Borgerlig rødming?

I forbindelse med en 50-års fødselsdag i ­Norge hadde jeg forleden en tanke­vekkende samtale med utenlandske venner. De kom henholdsvis fra Norge og Sør-Tyskland. Til tross for våre forskjellige nasjonaliteter fant vi ut at vi hadde en personlig politisk ­retningsendring til felles. Vi hadde alltid plassert oss selv midt i det borgerlige sentrum. Men uavhengig av hverandre hadde vi måttet konstatere at vi tilsynelatende hadde blitt mer «røde» med alderen.

En gang het det at var man ikke rød som ung, hadde man ikke noe hjerte. Ble man ikke borgerlig som eldre, hadde man ingen hjerne. Men ingen av oss kunne gjenkjenne det mønsteret. Det kan ha flere grunner. Vi avviste straks muligheten for at vi manglet hjerte som unge og hjerne som eldre. ­Enten måtte samfunnet ha beveget seg, eller så måtte vi ha gjort det. Eller kanskje begge ­deler. Jeg ender med å tro det siste.

For jeg savner konservative som er ­sosialt ansvarlige og forstår verdien av statlige ­institusjoner. I Danmark har manglende omsorg for statlige institusjoner undergravd post­vesen, helsevesen og skatteetaten. De er alle preget av enten store økonomiske ­problemer eller alvorlige skandaler. Jeg ­savner liberale som verner om personlig frihet. I ­Danmark vokser antall lover som begrenser den ­personlige frihet og gir regler for påkledning og håndtrykk. Jeg savner for den saks skyld også sosialdemokrater som er solidariske både nasjonalt og internasjonalt, noe som naturligvis er et problem dersom man begynner å rødme politisk. I altfor høy grad har venstresiden tatt høyresidens retorikk mot fremmede til seg.

Enda er vi ikke blitt helt røde, og vi blir det nok heller ikke. Vi har ikke tillit til at venstresiden vil ta seg bedre av statens institusjoner og verne mer om det personlige ansvar og den personlige frihet. Og så har vi i Danmark sett venstresidens partier støtte opp om interneringen av avviste asylsøkere med velintegrerte barn for å presse foreldrene til å reise. Og vi har sett hvordan venstresiden og høyresiden, har gått sammen for å systemtenke og strømlinjeforme utdannelses­vesenet, slik at flere og flere unge får psykiske problemer fordi elever i høyere grad blir sett som ressurser enn individer.

Blant vennene fra Norge og Tyskland ble vi enige om at borgerlige partier hadde tatt altfor lett på deres politiske ballast, og at vi selv var blitt mer oppmerksomme på at samfunnet som helhet ikke kan trives når man ­fortsetter å forringe forhold og livsmuligheter for de dårligst stilte. Vi har alle nytt godt av de ­seneste årenes inntektsøkning for middels- og høytlønnede. Og vi trodde på løftene om at det ville bidra til å løfte de svakeste. I stedet har vi sett hvordan antallet fattige stiger år for år. I alle våre land konstaterer vi at barne­fattigdommen vokser markant. I Tyskland er tallet nå oppe i 4,5 millioner. I Norge og Danmark vokser tallet med 8–12.000 hvert år. Et sånt samfunn ønsker ingen av oss å leve i. Og vi tror ikke det er til gavn for noen i det lange løp.

Kanskje skyldes vår politiske retnings­endring også at den moderne mann blir mer følsom med alderen. Ingen av oss kunne likevel se at det skulle være noe problem. Men vi savner i høy grad politiske partier som tar den utviklingen alvorlig.