Verdidebatt

Advent, det vi venter på er her allerede.

Et førjulskåseri.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er advent og vi er i forberedelsesmodus. Julen er i anmarsj, og lys tennes forventningsfullt i de tusen hjem. Vi venter på noe, samtidig som vi vet hva som er i emning. På denne tiden av året dukker Jesus opp, riktignok ikke så veldig synlig, men i alle fall som et lite barn i krybben. Han ble etter hvert voksen. Jesus levde for fattige, urettferdige og syke. Ja, det gjorde han, og sikkert for mange andre også. Hvis jeg sier at han levde for meg personlig er det lett å snuble i tidens terskel, det er jo 2000 år siden den karen vandret rundt i Palestina. Men la gå, hva sier han så, hvis han plutselig skulle dukke opp i min egen lille stue i julen. Jeg kommer for de fattige, urettferdige og syke. Det kunne han si. Fattige, urettferdige og syke, kanskje det angår oss alle? Ikke bare kanskje, men helt sikkert.

Fattigdom, hva har det med meg å gjøre, kan jeg spørre, men det er jo et dumt spørsmål. For fattige har vi rundt oss, hele tiden. Klart det har med meg å gjøre, spesielt i julestria, når vi blir sentimentale, følelsesladde, og tenker på de som har mindre å rutte med enn oss vanlige nordmenn. Vi blir litt mer gavmilde oppunder jul, mer enn den påholdenheten som følger oss resten av året. Det har alle organisasjoner skjønt, for postkassen er full av pene anmodninger om støtte. Greit, ja - det er greit det, intet nytt under vintersolen vi hadde i november. Men fattig, jeg mener fattig i ånden, som det står skrevet, til og med i siste bibeloversettelse, hva med det? Fattig i ånden betyr ikke åndssvak, hvis du umiddelbart får den assosiasjonen. Det kan for eksempel bety utilstrekkelighet, og hvem kan vel ikke kjenne på det noen ganger. Å innse sitt behov for noe større i tilværelsen, å kjenne en mangel, å innse en lengsel etter Gud. Der kom ordet ”Gud”, men ikke spør hva jeg mener med det. Å være gudelig, det er vel nærmest som å banne i kirken for dem som ikke går i kirken, spesielt for noen av dem. Bare si julegudstjeneste, og meningene spretter opp som løvetann om våren. Eller til jul, selv om blomster ikke gror best i desember.

Så var det urettferdigheten. Jesus kom for de urettferdige. Vi har vel noen navn på tungen, noen statsledere vi ynder å snakke om for tiden. Historiske skikkelser er det nok å ta av, eller noen i egen by for den saks skyld. Det er mye som er urettferdig. Bompenger, skatt og lav barnetrygd. Svenskehandel er veldig urettferdig for oss som bor på Vestlandet, likeså lite støtte til kulturinstitusjoner utenfor Oslo. Import av sauekjøtt når vi har overproduksjon i Norge er ikke særlig rettferdig, heller ikke rødt lys for mange fiskeoppdrettsanlegg som jo er den nye oljen, eller endring fra 6 til 4 flasker vin i taxfree-butikken, og andre viktige urettferdigheter. Men hva med selvrettferdigheten, kanskje det er den Jesus refser? Bare tenk på lignelsen om fariseeren og tolleren i tempelet. Dere kjenner vel den? Fariseeren som står fremst på arenaen og er glad for at han ikke er som andre ustødige og vaklevorne mennesker. Og tolleren som innser at han har noen svin på skogen. Svin er ikke akkurat noe særlig der i gården. Lignelsen handler om selvrettferdigheten. Kjenne vi oss igjen; takk for at jeg ikke er som alle andre, jeg betaler skatt, kjører el-bil, bidrar med alkoholavgift, flyplasseteavgift, eiendomsskatt og plastposeavgift (eller ble den vraket etter nyheten om hvalen?)? Men tolleren. Han i Jesu lignelse, han kjente seg urettferdig, han var ikke selvrettferdig, og han kjente det innerst inne, og det i den grad at det plaget ham. Selvrettferdighet kan bli et problem for de som syns de er den beste utgaven av dem selv.

Jesus kom for de syke. Sykdom, det er så mangt. Helsebudsjettet i Norge er svimmelt høyt, det ble brukt 65 tusen kroner pr. innbygger i 2017. Det er ikke lett å tenke seg at vi er så inn i hampen syke. Eller så er vi ikke så syke, bare at noen tjener grassat mye penger på helsevesenet. Eller som i en utredning fra et av landets helseforetak: flere senger pr. pasient (!). Best i klassen kan man si, og kjekt for dem det måtte gjelde. Men på den annen side sies det at vi blir friskere og friskere. Jeg får det ikke til å henge helt i hop. Det er sikkert en forklaring, som for eksempel at vi går veldig ofte til legen, eller får offentlig helsetjeneste for de minste avvik, eller hjelp til det som ikke er avvik. Avvikshåndtering er populært. Vi oppsøker lege for å snakke, og vel så viktig: å få oppmerksomhet. Men det tar jo sosiale medier seg av. La oss heller fokusere på rapportskriving, det er kanskje der mange penger forsvinner. Leger og annet godtfolk fremhever ofte at rapportering, måleregimer og datasystemer som ikke snakker sammen tar altfor mye tid, så mye tid at antall pasienter må ned. Høie stiller opp med 100 mill for å kompensere disse byråkratiske pliktene. Så hvis vi her ser konturene av økende helseutgifter, har helsebudsjettet lite med folks sykdommer å gjøre. Ok. Men sykdom, hvis vi nærmest sniker oss inn på egne liv og egen eksistens, så ser vi muligens noen fargenyanser. Sykdom kan være psykisk, men jeg tenker mer på det jeg kan kalle eksistensiell sykdom. Eller eksistensiell helse eller eksistensiell smerte, som er begreper jeg finner oppe i den digitale skyen. Jesus kom også for de av oss som har mer eller mindre erfaring med denne typen sykdom, den eksistensielle. Fordelen med å kalle noe sykdom er at det kvalifiserer til diagnose, som igjen kan utløse offentlig helsehjelp. Kanskje piller, eller en prat med fastlegen. Eller en prat med Jesus. Dette høres jo lettvint ut, og det siste noe i overkant spekulativt. Men rasjonalistisk livsanskuelse har litt dårlige konjunkturer nå, folk trenger en høyere himmel over livene sine. Så til de av oss som sliter litt innimellom, og til de som sliter litt mer, litt mer enn gjennomsnitt, samt de som sliter enda litt mer. Vi er omsluttet av noe godt, og det kan virke for godt til å være sant, men er det for godt? Noe godt i tilværelsen, det skulle jo være en selvfølge, og det er det. Rett og slett. Men ikke for alle. Julen sier noe om det, der bak juleglitter og julestas, gaver og julemat. Noe som på den annen side ikke skal foraktes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt