Leif Jarle Theis

9

Våg å snakke om det unevnelige

Vi kjemper for livet dag og natt. Kirkens SOS besvarer 4-500 samtaler hvert eneste døgn. Rundt 60 av disse samtalene kan handle om selvmordstanker.

Publisert: 7. des 2018

Det viser seg at mange flere enn vi tror, bærer på tanken om å ta sitt eget liv. Men det er ikke lett å snakke om. Derfor bør vi øve oss i å ta opp temaet på en respektfull måte og være obs på signaler.

Å fullt ut skjønne hva som er risikoadferd for selvmordnære mennesker, er umulig. Ofte kommer selvmordet som lyn fra klar himmel. I ettertid kan både familie og helsepersonell se at det var signaler, men en tok dem ikke. Det er lett å si ja til null-visjon for selvmord, - som ambisjon - ,  men samtidig viktig å erkjenne at selvmord sannsynligvis alltid vil skje. Det har skjedd til alle tider. Depresjon og tap av livsmot kan være en dødelig sykdom og noen ganger umulig å forhindre. Men, det er også heldigvis mange muligheter til å forebygge og forhindre selvmord. Og her kan vi helt sikkert bli bedre og lære av erfaringene både hjelpeapparatet og den enkelte av oss.

NRK sin kartlegging av 200 selvmord i spesialisthelsetjenesten i perioden 2014-2016, har skapt mye debatt om temaet og det er blitt pekt på endel kritiske spørsmål. Når selvmord skjer mens mennesker venter på behandling, er i behandling eller nettopp er utskrevet, er det nærliggende å spørre som helseminister Høie gjør: Hvorfor lærer vi ikke av feilene?

Det er flere ting som er sant samtidig når en snakker om forebygging av selvmord. Pårørende, fastleger og behandlere har i tur og orden pekt på uforutsigbarheten og dilemmaer i møte med selvmordsnære personer. Samtidig er det også en undertone av fortvilelse over tilkortkommenhet fordi en erkjenner at ressursknapphet, uoppmerksomhet, feil prioriteringer og manglende kapasitet sannsynligvis er årsaken til at for mange dør i selvmord i dag.

Helsenorge har en utfordring.

Men vi har kanskje alle en utfordring? Vi kan alle lære noe og være aktive medspillere i hverdagen for å forebygge selvmord. Det handler om å ta seg tid til og våge å bry seg. Når Kirkens SOS hvert døgn besvarer 4-500 samtaler med mennesker som har det tungt, spør vi om livsmot og tanker om selvmord. De 1000 frivillige vi har – helt vanlige mennesker – er opplært og trent i å gjøre det. Selv om innringerne og innskriverne er anonyme og de ikke kjenner den de snakker med, er det vanskelig å være åpen om egne tanker om selvmord. Likevel kan det for mange bli den avgjørende invitasjonen til å snakke om selvmordtankene som åpnet for den livsviktige samtalen og hindret den fatale handlingen.

Vi er i adventstiden og nærmer oss julen. Denne tiden og særlig høytiden kan være ekstra tung for dem som er slitne og som ser mørkt på livet.

Kanskje vi skal være særlig oppmerksom i denne tiden på den naboen, vennen, familiemedlemmet eller andre som har opplevd tap, og bry oss. Hvis du merker en brå forandring i adferd og sinnsstemning hos noen rundt deg, snakk med dem – også når de er i kontakt med helsevesenet. Det kan være at de deler noe med deg som de ikke har vågd å dele med behandleren sin. Hør hvordan de har det, - egentlig. Og er du urolig for om de har tanker om å avslutte livet - spør dem direkte om dette.

Noen av Kirkens SOS sine innringere og innskrivere har meldt tilbake om hva samtalen om det aller vanskeligste og unevnelige, har betydd. For noen har det reddet liv. De ble sett og støttet. Noen holdt dem fast i en ambivalens. De tenkte seg om og gav livet en ny sjanse.

En innskriver til Kirkens SOS meldte tilbake etter en samtale at «Jeg trodde ikke det skulle bli bedre ved å ringe til dere, men det ble det. Jeg har lovet å holde ut litt til og det er mulig».

La ikke muligheten gå fra deg til å være den som åpner for lyset for et medmenneske som opplever at hverdagen bare er mørke.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

187 innlegg  1811 kommentarer

Risikoen for at noen av våre nærmeste rammes av selvmord er faktisk tre ganger større enn at de rammes fatalt i trafikkulykker

Publisert 8 måneder siden

Det er faktisk et sentralt etisk spørsmål - nettopp i kirken og blant de troende, altså det å snakke om selvmord. Heve det vanskelige og vonde frem i lyset. Det er som kjent nettopp i lyset som trollet sprekker i beste fall. 

Mangelen på modig nærvær, vare ord og tålmodig nærvær er for den lidende bare en bekreftelse på den allerede blytunge erfaringen av verdiløshet og utenforskap. Et vesentlig problem er at den som er utsatt for dette helvete lenge har hatt et sterkt inntrykk av at ingen bryr seg. Selvmord er en like så ensom død som det fortærende uliv som lenge har fått råde: Det er heller ingen til stede i selvmordet. 

Den lidende anser seg selv både som kompetent og selvstendig i valget, men et genuint autonomt valg forutsetter som kjent at man er til stede i livet, at man tenker bevisst, klart og er rasjonell. Den dypt deprimerte er ikke i stand til å reflektere over valget; emosjonene har overtatt roret og dermed er tenkningen fanget, dvs et produkt av den lidelse man er rammet av. Her gjelder det derfor å gripe motet til fordel for den lidende og bare være nærværende... og gjennom dét minne om at verden er verdt å være til stede i. Videre har den lidende allerede gjennomgått de trosmessige sidene, vinklet det høyt, lavt og bredt i sitt indre i lang tid. Det nytter altså mindre enn lite å komme med lettvinte løsninger, bibelvers og dårlig skjulte appeller om tillit til Gud; det sistnevnte her øker bare ensomheten og lidelsen. Man føler jo at ikke bare har alle andre trukket seg. Men også Gud... Hvilket er opplevelsen av den ultimate avvisning. 

Min erfaring er at kristne miljøer litt for ofte preges av trosbetingede lettvinte narrativer, livsfjernhet og en ikke ubetydelig naivitet i møte med psykisk lidelse. Man kan i møte med det tilsynelatende uløselige sågar antyde at det hele skyldes den lidende selv, fordi «Gud vil ikke at noen skal lide». I fellesskapet dyrker man harmonien, gleden og det bekymringsløse samværet. Gud er jo glede, fred og harmoni?

Har man erfart en slik ensidig elendighet fra troende miljøer direkte eller indirekte, så vegrer man seg naturlig nok for å både vise- og ytre seg der. I enkelte kristne miljøer pleies altså bibelen, troen og fellesskapet så sterkt at enkeltmennesket og det som ikke bidrar til harmonien ses på med uro og mistenksomhet. Og dermed tvinger det seg frem sosiale mønstre i fellesskapet som fungerer som grove garn; det er en del som forsvinner mellom maskene. Slik kan man sikre at troen, åndeligheten og idyllen ikke forstyrres nevneverdig. 

Som om Kristus og disiplene var ukjent med lidelse og følelsen av Gudsforlatthet? "Min Gud, min Gud: Hvorfor har du forlatt meg?". 

Man samles altså heller på den trygge, oversiktlige og kontrollerbare overflaten, og her gjelder det å bekrefte det som foregår. Gevinsten for den enkelte er bekreftelse, aksept, sosial støtte og trygghet. Prisen kan være å miste seg selv.

Det gjelder altså å holde en viss maske i fellesskapet, spille med. Dermed innsnevres dog virkeligheten... og den som her faller utenfor, gjør nettopp dét. Men: Hva dette egentlig har med NTs og det levde livets Kristus å gjøre er det noe vanskelig å forstå. Her bidrar man jo i det kriustne fellesskapet nettopp til det man mener å ville ta avstand fra: Det skapes en fremmedgjøring og det skjer en utstøting. Her blir altså de deltagende fremmed både for medmennesket, seg selv og dermed Gud. 

I Guds navn…

Skal det kristne fellesskapet gå i takt med Kristi fordringer må også de mørke og grå sidene av livet og troen selvsagt holdes sammen; man må snakke åpent, nakent og troverdig om livet. Dette er også en nødvendig forutsetning for at livet og troen holdes genuint i sammen.

Mennesket i all sin nakenhet og sårhet, livet (!), må få komme til ordet  i de kristne miljøene og kirken. Nettopp dér! Gleden og alt det andre positive har allerede gode plasser i selskapet. Og selvsagt hører også disse farvene med, Men det gjør også de mørke og matte sådanne. Fordi alt dette er livet. Den enkelte, spesielt den som ikke glir harmonisk inn i mengden, må derfor erfare at nettopp kirken er stedet som omfatter også deres livsvirklelighet. Slik er kirken sann. Slik blir kirken et levende uttrykk for Kristi nærvær.

Å snakke om døden er én ting og kan være vanskelig. Å snakke åpent om selvmord er en desto verre utfordring. Det dør nesten tre ganger ved selvmord enn i trafikken. Likevel er det trafikkofrene som får mest plass i folks bevisshet. Risikoen for at noen av våre nærmeste rammes av selvmord er altså tre ganger større enn at de rammes fatalt i trafikkulykker. 

Vi ser det her på verdidebatt også: Det er vel få tråder som gir så få lesere og liten oppfølging som de som tar opp dette alvorlige temaet. Ergo bekreftes bekymringene som alltid blir forsøkt uttrykt. Man kan visst heller diskutere alle livets sider relatert til troen, krangle om bibelvers og forståelse av dette og hint... så fillene fyker - i ukevis. "Fordi det er viktig". 

Men straks temaet om selvmord dukker opp blir det stille.

4 liker  
Kommentar #2

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Publisert 8 måneder siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Mennesket i all sin nakenhet og sårhet, livet (!), må få komme til ordet  i de kristne miljøene og kirken. Nettopp dér! Gleden og alt det andre positive har allerede gode plasser i selskapet. Og selvsagt hører også disse farvene med, Men det gjør også de mørke og matte sådanne. Fordi alt dette er livet. Den enkelte, spesielt den som ikke glir harmonisk inn i mengden, må derfor erfare at nettopp kirken er stedet som omfatter også deres livsvirklelighet. Slik er kirken sann. Slik blir kirken et levende uttrykk for Kristi nærvær.

Den universelle kirke. Jesu kirke. Den starter og stopper på korset. Korsfestet med Ham. Så jeg vil trekke det enda lenger. Det er i denne nakenhet kirken er sann og troverdig. Åndfull. Levende. Og bare der. Med det som kontrast, er det mye å fundere på.

1 liker  

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8356 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6312 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6037 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3363 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2637 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2164 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1973 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1730 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1713 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1567 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere