Maria Stensvold Ånonsen

10

Prestasjon & relasjon

Kan mangelen på mennesker som kjenner oss forbi den tykke vinterjakka bidra til at vi presterer oss i hjel?

Publisert: 10. des 2018

Prestasjon i generasjon etter generasjon. Det er snart jul og vi halser mot slutten av året både hjemme og på jobb. Det er årsrapporter, treningsøkter, husvask, pepperkakebaking, besøk, dekkskift og ekstraøvelser før konserter. Noen sorterer innkjøpene etter Black Friday, putter gnagsårplaster på hælen og fortsetter maratonløpet mot 24 desember mens det kanskje stikker litt i hjertet. Det går for fort. Livet kjennes for stort. De nære relasjonene er få. 

Tenåringen sitter på senga. Engelskprøven i morra funker bare ikke. Hvordan skal det gå? Tankene surrer til bildet på Snap i går som bare fikk to hjerter og fem likes. Videre, videre i tankene til treningskampen på mandag. Kroppen streika bare. Hvorfor er denne forkjølelsen så innmari seig? Surr, surr videre til bestemor, den aller, aller nærmeste som har begynt å glemme hvem barnebarnet er. Engelskprøven må bare gå. Hun skal jo bli noe bra og stort. Det får bli en natt til uten søvn.

Forstrekte mennesker. Vi presterer oss i hjel. Både store og små har et indre jag som får oss til å kjøre kroppen på rødt lys. Vi pisker oss fremover til vi møter vegger av tomhet, selvforakt, anklager, og går ned for telling. Psykiater Anne Kristine Bergem skriver at vi mangler nåde for oss selv og hverandre. At vi trenger å protestere og sette foten ned. Ta tilbake livet og si at alle er gode nok. Per Fuggeli minnet oss stadig på at det vi mennesker først og fremst har behov for er flokken vår. Informasjonstettheten i samfunnet vi lever i, er enorm. Gang på gang lurer jeg på hva som skjer når oppmerksomheten vår alltid deler sete med nyheter, jobb, bekymringer, trening, oppussing, oppvasken fra i går, julegavehandling, regningene, korpset? For på toppen eller under alt dette ytre ligger jo også sorgen, frykten, skammen, gleden, interessen, nysgjerrigheten, undringen over og om livet. Men hvor er det egentlig plass til oss og ikke bare alt vi gjør? Jeg undrer meg over om all informasjonen, alt vi skal ha gjort gjør at vi mister oversikten og forstrekker oss på alle kanter. Jeg har tenkt på om det nyfødte barnet har noe å fortelle oss i advent? Vil du bli med inn og se?  

Han ligger der. Helt nyfødt. Tett inntil Maria. Er helt nær. Josef puster ut. Ventetida er over. Fødselen er overstått. Nå er endelig den lille ute .Jesus skriker høyt. Skyter armene i været. Oppover. Utover. Begynner å storhikste. Josef går bort. Tar en varm pekefinger inni de tynne og rødflammende håndflatene og beveger de små armene innover. Stryker. Holder forsiktig fast. Samler. Trygger. ”Så, så, vi er her. Maria og jeg er her.” Gråten slutter ikke. Stiger og stiger. Josef ser bort på Maria med løfta øyebryn. Går enda tettere på. Løfter opp babyen. ”Er du så lei deg? Ble det så skummelt? Var det ingenting som tok i mot deg da du strakk ut hendene dine? Trodde du at vi ikke var her? Ikke rart du ble redd. Ikke rart i det hele tatt. Vi er her. Pusten til den nyfødte går roligere. Et lite hikst slipper frem av og til. Øynene glir halvveis igjen. Nå er det godt å være. 

Hvem kjenner deg forbi vinterjakka? Jeg tror nyfødt-livet og prestasjonslivet har noen fellesnevnere. Livet vi lever i dag treffer oss med all sin kraft. Vi er overfylt av informasjon, forsøker å ta inn, men klarer det ikke helt. Skulle vi klare det? Jeg tror vi tenker at vi skulle det. Den nyfødte tenker ikke det. Han eller hun er. Refleksen hvor barnet strekker seg og ikke finner noen slutt, ingen eller ingenting som tar imot - er ikke det også oss? Vi strekker oss og strekker oss. Kjenner ikke alltid hvor vi tar slutt og skulle sagt stopp. Vi kjenner ikke at det er noen andre der og blir redde. Kjenner oss tomme. Mistet. Uten kapasitet til å rydde og sortere alle inntrykk som plutselig har invadert kroppen og sansene. Uten noen til å ta imot oss.

Den nyfødte har ikke mulighet til å se verken seg selv eller det store bildet. Har vi også mistet litt tak i at vi er en del av noe større? At vår lille fortelling også er vevd inn i noe som var før oss og kommer etter oss? Er ikke vi, mennesket i alle aldre i 2018, akkurat der Jesusbarnet var i sine første timer? Vi er blitt hjelpeløse og i en tilstand der det kjennes som vi bærer oss selv, bærer alt. Det er ingenting som bærer oss. Det er vondt å være, så vi gjør. Vi får ikke helt til alt vi gjør, har ikke rom for å ikke klare alt 100%, og blir stående i strekk. Under alt jaget, livet som kanskje har blitt for stort, tror jeg vi sitter med det samme behovet. Vi er redde. Vi kjenner at verden er utrygg. Som barnet. Vi forventer at vi skal klare alt, men får det ikke til. Når det ikke er noen der som forteller oss at det er riktig å ikke klare alt, jager vi videre. Det er ingenting som tar imot.

Josef som trøster. Jeg vet ikke om du la merke til når den nyfødte fant roen? Når han ble holdt, støttet, tatt imot og bekreftet slik livet var akkurat der og da. Er det noe Jesusbarnet som nyfødt og alle nyfødte har å fortelle oss, er det at vi mennesker trenger hverandre. Som Bergem og Fugelli tror jeg veien frem til noe annerledes enn jaget og prestasjonen går gjennom fellesskap. Jeg tror vi: prestasjonsbarnet, prestasjonstenåringen, den prestasjonsvoksne har behov for uttrykt nåde i form av en Josef i livet vårt som sier: Er du så lei deg og sliten? Er det så skremmende dette livet? Var det ingenting som tok i mot deg da du strakk ut hendene dine? Bare tomrom? Ikke rart du blir redd. Ikke rart i det hele tatt. Jeg er her. 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Robin Tande

22 innlegg  3738 kommentarer

Du filosoferer godt

Publisert 8 måneder siden
Maria Stensvold Ånonsen. Gå til den siterte teksten.
Vi er redde. Vi kjenner at verden er utrygg. Som barnet.

over vår trivielle tilværelse.

Skulle ha likt å se deg filosofere videre, etter at du har vært inn på "Jemen er et helvete på jord" og studert det barnet vi ser der. 

Kommentar #2

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Er du her?

Publisert 8 måneder siden

Inspirert av kommentar #1 må jeg fundere over: Er du virkelig her? Og hvis du er her, hvem er du her for?


Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere