Om kritikk av en død misjonær

Andreas Nordli reflekterte tirsdag (4.12) over hvorfor verden reagerte annerledes på at Jim Elliot ble drept under forsøk på misjonering av et isolert urfolk i 1956 enn vi har gjort etter at John Allen Chau ble drept da han forsøkte å gå i land på en isolert øy i Andamanene nå nylig.

Det er ingen grunn til å kritisere en død mann, men det er all grunn til å advare andre­ mot å gjøre «kulturelle og lingvistiske forberedelser» og tro at man kan overse biologi og medisin. Nordlis henvisning til at Paulus satte sin ære i å forkynne evangeliet «bare der Kristi navn ikke har vært nevnt» har begrenset nytte her, fordi Paulus ikke vandret utenfor det mikro-
bielle miljøet han var en del av.

Nordli har nok rett i at opinionens forhold til kristen misjon har endret seg betydelig på disse 60 årene. Men vår erkjennelse er også mye større av hvilken risiko for massedød John Allen Chau kunne ha utsatt øyboerne for ved å ta med seg helt fremmede mikrober i tillegg til evangeliet til disse urfolkene. Dette temaet er ikke Nordli innom, selv om det er 500 år siden vi først gjorde denne feilen i Amerika. Det kan dermed virke som Nordli heller ikke har tenkt over at misjonæren i sin iver etter­ å frelse disse sjelene kunne komme til å sende dem i døden før han kunne ha rukket å lære seg mange ord på deres språk. Selv for de som deler en virkelighetsoppfatning om livets to utganger, må vel dette være et paradoks. I alle fall ingen heltegjerning til etterfølgelse