Lena Kaasa Tillerli

1

Spetakkelet vi våknet til, etter 40 år på hver vår side av abortloven

Jeg vil beskrive det som om jeg nylig våknet opp til en scene med en dyp kløft med to motpoler på hver sin side. Alle gnir søvnen ut av øynene. Et tema som har vært selvsagt, urørlig og tabu, var nå er oppe til debatt.

Publisert: 5. des 2018

Jeg har lyst til å trekke noen større linjer i abortdebatten som har preget ytringsrommet den siste tiden. Det finnes tanker som ikke har fått mye oppmerksomhet på paroler og i media. Jeg vil beskrive det som om jeg nylig våknet opp til en scene med en dyp kløft med to motpoler på hver sin side. Alle gnir søvnen ut av øynene. Et tema som har vært selvsagt, urørlig og tabu, var nå er oppe til debatt. For de på den ene siden er det en selvfølge at abortloven er lik kvinnens selvbestemmelsesrett, og derfor urørbar. For mange av oss på den andre siden, er spørsmålet dypt knyttet til menneskeverdet til det lille barnet, noen mener fra unnfangelsen av.


Vi har, slik jeg ser det, sovet på hver vår side av abortloven i 40 år, og nå våknet opp til dette spetakkelet. Jeg vet at det er et vanskelig tema for mange, og at det som for meg er logisk, ikke nødvendigvis er det for andre. Det er så mange sterke stemmer i denne debatten. Og det er ikke vanskelig å spå hvem som kommer til å bli hørt til sist. Likevel vil jeg bruke min stemme. Jeg vil spørre. Og ønske.


Hvorfor skal vi ikke i et demokrati kunne debattere en paragrafbokstav av abortloven? Hvordan kan folk fra de samme politiske leirene si at abortloven er en urørlig bauta, som tar til orde for å utvide den? Hvorfor blir Erna kastet på den politiske opinion upopularitetssjø, fordi hun er åpen for å endre ordlyden på en lov som blant annet medvirker til at kun 1 av 10 barn med Down syndrom faktisk blir født? Hvordan kan vi hevde at dette ikke er sortering? (Hvis vi legger det med et eventuelt politisk spill på hylla for en stakket stund). Er det et gufs fra fortiden å si at dette lille inni magen, ikke bare er en del av kvinnens kropp, - men et liv, med et bankende hjerte? Eller er det en litt for slitsom vekkeklokke som forteller oss at noe ikke er helt som det skal med vårt menneskesyn, når det gjelder de aller minste?


Om dette spetakkelet kunne bidra til økende refleksjon rundt om det lille der inne er et liv. Et faktisk menneske, uendelig verdifullt! Selv om det ennå holder på å utvikle seg og ikke klarer seg utenfor livmora. Om perfeksjonisme og selvstendighet skal være de opphøyede overlevelseskriterier, blir vi et hardt og kaldt samfunn. Jeg er overbevist om at vi er skapt for relasjoner. Faktisk for å være så avhengig av andre mennesker som det er mulig å bli, fra den spede begynnelsen, til kroppen skal forlate jorda. Med en del år i mellom med større grad av selvstendighet, hvor relasjon fortsatt spiller en dypere rolle enn vi er klar over. Relasjonene som er det mest helbredende i livet, men også kan være så uendelig destruktivt.


Må vi alltid kunne debattere. Alltid kunne protestere. Må vi alltid kunne mene noe annet enn andre, og ta demokratiet som et personlig prosjekt. Må vi også alltid beskytte de svake, og se de som ikke blir sett. Som ikke har egne stemmer, paroler og kronikker. For det kunne vært meg. Det kunne faktisk vært meg.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere