Spaltist Joav Melchior

Rabbiner

Tenn lys!

Alt kan og må debatteres. Bare slik vinner lyset frem.

Publisert: 3. des 2018.

I dag er den første dagen i den jødiske lysfesten Hanukka. Hver kveld i løpet av feiringens åtte dager tenner jødiske familier hanukkalys. Lysene minner oss om at jødedommen har klart å overleve på grunn av en mirakuløs seier mot grekerne på det andre templets tid.

LES OGSÅ: Verdt å vite om hannuka

Eierskap til egen tro. 

Historien fant sted rundt år 167 før vår tidsregning. Judea og Jerusalem var okkupert av Det selevkidiske imperiet. Den hellenistiske kulturen var dominerende og spredte seg fort. Jødedommen sto i fare for å bli assimilert, men kampen mot hellenistiske avguder i Tempelet endte med et opprør mot, og frigjøring fra Selevkideriket.

Men det er ikke den fysiske selvstendigheten vi feirer. Blant annet fordi den selvstendige staten som ble etablert ikke var en stor politisk suksess. Det vi feirer er den religiøse og kulturelle oppblomstringen som jødedommen fikk ved å ta ansvar og eierskap over sin egen tro.

Samtidig blir det feil å beskrive den hellenistiske kulturen som et mørke som tapte mot det jødiske lyset. Hellenismen har hatt en stor og viktig rolle i den historiske utviklingen av verdenssamfunnet. Rett skal være rett.

Åpen og kritisk samtale. Lyset vi feirer i Hanukka er strålingen fra en åpen, selvstendig og kritisk tankegang som fikk blomstre i jødedommen – om som blomstrer den dag i dag.

Talmud er den viktigste jødiske-religiøse skriften etter Bibelen, og beskriver flere hundre års debatt. Jødedommen er ikke én etablert sannhet, men innbyrdes motsetninger og evig selvransakelse. Jødedommen har helliggjort tora-studiene, som betyr å streve etter kunnskap med et åpent sinn. I Judea startet det med opprøret mot hellenismen.

Denne åpenheten førte i sin tur til nytenkende bevegelser som har fått sitt virke utenfor det jødiske folket. Den største av dem er selvfølgelig kristendommen.

Ferdigsnekrede narrativ. 

I dag er imperativet det samme. Vi må ivareta en åpen og kritisk samtale – der ingenting er ferdigdebattert og alt utsettes for et kritisk lys. Dette er det motsatte av propaganda, der alle svar og alle historier er ferdig filetert.

Hvilket tar meg til debatten om Midtøsten, som er like deler hjerteskjærende og komplisert. Jøder har empati med lidelsen til våre brødre i Israel. De aller fleste jøder har også empati med arabere og deres lidelser i kampen for frihet og trygghet. Igjen, det er komplisert. Og jeg og andre jødiske ledere i Norge har valgt å uttale oss i media de gangene vi opplever at debatten sklir ut og blir for ensidig. En ensidighet som i sin tur kan fremme hat og antisemittisme. Da er det vår plikt å protestere.

Filmen Tårnet, som ble lansert forrige uke og som merkelig nok har fått finansiell støtte fra staten, er et eksempel på et skritt i feil retning. Og bare så det er klart: Problemet er ikke historien om palestinsk lidelse. Lidelsen er reell, og den bør alle kjenne til.

LES OGSÅ: Å lete etter håpet i flyktningleirens mørke

Unyansert fremstilling.

Problemet er formen og budskapet. Jeg er ikke den første som påpeker dette. Frank Lande i nettavisen iTromsø skriver blant annet dette i sin filmanmeldelse: «Filmen klarer ikke å skape rom for selvstendige refleksjoner hos tilskueren, men nøyer seg med en unyansert fremstilling av kun den ene siden av saken. Dermed legger Tårnet seg nærmere politisk propaganda enn kunst.»

Jeg er enig med Lande. Når denne filmen blir vist frem til våre barn, skapes et emosjonelt engasjement – men uten den nødvendige kritiske refleksjonen. Se for deg følgende: En film om etterkommerne av en jødisk familie som måte flykte fra Hebron da deres arabiske naboer myrdet deler av hans familie under 1929-pogromene i Israel. Formmessig la den ingenting imellom og demoniserte alle arabere.

Ville en slik film blitt satt opp på norske kinoer? Neppe. Men dette vet jeg: Jeg ville kritisert den også. Dette er lyset fra Hanukka, og det forplikter.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Jeg har ikke sett filmen. Ut fra din beskrivelse, at man følger en side i en konflikt og ikke belyser saken fra flere vinkler, så tenker jeg umiddelbart at det er en del av filmkunsten. Det er ikke en debatt hvor man plikter å få frem alle vinkler.

I din beskrivelse av en film som viser det motsatte så legger du til at filmen detroniserer alle arabere.


Regner da med at du tenker det samme om Tårnet? På hvilken måte tenker du at Tårnet demoniserer alle Israelere? Det må være noe utover at en forteller en historie ut fra en families perspektiv, noe som er ganske så vanlig? Jeg ville nesten ha måttet sett filmen for å vurdere om din advarsel er rimelig.

Fra filmweb "

Fire generasjoner palestinske flyktninger. Ett håp.

                                                                                                  

Den 15 mai 1948 ble  staten Israel opprettet, til tross for omfattende protester fra  palestinerne som bodde i området fra før. Store deler av den palestinske  befolkningen ble fordrevet fra sine hjem og over 500 palestinske  landsbyer ble ødelagt . Palestinerne kaller 1948-krigen for "al-Nakba",  som betyr "katastrofen".

                                                                  

Tårnet er en varm og  spennende fortelling om den elleve år gamle jenta, Wardi, og hennes  oldefar Sidi, som bor sammen i et høyt tårn i en flyktningleir i Beirut,  Libanon. Helt siden Sidi kom til flyktningleiren i 1948 har han holdt  fast på håpet om å returnere til sitt kjære Palestina, men nå er tiden i  ferd med å løpe ut. Filmen tar oss med på Wardis reise til fortiden  gjennom historiene til de fire generasjonene som bor i tårnet, i søken  på Sidis tapte håp og hennes egen fremtid. 

Filmen er basert på  ekte historier fra intervjuer, samtaler og observasjoner gjort av  regissør og manusforfatter, Mats Grorud, mens han bodde i en  flyktningleir i Beirut, Libanon.

Filmen er laget i tre versjoner:

Den norske versjonen passer best for familier og for skoleklasser på barne- og ungdomsskolen.
Den engelske versjonen (original versjon) passer best for ungdom/voksne
Den arabiske versjonen passer best for ungdom/voksne."


1 liker  
Kommentar #2

Geir Wigdel

17 innlegg  2088 kommentarer

De fordrevne

Publisert 2 måneder siden

trenger virkelig et lys av håp.Dessverre forsterker Melchior det inntrykket israels regjering så lenge har arbeidet for å skape: Palestinere fortjener ingen sympati. En kan ikke beskylde en (kunstnerisk) spillefilm for ikke å være en balansert dokumentar, som den aldri har pretendert å være. Men den israelske ryggmargsrefleksen er at sympatisk framstilling av palestinsk lidelse ikke kan tåles, og Melchior målbærer denne refleksen - pent pakket inn i undervisning om jødedommens grunnholdning.

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere