Teksten i Matteus 25, 1-13 innledes av Jesus selv med at himmelriket er å ligne med de ti brudepikene. Da er det ganske oppsiktsvekkende at predikanten mener at dette er et eksempel på hva himmelriket ikke er, fordi hun ønsker at konklusjonen skal være at alt en gang skal gjenopprettes, og at ordene om livets to utganger ikke gjelder.
At en en slik omskriving av noen av de mest alvorlige ordene fra Jesus selv skaper sterke reaksjoner i store deler av kirkelandskapet, later til å forundre Åste Dokka, og hun kommer derfor med noen alvorsord under overskriften "De som vokter hyrden." Og som hun uttrykker det: "de kommentarene som fulgte i forskjellige fora er ikke for pyser."
Jeg skal gi Åste Dokka rett i at måten en del skribenter, avisredaktører så vel som vanlige lesere uttrykker seg på , med fordel kunne vært formulert annerledes og i en mer saklig form i den teologiske debatten. Men det må også sees på bakgrunn av den markante fravikelsen av klassisk kristendom som det siktes til her, framført på prekestolen i en av kirkene i Groruddalen på den siste søndagen i kirkeåret, også kaldt Domssøndagen. At dette avstedkommer både sorg og frustrasjon blant vanlige kirkegjengere, er ikke å forundre seg over.
De som våger å si fra om at en slik bibelfortolkning fører galt av sted, blir av Åste Dokken ironisk karakterisert som "De som vokter hyrden" - som om de skulle være noen antikverte museumsvoktere.
Det ville vært langt verre dersom ingen sa fra når den stedlige hyrden går seg vill på veien og ikke lenger opptrer som hyrde. Det er selvsagt opp til enhver å tolke Skriften etter sin egen overbevisning - men på prekestolen under en gudstjeneste må det være tillatt å forvente at forkynnelsen har basis i Guds ord og kirkene bekjennelse.