"Arbeidslinja" versus "Familielinja"

Noen generasjoner tilbake var det å få mange barn sikkerhetsnettet for foreldrenes alderdom. I dag stiller veldferdssamfunnet opp for oss når behovene melder seg. Men den tenkningen som tidligere var viktig for den enkelte familie er fremdeles gyldig: Flere barn er helt nødvendig for at vi som samfunn skal klare å løse de oppgavene som ligger fremfor oss.

Ubalanse i velferdssamfunnet

«Forholdet mellom antallet som forsørger og antallet som forsørges er avgjørende for bærekraften i fellesfinansierte velferdstjenester» skriver regjeringen presist i Perspektivmeldingen.

Problemet alle politikere bør være opptatt av er at denne balansen holder på å bli erstattet av en kraftig slagside: Vi lever lenger, og antallet som skal forsørges vil øke i årene fremover. Samtidig fødes det færre barn, og antallet som forsørger vil synke. I dag er det drøyt fire personer i aldersgruppen 20–66 år for hver person i aldersgruppen over 66 år. I løpet av de neste femti årene vil forholdstallet være om lag 2,5 – nesten en halvering.

I 2017 ble det født 56 600 barn i Norge. Dette ga et samlet fruktbarhetstall på 1,62 barn per kvinne – det laveste som er målt i Norge noen gang (SSB). Fruktbarheten har gått ned hvert år siden 2009. Reproduksjonsnivået er for lavt til å klare balansen mellom de «som forsørger» og de «som forsørges»!

Arbeidslinja

Den siste uken har det i flere medier vært oppslag og kommentarer om nivået på overføringer til barnefamilier. Arbeiderpartiet er bekymret for «arbeidslinja» og målet om at flest mulig står lengst mulig i arbeid. «Det er avgjørende for finansieringen av velferdsstaten at folk jobber», sier Ap-lederen i Aftenposten.

Regjeringen sine svar i Perspektivmeldingen går langs de samme linjene; Få flere ut i arbeid, jobb lenger, bruke mindre på trygd. Og smør det hele med et skatte- og utdanningssystem som stimulerer til dette.

Ingenting av dette er feil. Men det mangler helt en forståelse og grunnleggende grep for å gjøre noe med de lave fødselstallene.

Familielinja

Utfordringen trenger flere svar enn «arbeidslinja». Vi må begynne å snakke om «familielinja»! Komme bort fra at ytelser til familier har minustegn foran seg i regnskapene.

Hvorfor er det slik at å bruke store summer på familier er en «utgift», mens det å bruke mange penger på veier eller tunneler er en «investering»? Dersom vi ønsker at det skal fødes flere barn i Norge, så må vi gjennom politikken til å legge til rette for det. Økonomisk trygghet er en del av dette bildet!

Å investere i familiene og barna er det beste vi som samfunn kan gjøre! Selvsagt for å sikre en god oppvekst. Men også som et virkemiddel for å sikre balanse mellom de «som forsørger» og de «som forsørges». KrF vil fortsatt sørge for at vi som politikere gjør vår del av jobben. Så blir det opp til den enkelte å gjøre resten.