Redde, ensomme hjerter og en ekstra ileggsplate

Tilgi oss vår skyld. Jeg sitter ved spisestuebordet og ser ut på skogen bak huset. Julestjerna skinner varmt ned på fuglehuset av melkekartong som 3 åringen har laget i barnehagen. Kartongen er malt med blå- og grønnmaling med store strøk, og det er skåret ut et hull der kjøttmeis og dompap kan fly inn og ut. Jeg har akkurat sittet og hørt på morgenandakten i NRK. Det som stoppet meg i dag var Fader Vår og ordene «tilgi oss vår skyld».

Redde hjerter. Til daglig, når jeg ikke er i mammapermisjon, sitter jeg og jobber med bilder og fortellinger fra ungdom som har opplevd vold og omsorgssvikt hjemme. Vi vet det både du og jeg. At det finnes mange hjerter der ute som hamrer så raskt av frykt at jeg er sikker på at vi kunne hørt hjertet om vi var der. Det er barn som ikke har trygge voksenhender å holde i etter skolen. Det er barn der som ikke har mat i kjøleskapet, men som leter i søpla for å overleve. Likevel, det blir så uendelig langt fra melkekartong-fuglehuset hjemme til de som lever i frykt og utrygghet både her i Norge og i den store verden. Den verden som er så ufattelig mye mer enn deilig. Jeg ser for meg 3 åringen min. Tenker: hva om det var deg som sto der og var redd. Med kort hår, klart og talende blikk, bein som vanligvis løper rundt og leker. Som tuller og tøyser. Hva om det var deg som sto der, gråt og skalv av frykt? Hva om det var hjertet ditt som hamret så det nesten hoppet ut av kroppen din? Jeg hadde kommet løpende raskere enn jeg noen gang løp 60 meter på barneskolen. Jeg hatet virkelig å løpe. Var uendelig dårlig til det, men for han hadde jeg løpt mange mil. Jeg hadde ropt navnet hans for å være sikker på at han visste at jeg var på vei. Jeg hadde tatt rundt han, løftet han opp, trøstet og holdt rundt han. Sagt at jeg er her. Jeg går ikke fra deg. Men det er ikke han. Det er bare det. Det er mange andre som har det slik. Som kunne vært han. Tilgi oss for at vi ikke alltid har ører og hjerter stilt inn på barnas hjertefrekvens.

Julehus med ekstra stol. Både du og jeg vet at det sitter mange i stolen der hjemme. Som Aud på 87 som bor i Trondheim og som fortalte på Dagsrevyen i går at hun ikke kan huske sist hun hadde besøk. Vi kjenner kanskje ikke vår nabo-Aud. Hun kan likeså godt være 23 som 48 eller 87. Ensomheten, den som kan la oss sitte alene med våre egne smertefulle, håpløse og kaotiske tanker, kjennes hos mange uavhengig av alder. Tilgi oss for at vi ikke avlyser julekjøret og heller setter frem en ekstra stol rundt bordet, tar en telefon til nærmeste Røde Kors eller ungdomsklubb, og spør om noen trenger et hus å feire jul i.

Svake, skjelvende sammen? I skogen bak huset vårt. Der det flyr kjøttmeis og dompap ut og inn. Der står det to trær som lener seg mot hverandre. Det store og sterke lener seg mot det tynne og litt kortere. Det er utrolig at ikke dette tynneste treet har gitt etter. Det står der fortsatt. Det får meg til å tenke på at det ikke er noen selvfølge at det store og sterke alltid er stort og sterkt. På at vi ville ha godt av å bli den svake og skjelvende av og til. Og så kommer jeg på det. Hei, vi er jo det. Vi er jo alle svake og skjelvende, er vi ikke? Jeg lurer på om jeg vil bli mer mottakelig for andres hjertefrekvens om jeg kjenner mer etter på hvordan mitt eget hjerte slår?  Det kan også bli redd. Mitt hjerte har ofte, men ikke alltid, noen å gå til når livet står på som verst. Tilgi oss for at vi ofte skyver vår egen sårbarhet under teppet og går glipp av sjansen til å bli gledet, rystet, rammet og berørt av hverandre.