Bernard Enjolras

1

Erstatter Facebook frivillige organisasjoner?

Gjør sosiale medier at samfunnsengasjement flyttes fra frivillige organisasjoner til uformelle nettverk på internett – eller kan ny teknologi gi organisasjonene ny styrke?

Publisert: 8. des 2018

Skrevet av Ivar Eimhjellen, forsker ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor og Norce og Bernard Enjolras, leder for Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor og forsker ved Institutt for samfunnsforskning

Digitalisering, globalisering og individualisering har de siste tiårene endret hvordan vi lever våre hverdagsliv. Vi kommuniserer og organiserer mer gjennom digitale plattformer, vi er mer påvirket av internasjonale og globale hendelser og prosesser, og vi er mer orienterte mot individuell livsutfoldelse og selvrealisering. Disse endringsprosessene påvirker også hvordan vi engasjerer oss sosialt og politisk.

Sosiale medier skaper nye informasjonskanaler, deltakelsesarenaer og mobiliseringsverktøy for kollektiv handling. Med Facebook i spissen kan sosiale medier fungere som selvstendige infrastrukturer for organisering og mobilisering av kollektive handlinger – noe vi blant annet så med Refugees Welcome to Norway-initiativet under flyktningkrisen i 2015. Dette står i kontrast til de tradisjonelle måtene vi i Norge har engasjert og organisert oss, som fra 1800-tallet har vært knyttet til sosiale bevegelser og ideelle og frivillige organisasjoner.

Mer digital frivillighet. 

I den nye boken Fra kollektiv til konnektiv handling?, som vi har redigert, har vi samlet ni ulike studier som fra hvert sitt utgangspunkt belyser kjennetegn og endringstrekk ved hvordan nordmenn utøver samfunnsengasjement.

På tross av press fra megatrender som digitalisering, individualisering og globalisering viser vår forskning at frivillige organisasjoner i økende grad har tatt i bruk digitale medier, og fortsatt er viktige aktører for å mobilisere innsats og koordinere aktiviteter. Internettbaserte initiativer har evne til å mobilisere raskt og i stor skala. Samtidig ser vi at de nye organisasjonene som oppstår digitalt etter hvert benytter den tradisjonelle frivillige organisasjonsformen.

Nytt samfunnsengasjement. 

Det overordnede spørsmålet vi stiller i boken er om disse megatrendene og prosessene har ført til fremveksten av en helt ny form og logikk for kollektiv handling i Norge: En konnektiv handling som er mer preget av organisering gjennom digitale plattformer og nettverk på tvers av geografi, med utgangspunkt i enkeltindividets ønsker og behov.

Et sentralt eksempel i boken er hvordan nordmenn engasjerte seg for å hjelpe flyktningene som kom til Norge i 2015. Den økte flyktningstrømmen til Norge dette året, hvor 31.000 flyktninger søkte asyl, kom raskt og overbelastet det offentlige mottaksapparatet. Frivillige tok dermed affære og bisto flyktningene umiddelbart ved Politiets Utlendingsenhet på Grønland i Oslo, men også senere ved asylmottak og i bosettingen av flyktninger over hele Norge. Det nye sosiale medier-baserte hjelpeinitiativet Refugees Welcome to Norway fikk mye oppmerksomhet for sin raske respons og sine hjelpebidrag, både umiddelbart og på lengre sikt.

Begrenset omfang. 

Våre undersøkelser viser likevel at hjelpebidragene gjennom nye sosiale medier-baserte initiativ var relativt begrenset i omfang sammenlignet med for eksempel bidragene fra tradisjonelle frivillige organisasjoner. De nye initiativene tiltrakk seg i større grad enn tradisjonelle organisasjoner bidrag fra personer som vanligvis er mindre engasjerte på denne måten, men flertallet av dem som bidro var allerede engasjerte organisasjonsfrivillige.

Dette betyr ikke at innsatsen i de nye sosiale medier-baserte initiativene ikke var viktige. Tvert imot fungerte de som nyttige supplement til de eksisterende strukturene, der de i særlig grad kunne bidra med hurtig, fleksibel og langtrekkende mobilisering av engasjement.

En bærekraftig modell. 

Vår forskning viser at frivillige organisasjoner alt i alt står stødig som infrastruktur for mobilisering, utøvelse og organisering av samfunnsengasjement i Norge. Samtidig ser vi et mer komplekst bilde, der nye former for frivillighet supplerer de eksisterende. Effekten av digitalisering på samfunnsengasjement er positiv, men begrenset. Tradisjonelle skiller i hvem som engasjerer seg sosialt og politisk eksisterer også i digitale engasjementsformer, samtidig som sosiale medier-baserte initiativer krever formell organisering og institusjonalisering for å være bærekraftige på sikt.

Infrastrukturen som tradisjonelle frivillige organisasjonene danner i det norske sivilsamfunnet, både som mobiliseringskapasitet og for å opprettholde det individualiserte frivillige engasjementet over tid, ser ut til å beholde en sentral rolle, på tross av digitaliseringen. Vi finner ikke støtte for å si at en helt ny form og logikk for samfunnsengasjement er vokst frem i Norge som følge av globale endringsprosesser som digitalisering.

Facebook og andre digitale verktøy er et nyttig verktøy for frivillige organisasjoner og for mobilisering initiert fra grasrota, men ingenting tyder på at disse digitale medier har erstattet de frivillige organisasjonenes rolle som katalysator for samfunnsengasjement.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere