Arne Øgaard

30

Kjærlighetens evangelium

Med jevne mellomrom leser jeg innlegg som drøfter hvilken verdi kristnes nestekjærlige handlinger kan ha. For meg våknet interessen for kristenliv med lignelsen om den barmhjertige samaritan.

Publisert: 12. des 2018


Det var den tiden bibelhistorie ennå var et sentralt fag på barneskolen, lærerne fortalt og vi tegnet og skrev. Senere merket meg at menneskets oppgave var å elske sine neste, altså å la kjærligheten få utfolde seg her på jorda. For meg var det åpenbart at denne kjærligheten også måtte gjelde alt liv i naturen, for naturen er viktig for vår neste og spesielt de som kommer i senere generasjoner.

Jeg har ofte møtt folk som sier at det ikke kan finnes noen god Gud når det er så mye lidelse i verden. Mitt svar har alltid vært at menneskene ville mistet sin frihet om Gud skulle sendt et lyn i hodet på alle som begikk en ond handling, og at menneskene ville miste sin viktigste oppgave hvis det ikke var de som skulle bringe inn kjærligheten. Dessverre så er vi ikke kommet særlig langt med denne oppgaven. Som ung hippie på slutten av 60-tallet hadde jeg et håp om at folk endelig skulle forstå at det var kjærligheten som var viktig, men håpet ble slukket av bevissthetsdempende stoffer, autoritære ideologier og materialisme på alle plan. Verden er kanskje mer enn noen gang preget av begjær etter makt, penger og fysiske opplevelser.

Pensjonert prest Eiliv Andreas Larssen påpekte i Vårt Land for en tid siden at det er mange mennesker som ønsker å gjøre gode gjerninger og at dette ikke er noe særpreg for kristne. Det særegne som han ikke nevnte er at vi ved å forbinde oss med Kristus kan få en ekstra kraft og varme til å leve et nestekjærlig liv. Det klareste eksempelet på dette er Hans Nielsen Hauge. Mens han salmesyngende pløyde jordene ute på Rolvsøy, opplevde han et Kristusmøte som fylte hans hjerte med en brennende kjærlighet som varte resten av hans liv, en kjærlighet som blant annet fikk ham til å skape arbeidsplasser for de fattige og til å bringe fornyende impulser inn i kristentroen. Om ikke fullt så sterkt, har andre kristne hatt lignende opplevelser. Det er mange eksempler på at mennesker gjennom sitt kristenliv har fått kraft til nestekjærlig handling i verden. Nå i juletiden kan vi alle oppleve en åpenhet for Kristus. Det er ikke tilfeldig at flere nå finner veien til kirkene, for som Angelus Silesius skrev: «Ble Gud i Betlehem ti tusen gagner født, / men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt». Det er noe spesielt med denne mørke, kalde årstiden hvor naturens planteliv har trukket seg tilbake. Selv om forskerne diskuterer om Jesus egentlig ble født på denne tiden, kan vi oppleve at dette er en god tid for å forbinde seg med Kristus i våre hjerter.

Vi må ikke glemme korset påminnet Eiliv Andreas Larsen, men påskens mysterier er langt vanskeligere å forbinde seg med enn julens høytid. Som ung hippie opplevde jeg de kristnes budskap om synd og frelse som uberettiget mas. Jeg følte meg ikke som noen synder og min oppgave var jo å frelse verden. Det har tatt meg mange år å få et dypere forhold til Golgatahendelsen, og jeg undrer fremdeles på hva det egentlig betyr at Kristus døde for å påta seg våre synder. Det kan i hvert fall ikke bety at vi kan fare hensynsløst fram. Min samvittighet har bare blitt sterkere. Det samme har behovet for å gjøre godt igjen hvis jeg har påført andre mennesker lidelse. «Å gjøre godt igjen» er derfor et sentralt tema i flere av mine bøker som Terroristen som ingen vil tro og Hvor er min far den gamle hippien?. Men samtidig er jeg blitt stadig mer overbevist om at Kristi død og oppstandelse har en avgjørende betydning for oss mennesker. Han har befridd oss fra noe av tyngden i våre destruktive handlinger slik at vi kan ha et overskudd til å realisere nestekjærlighet. Dessuten har vi jo også muligheten til å forbinde oss med den oppstandne Kristus.

Om vi også kan få evig liv slik Eiliv Andreas Larsen påpeker, vil vi først få se på den ytterste dag. Det er ikke vår oppgave å dømme, og jeg er redd for at noe av den synkende interessen for kristenlivet skyldes at folk er lei av de mange som opphøyer seg til dommere. Det virker ikke som om alle har forstått dette med flis og bjelke. Et nestekjærlig liv vil innebære våkenhet for og kamp mot urett. Det vil aldri være noe enkelt liv, men det er mye inspirasjon å hente i Den kjerubiske vandringsmann av Angelus Silesius (1624-1677). Jeg avslutter med enda et av hans underfundige vers i André Bjerkes oversettelse: «Guds bolig er et lys. Kun én vei går dit inn: /Blir ikke du det lys, forblir du evig blind.»

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere