Odin Lysaker

4

En «grønning» av ­menneskerettighetene

På 70-årsdagen bør menneskerettighetene komme på høyde med vår egen tids planetære klimakrise.

Publisert: 12. des 2018.

Den 10. desember i 1948 ble verdenserklæringen om menneskerettigheter signert, kun få år etter FNs etablering i 1945. Verdenserklæringens ­historiske bakteppe var totalitære ­regimers dehumanisering. ­Erklæringen ble støttet nærmest av alle ­daværende FNs medlemsland, og i dag har alle 193 medlemsland underskrevet den.

Verdenserklæringen ­innledes med henvisning til «anerkjennelsen av iboende verdighet». ­Likeverd er med andre ord ­menneskerettighetenes ­moralske grunnlag. Det vil si at alle innehar en absolutt verdi som ­aldri skal krenkes, og skal ­følgelig behandles som et mål i seg selv snarere enn som et dehumanisert middel.

I tillegg er menneskerettig­hetene universelle, som innebærer at de er gyldig uavhengig av historisk tid og sosialt rom. Videre er de egalitære gjennom alle menneskers likebehandling, uavhengig av kjønn, alder eller andre kjennetegn.

Interkulturelle. 

Trass i ­men-
neskerettighetenes universalisme, kritiserer enkelte dem for å være vestlige og individuelle. Det illustreres av Det afrikanske charteret om menneskers og folks rettigheter (1979), Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam (1991) og Bangkok-erklæringen om asiatiske verdier (1993).

Her vektlegges regionale og nasjonale særtrekk så vel som gruppers kollektive rettig­heter i større grad enn fokuset på ­individuelle rettigheter i FNs menneskerettighetserklæring, slik som religionsfriheten.

Imidlertid er det såkalte interkulturelle perspektivet på menneskerettighetene et forsøk på å bygge bro mellom ­rettighetenes universalisme og hensynet til ­slike konkrete særtrekk som historie, kultur og religion. Målet er en menneskerettighetsfundert dialog på tvers av konfliktlinjer ut fra mangfoldet av unike identiteter og verdier.

En interkulturell til­nærming til menneskerettighetene bør ­begrunnes moralsk ut fra noe som er ufravikelig for alle mennesker. Slik jeg ser det, er kroppslig sårbarhet nettopp noe fellesmenneskelig, som dessuten gjør oss avhengig av andre. Det fordrer gjensidig anerkjennelse, blant annet gjennom omsorg. I sin tur er dette et velegnet grunnlag for interkulturell dialog og menneskerettighetsarbeid.

Uadskillelige. 

På toppmøtet i Wien i 1993 besluttet FN at alle menneskerettighetene er ­«uadskillelige, gjensidige og sammenhengende».

En måte å forstå denne ordlyden på er at man ikke lenger skal skille mellom det som ofte oppfattes som to hovedgrupper av menneskerettigheter: de sivile og politiske rettighetene (også kalt førstegenerasjonsrettig­heter), slik som ytringsfriheten, samt de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene (gjerne kalt annengenerasjonsrettig­heter), slik som retten til utdannelse og arbeid.

Wien-erklæringen kan forstås dit hen at fellesmenneskelige grunnbehov, eksempelvis vann og mat, må tilfredsstilles før man kan tenke, tro eller ytre seg fritt. Denne sammenknytningen av sivile og politiske rettigheter med økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter synes dessuten å resonere med menneskerettighetene som noe interkulturelt, siden det tas høyde for blant annet sivile og politiske friheters kulturelle og økonomiske vilkår.

Særlig sårbare. 

Flere konvensjoner har blitt etablert i årene ­etter at FNs menneskerettighetserklæring kom i stand i 1948. ­Eksempler på dette er barne-, kvinne,- og flyktningkonvensjonen. Målet er blant annet i større grad å beskytte særlig sårbare grupper, som ofte er blant de dårligst stilte i dagens skjevfordelte verden.

I 2006 innførte FN sågar en ny konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Ettersom det er 70 år siden verdenserklæringen ble formulert, bidrar konvensjonene til en stadig finjustering av menneskerettighetenes moralske kompass.

Det er riktignok noe uklart hva som menes med sårbarhet vedrørende FNs beskrivelse av særlig sårbare grupper. Som jeg var inne på, kan sårbarhet like fullt oppfattes som noe kroppslig og fellesmenneskelig. Det innebærer at sårbarheten preger oss alle og at vi livet igjennom, i kortere eller lengre perioder, utsettes for slike funksjonsnedsettelser som skade, sykdom, alderdom eller død.

Også her er interkulturelt forståtte menneskerettigheter relevante, siden de, i det minste min forståelse av denne tilnærmingen, anerkjenner alle som sårbare på tvers av mangfold. Det vil si at ­ethvert menneske skal beskyttes, og ikke kun barn, kvinner, flyktninger, funksjonsnedsatte eller andre særlig sårbare grupper.

Fremtiden. 

I år fyller altså FNs menneskerettigheter 70 år. Men hva er deres fremtid? Hvis jeg var FN-sjef for en dag, ville mitt råd vært dette: sats alt på retten til miljø, natur­ressurser og bære­kraft, det vil si en ­såkalt ­tredje generasjon med menneske­rettigheter.

Ideen ble diskutert ­allerede under FNs ­miljøkonferanse i 1972. Da ble Stockholm-­erklæringen formulert med ­prinsipper for hvordan ­ivareta miljøet, samt at FNs miljø­program ble opprettet. Ikke desto mindre er ­menneskerettighetene fremdeles, forståelig nok, ­antroposentriske.

Hvis ­menneskerettighetene derimot skal gå fra å være antro­posentriske til å bli ­økosentriske, så må også ­naturen ­anerkjennes som særlig sårbar og ­beskyttelsesverdig. Dette ­synes å være en nødvendig ­følge av FNs klimapanel, som i flere tiår har dokumentert at ­menneskers økologiske fotavtrykk ødelegger både samfunnet og naturen. Da er det oppløftende at enkelte nylig har foreslått visjonære og kombinerende «erklæringer om menneskerettigheter og klimaendringer».

Først i kraft av en slik «grønning» av FNs menneskerettigheter ville 70-åringen bli riktig feiret gjennom å la disse rettighetene komme på høyde med vår egen tids planetære klimakrise – og endog peke utover denne, henimot fremtidige generasjoners bærekraftige utvikling.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 2 måneder siden
Odin Lysaker. Gå til den siterte teksten.

Fremtiden. 

I år fyller altså FNs menneskerettigheter 70 år. Men hva er deres fremtid? Hvis jeg var FN-sjef for en dag, ville mitt råd vært dette: sats alt på retten til miljø, natur­ressurser og bære­kraft, det vil si en ­såkalt ­tredje generasjon med menneske­rettigheter.

Ideen ble diskutert ­allerede under FNs ­miljøkonferanse i 1972. Da ble Stockholm-­erklæringen formulert med ­prinsipper for hvordan ­ivareta miljøet, samt at FNs miljø­program ble opprettet. Ikke desto mindre er ­menneskerettighetene fremdeles, forståelig nok, ­antroposentriske.

Jeg leste med stigende begeistring frem til det siterte. Alt er en forklaring på hvorfor MR ble til og fortsatt trengs. Artikkelen viser oss behovet og begrunnelsen. Men å satse alt, som det faktisk står, på miljø blir en avsporing fra dette. Natur og miljø skal ha sin plass som den nødvendige sikring av menneskets overlevelse. Uten et godt miljø og en godt ivaretatt natur har det ingen mulighet til å benytte seg av andre rettigheter, men man kan likevel ikke flytte fokus på bare naturen. Mennesket har vist seg motstandsdyktig mot mange utfordringer i levekårene, ikke minst de naturgitte. Ja, mennesket lever nettopp fordi det har klart å tilpasse seg, stå imot, og utvikle noe på tvers av karrige vilkår. Miljø bør inn og bli nevnt, men det er menneskeverdet og dets fire friheter som må stå i fokus for alle omskrivinger. Her henger alt sammen med alt, og det må være balanse. 

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere