel), ­Elisabeth (mor til Johannes) og Jesu egen mor, Maria. Dette indikerer noe helt annet enn en underkjennelse av Dorothe ­Engelbretsdatter som formidler av evangeliet, snarere tvert om.

For det fjerde, rimbrevet til Petter Dass, som Gjøsund siterer, kan leses ironisk. Når hun sier at hun «zwichen uns at sige, kan litt mer enn Fader Vor», underdriver hun for å fremheve, etter tidens skikk. Sitatet kan med andre ord leses som uttrykk for at man her står overfor en kvinne med høy selvbevissthet og teologisk kompetanse som langt overskred barnelær­dommen og nærmet seg «buksefolkets». Dette dokumenterer hun lenger ut i ­samme rimbrev, der hun fastslår at hennes diktning «behager dem/ Som selv i Apostel-Sæde/Fører Christi Tale frem» (prestene). Men at «buksefolket dog går for», var i offentlig sammenheng et faktum. Hun opplevde at hennes diktning ble debattert, men det gjorde også mannlige dikteres. Petter Dass fortalte i sitt rimbrev at boken hennes beveget ham til tårer, det vil si at hennes diktning nådde det som var målet med den: å bevege menneskers hjerte.

Diktning nedvurdert. 

Dorothe ­Engelbretsdatter var i sin tid ikke en ­underkjent ­evangelieformidler. Men med tiden ble hennes diktning ned­vurdert – av lærde menn, som på 1800-tallet tilegnet seg et nytt syn på hva god litteratur var. Likevel ble hun skattet av prester som M. B. Landstad og Johannes Skaar, som begge ­arbeidet innenfor ­feltet salmediktning/­hymnologi og det ­kirkelige rom. Det må da virkelig sies å være en ­anerkjennelse av henne som «formidler av ­evangeliet». For øvrig ­henviser jeg til min ­artikkel: «Dorothe Engelbretsdatter – ­portrett i et landskap» i Vor kristne og ­humanistiske arv (Trondheim: ­Nidaros dom­kirkes restaureringsarbeiders forlag 
2014).