Morten Andreas Horn

81

Aktiv dødshjelp - en komplisert debatt

Jeg tror svært mange er enig med meg i at det kan tenkes situasjoner der det er riktig å gi aktiv dødshjelp. Men det framstår som umulig å lovregulere dette på skikkelig vis. Debatten blir ikke enklere når den bygger på gale fakta og falske myter.

Publisert: 6. jan 2011  /  612 visninger.

Det har de siste ukene gått en debatt om aktiv dødshjelp i VL-papirutgavens spalter, i kjølvannet av et leserinnlegg fra Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død. Denne debatten dreier seg egentlig om de kristnes syn på aktiv dødshjelp, og faller således utenfor kompetanseområdet til både Kjeldstadli og meg selv - vi er begge humanetikere. Men i debattens gang har Kjeldstadli resirkulert påstander som er gjengangere i dødshjelpsdebatten - men som er misvisende, og som gang på gang har blitt forsøkt tilbakevist av medisinske fagfolk. 

Jeg erkjenner at spørsmålet om aktiv dødshjelp er komplisert. Selv om jeg sikkert kan framstå som en absolutist i dettes spørsmålet, så deler jeg faktisk det "nyanserte" synet som jeg tror er framherskende i befolkningen: Nemlig at aktiv dødshjelp stort sett er galt, men at det kan tenkes unntakstilfeller der det er, om ikke riktig, så i hvert fall det minste av flere onder. Problemet, slik jeg ser det, er hvordan man skulle lage et lovverk som tillater aktiv dødshjelp og som regulerer dette på en måte som er tydelig, rettferdig og forsvarlig. Ingen land har så langt funnet noen løsning på denne utfordringen.

Nederland har i mange år hatt et lovverk som er utydelig (ekstremt vage kriterier for hvem som skal få aktiv dødshjelp), urettferdig (pasientene er prisgitt legens vurdering av om de "lider nok" til at de skal få eutanasi) og uforsvarlig (omfanget av eutanasi i Nederland er enormt sett med internasjonale øyne - det tilsvarende for Norge ville vært at omlag 700 nordmenn fikk eutanasi hvert år. De har også tillatt dødshjelp til nyfødte med store skader, noe som har blitt fordømt av internasjonale fagmiljøer).

Den amerikanske delstaten Oregon var først ute i USA med å legalisere aktiv dødshjelp, med varianten legeassistert selvmord, der pasienten får en resept på dødelig dose medisin som de selv kan ta. Denne loven er også utydelig (kriteriet for å få dødshjelp er at du skal ha "maksimum 6 måneders forventet levetid" - et helt ubrukelig kriterium medisinsk og juridisk, det blir helt opp til legens skjønn og gjetning), urettferdig (pasienter som har mistet svelgevnen får ikke lov til å dø, fordi dødshjelp med injeksjon er forbudt) og uforsvarlig (kontrollen med legenes praksis er omtrent ikke-eksisterende, og bygger bare på legens egen-rapportering til myndighetene. Det er heller ikke gjort systematiske, vitenskapelige undersøkelser av hvordan loven praktiseres).

I Norge er det, i følge meningsmålinger, et bredt flertall for legalisering av aktiv dødshjelp. Men slike meningsmålinger er upålitelige, noe som også har vært vist gjennom vitenskapelige studier. Jeg har bl.a. diskutert dette i leserinnlegg på HEFs nettsted Fri Tanke. Hovedpoenget er at måten man stiller spørsmålet på, bruk av ladete ord, hvilke forbehold man tar, hvilke komplikasjoner man tar med - alt dette former respondentenes svar. Jeg tok også for meg FRVDs siste meningsmåling om aktiv dødshjelp, og kom til å tenke på ordtaket "som man roper i skogen får man svar".

I kontrast til hva folket - tilsynelatende - mener om aktiv dødshjelp, så er nesten alle seriøse aktører negative. Ikke nødvendigvis til aktiv dødshjelp i seg selv, eller til tanken om at døende pasienters ønske burde respekteres. Men til at det lar seg gjøre å lovfeste retten til aktiv dødshjelp på skikkelig vis. Det mest talende eksemplet er Frp: Selv om landsmøtet i mai-09 gikk inn for å legalisere aktiv dødshjelp, var et klart flertall av partiets stortingsrepresentanter sterkt imot. Jo nærmere man kommer det å faktisk skulle utforme disse reglene, jo mer innser man kompleksiteten.

Senest nå i høst ble et skotsk lovforslag om å innføre aktiv dødshjelp avvist i parlamentet med 85/16. For de spesielt interesserte kan jeg virkelig anbefale å pløye seg gjennom rapporten fra den skotske parlamentskomitéen som vurderte lovforslaget. Den er en oppvisning i grundighet og saklighet, som dessverre ofte mangler i norsk dødshjelpsdebatt.

Dersom vi skal diskutere aktiv dødshjelp i Norge, må vi først bli enige om de helt grunnleggende fakta. Der gjenstår det mye, og for meg som er "mot" synes det som om særlig tilhengerne har en jobb å gjøre. Når de fortsetter å fremme uriktige påstander ender det opp med at debatten går med til å "krangle" om dette, i stedet for å diskutere de virkelig vanskelige og viktige spørsmålene som fortsatt gjenstår. Jeg håper vi i framtiden vil se mindre til påstander som de jeg har nevnt nedenfor:

* "passiv" dødshjelp innebærer at folk "sultes" og "tørstes" til døde - det er feil, og hvis det forekommer innebærer det omsorgs-/behandlingssvikt og bør rapporteres til helsemyndighetene.

* aktiv dødshjelp utføres daglig i Norge, ved at sykepleierne gir en overdose morfin - det er høyst sannsynlig feil, morfinets dødbringende effekt er sterkt overvurdert.

* vi tillater aktiv dødshjelp i form av "lindrende sedering" - dette er feil, for denne behandlingsformen (den mest invasive måten vi kan lindre terminal lidelse på) kan ikke påregnes å forkorte livet, så det kan ikke beskrives som aktiv dødshjelp.

* aktiv dødshjelp må innføres, fordi mange døende har ulidelige smerter - sannheten er at de som ber om aktiv dødshjelp, der dette er tillatt, sjelden er motivert av smerter. Og det beste botemiddel mot sterke smerter i terminalfasen er å gi tilstrekkelig med morfin - det tar ikke livet av pasienten, snare tvert i mot.

* det å "skru av respiratoren" er like ille/like bra som å gi en dødelig sprøyte (eutanasi) - mange mener dette, men nesten alle vi som faktisk utfører disse handlingene er sterkt uenig.

* et flertall av befolkningen vil legalisere aktiv dødshjelp - dette er upresist, for "folket" har aldri blitt utfordret på hvordan en slik legalisering skulle se ut i praksis. De har heller ikke blitt stilt realistiske spørsmål, der vanskene med å avgrense hvem som skal/ikke skal få dødshjelp beskrives, eller der farene for utglidning er skissert opp.

* de pårørende får idag byrden med å avgjøre om livsforlengende behandling skal stanses - dette er feil, i hvert fall iht. loven. Det er legene som har dette ansvaret - men heldigvis sier loven at de pårørende har rett til å bli informert og å få uttale seg, når slike avgjørelser skal fattes.

Påstandene jeg har referert over er gjengangere i dødshjelpsdebatten. Det er ikke vanskelig for meg å begrunne og dokumentere mine tilsvar. Det er på tide at dødshjelpstilhengerne enten legger fram dokumentasjon for sine påstander, alternativt at de slutter med å resirkulere gamle myter.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Svein Askheim

1 innlegg  14 kommentarer

Eutanasi

Publisert over 8 år siden

Dette var et svært langt innlegg som kunne vært kortet ned til to setninger:

Dersom vi skal diskutere aktiv dødshjelp i Norge, må vi først bli enige om de helt grunnleggende fakta. Der gjenstår det mye, og for meg som er "mot" synes det som om særlig tilhengerne har en jobb å gjøre.

Her synes jeg du bør tenke deg om noen flere ganger. De mange punktene du ramser opp, fører kanskje ikke til passiv dødshjelp hver for seg, men alle vet utgangen på et sykehjemsopphold.

Kommentar #2

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Svar til Svein Askheim

Publisert over 8 år siden

Hei Svein,

Du har rett - jeg må innrømme at jeg tar meg friheten å skrive langt ettersom dette er et internett-forum. I papirinnlegg må man rasjonere med ordene på bekostning av presisjonen, da er det godt å kunne "boltre" seg på nettet. Men jeg innser at mange skyr unna lange innlegg, så det er et realt dilemma det der.

Jeg skjønner ikke helt hva du mente med ditt siste avsnitt: "De mange punktene du ramser opp, fører kanskje ikke til passiv dødshjelp hver for seg, men alle vet utgangen på et sykehjemsopphold."

"Passiv" dødshjelp er et ord som helst skal ut av vokabularet, fordi det er upresist og gir et feilaktig inntrykk av hva som skjer. Vi bruker idag uttrykket "begrensning av livsforlengende behandling" - som er presist, men til gjengjeld fryktelig tungvindt. Bedre begreper tas i mot med takk!

Uansett - poenget er at det i Norge, etter loven og blant legene (inkl. meg) er fullstendig tillatt og akseptert å avslutte eller begrense tiltak som forlenger livet. Ofte forutsatt at pasienten er enig, men til syvende og sist er dette en beslutning legen(e) tar på faglig grunnlag, selv om pasienten teoretisk kunne tenkes å mene noe annet. F.eks. kan du ikke forlange at jeg skal legge deg på respirator, hvis jeg som lege (naturligvis da basert på enighet blant kvalifiserte fagfolk, og i siste instans som følge av en omfattende prosess med second opinion, klagemuligheter etc.) mener at det ikke er medisinsk riktig. Du kan ikke kreve å få antibiotikabehandling. I praksis vil jo legen ønske å følge pasientens ønsker, men juridisk er pasientens rettigheter dette:

- rett til nødvendig helsehjelp - og det er til syvende og sist helsetjenesten som avgjør hva som er "nødvendig", ikke pasienten eller de pårørende.

- rett til å takke nei til behandling, også dersom det å takke nei medfører døden. Dette framgår av Pasientrettighetsloven - og jeg tror den norske loven er blant de fremste i verdenssammenheng.

Norske leger har altså ikke en plikt til å opprettholde liv, koste hva det koste vil. Uten at jeg kan være for skråsikker, så tror jeg at dette er anderledes i noen land, der det å avslutte behandlingen er mer problematisk. Se f.eks. denne artikkelen fra Sør-Korea, der en familie måtte ta saken til Høyesterett. Men også i vår nabo Tyskland hersker konservative holdninger, og vi leste bl.a. om at kona til "Derrick" fryktet samfunnets fordømmelse da hun ba legene om å stanse livsforlengende behandling av mannen sin.

Slik er det i Tyskland, slik er det ikke her. Her ender sykehjemsopphold, som du sier, som regel med at beboeren dør. Svært mange av oss får på slutten medisinsk behandling som holder oss i live. Dersom vi skal få lov til å dø, dø av alderdom eller sykdom, vil vi ofte trenge at de som står rundt viser forstand og skjønner at nok er nok. Da kan naturen få gå sin gang, og de fleste vil kunne dø en død som framstår som verdig og god. Det er ikke nødvendig, mener jeg, å legalisere aktiv dødshjelp (som er en målrettet "avliving" av den syke) for å nå dette målet.

Ser du - det ble langt igjen. Mulig jeg bommet på spørsmålet ditt, men du var kanskje litt for kort i kommentaren selv?

Kommentar #3

Svein Askheim

1 innlegg  14 kommentarer

Kunstig livsforlengelse

Publisert over 8 år siden

Takk for svar som var mer presist enn innlegget. Det er nok som du sier generell enighet om at vi ikke skal forlenge livet når det går mot slutten. Likevel gis også i Norge mye medikamenter og da spesielt smertestillende preparater til alle som er syke. I siste fase av livet er dette passiv dødshjelp.

Kommentar #4

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Smertestillende og "passiv" dødshjelp

Publisert over 8 år siden

Svein - jeg må presisere igjen: Begrepet "passiv" dødshjelp (som altså er upresist, ofte skaper misforståelser) brukes klassisk om det å la være å behandle. Det å gjøre aktive handlinger som forårsaker døden regnes som aktiv dødshjelp - dvs. dersom hensikten med handlingen var nettopp å forårsake døden. Det hender jo rett som det er at pasienter dør, som en komplikasjon til et inngrep eller en medisinering, uten at det dreier seg om aktiv dødshjelp av den grunn.

Jeg kan derfor ikke følge deg når du ser ut til å sette likhetstegn mellom dette med medisinering ved livets slutt og "passiv" dødshjelp. Det høres for meg mest som om du mener at dette med smertelindring kan forårsake døden, og dermed være en form for aktiv dødshjelp.

Men dét var jo nettopp en av de mytene jeg ville til livs: Det er en utbredt men sterkt overdrevet tro på at man kan ta livet av pasienten ved å gi en litt for stor dose smertestillende. Det er sikkert mulig å få til, og forekommer i noen tilfeller. Men generelt er frykten for dette overdrevet. De vitnesbyrdene vi får om slike tilfeller er også stort sett ukorrekte - som regel har det vært gitt doser som ikke er store nok til å forårsake døden. Som jeg skrev i papirutgaven og i andre innlegg, så er det også slik at det å gi smertestillende dosert etter pasientens smerter (altså omtrent så mye som pasienten trenger for å bli smertefri) sjelden gir risiko for at pasienten skal dø. Snare tvert i mot - det å gi for lite smertestillende kan føre til at døden framskyndes.

Et av de aller største problemene i norsk dødspleie er at sykepleiere og til dels leger som sitter rundt på sykehjem og sykehusavdelinger, ofte alene og uten faglig nettverk, er redde for å gi nok smertestillende til terminale pasienter. Fordi de frykter å være den som tar livet av pasienten. Men det er altså - stort sett - en grunnløs frykt.

Kommentar #5

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.

Et av de aller største problemene i norsk dødspleie er at sykepleiere og til dels leger som sitter rundt på sykehjem og sykehusavdelinger, ofte alene og uten faglig nettverk, er redde for å gi nok smertestillende til terminale pasienter. Fordi de frykter å være den som tar livet av pasienten.

Jeg opplever du har rett i dette. Smertelindring i terminalfasen er ofte et veldig forsømt område - kanskje særlig på sykehjem og til hjemmeboende, men også i sykehus. Det blir ofte overlatt til stadig nye mennesker som ikke kjenner pasienten og det kan være veldig tilfeldig hva som finnes tilgjengelig av medikamenter. Jeg har selv vært med på at dette ble en tøff kamp f.eks. i forbindelse med helger - der man opplever å stå veldig alene og kanskje bare med et ofte dårlig samarbeid med legevaktslege som helst vil slippe å både rykke ut for vurdering eller ta stilling i saken. Dette sammen med ofte redde pårørende, skaper en veldig uheldig situasjon både for pasient og pleiere.

Personlig føler jeg denne debatten er enda mer komplisert enn aktiv dødshjelp - nettopp fordi man oftere står midt oppi det.

 

Kommentar #6

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Svar til Sissel Johansen

Publisert over 8 år siden

Sissel - enig!

Nå vil noen, f.eks. Ole Peder Kjeldstadli i hans innlegg i VL-papirutgaven, hevde at det er utopisk å "fikse" dødspleien, å sikre seg at alle døende skal få god pleie, godt legetilsyn, god medisinering og smertelindring.

Det er sikkert sant (men jeg tror virkelig på at vi ville kunne utrette små underverker med nokså enkle midler, i første rekke flere mobile team med palliative sykepleiere og leger som kan reise rundt på sykehjem, og bedre tilgjengelighet til palliative eksperter på de store sykehusene (telefonen ble oppfunnet av Graham Bell i 1876 - la oss bruke den!).

Men alternativet som Kjeldstadli og andre dødshjelpstilhengere foreslår, er å innføre dødshjelp - altså at man resignerer mtp. målet om å gi god smertelindring til alle, og tillater de som ønsker det å velge å bli tatt av dage (de har også andre argumenter for å innføre aktiv dødshjelp, men nå snakker vi altså om dette med smertelindring).

Men dette, hevder de, skal innføres gjennom et system med utstrakt kontroll og prøving, en nøye gjennomført seleksjonsprosess for å hindre misbruk og utglidning. Bl.a. er det snakk om at alle "kandidater" til å få aktiv dødshjelp skal få en grundig psykologisk vurdering, at lindrende tiltak skal være utprøvd, forespørselen skal være gjentatt etc. Alt i alt er det et veldig apparat de snakker om - og jeg er helt overbevist om at det ville være enklere å "fikse" dødspleien slik jeg nevnte, enn å stable på beina et slikt "kvalitetssikret" system for aktiv dødshjelp. Ikke minst fordi man har legene og sykepleierne med på laget for å bedre palliativ medisin, mens disse yrkesgruppene vil stritte imot innføring av aktiv dødshjelp.

Tilhengerne av aktiv dødshjelp hevder stadig at dette vil gjelde "kun et fåtall". Men dette står ikke til troende. Det er godt dokumentert at et svært antall norske pasienter per idag får dårligere smertelindring enn de kunne fått, og mange lever liv preget av avhengighet og tap av autonomi (som er de viktigste årsakene til at folk i Oregon ber om hjelp til å dø). I Oregon fikk i 2009 omlag 60 mennesker legeassistert selvmord (men det er bare de offisielle tallene!), men de har altså et urettferdig system som ikke sikrer alle som vil det lik tilgang til dette "helsetilbudet".

I Nederland, et samfunn som ligner mer på vårt sosialdemokratiske system, er antallet som får eutanasi hvert år på >2500 (omlag 700 etter norske forhold). Men det er bare 1/3 av de som ber om det som får det utført. Skulle vi bare "kopiert" de nederlandske forholdene til Norge (det kan man naturligvis ikke gjøre) ville det dreie seg om omlag 2000 personer som hvert år ønsket å vurderes for eutanasi. Det blir ganske mange psykolog- og legetimer, fordelt over det ganske land, dersom alle disse skulle fått en skikkelig vurdering av sin forespørsel. Tenk hva vi kunne gjort for den lindrende medisinen, om vi hadde slike ressurser til rådighet?!

Kommentar #7

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Hva kan jeg pålegge et annet menneske?

Publisert over 8 år siden

Aktiv dødshjelp tinger vel at man ikke klarer å avslutte livet for egen hånd. Man trenger en hjelper. Slik jeg ser det er det tilnærmet en umulighet å skulle be et annet menneske ta mitt liv, samme hvor mye jeg måtte øneske det og samme hvor riktig det ville være å gjøre det.

Men når det kommer til det å legge til rette for muligheten til å ta mitt eget liv ser jeg annerledes på det, så lenge det er meg som tar avgjørelsen og utfører handlingen.

Jeg kan jo gå i jernvarehandelen og kjøpe meg en hammer for så å bruke den til å ta mitt eget liv. Den som selger meg hammeren kan ikke bebreides eller må slite med sine tanker rundt det at de har tatt mitt liv. For det er vel her jeg mener at jeg ikke kan pålegge et medmenneske noe som de kan risikere å oppleve som for mye forlangt.

Det er vel litt derav jeg er imot dødsstraff, for jeg ser ikke at man kan pålegge mennesker å ta liv selv om samfunnet mener det er riktig å gjøre det. Det blir jo også litt underlig om samfunnet skal tale for dødsstraff for mord når man i lovverket forbyr og mener mord er krimminelt.

Det er vel heller ikke bare aktiv dødshjelp som kan trigge religiøse følelser og religiøs lære. For tar man sitt eget liv er vel heller ikke dette akseptert.

Hvordan stiller du deg som lege Morten H. til å tilrettelegge for at et menneske kan ta sitt eget liv. Vil du anse det som en aktiv handling fra din side? Ta eksempelet at du skriver ut en resept på medikamenter som den som ønsker å avslutte livet kan ta for å nå sitt mål.

Kommentar #8

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Svar til Lars Randby

Publisert over 8 år siden

Hei Lars!

Du rører ved et viktig punkt - om sk. legeassistert selvmord (der legen skriver ut en resept til pasienten) er lettere å akseptere enn regelrett eutanasi (der legen selv setter en dødelig injeksjon). Intuitivt mener nok mange dét - for i de fleste spørreundersøkelser får alternativet med assistert selvmord høyere tilslutning enn eutanasi-handlingen. Dette gjelder også når leger spørres.

Riktignok må man huske at hovedinnvendingen mot disse spørreundersøkelsene gjelder også for denne problemstillingen: Man stiller folk hypotetiske spørsmål, der spørsmålsstillingen ofte er "lagt til rette", og det hele er behagelig fjernt på avstand og helt risikofritt hva man svarer. Når man legger inn vilkåret at "du skal slippe å sette sprøyten selv, bare skriv ut resepten", så er det én måte å gjøre dette mindre påtrengende på. Det er altså ikke sikkert at personen, eller legen, ville synes det var så mye greiere å skrive ut resepten enn å sette sprøyta - når situasjonen faktisk oppstår.

I Nederland er både eutanasi og legeassistert selvmord tillatt - men det er bare en liten brøkdel som velger assistert selvmord. Etter det jeg vet foretrekker både pasientene og legene eutanasi. For pasientene kan dette dreie seg om at de opplever det som "tryggere" at legen gjør det - vi dødshjelpsmotstandere vil også spekulere på om legens blotte tilstedeværelse kan gjøre hele situasjonen litt mer "klinisk", gjøre handlingen litt som enhver annen medisinsk behandling - selv om formålet altså er at pasienten skal dø.

Det kan forundre at legene også foretrekker eutanasi. Men mange av dem oppgir at de synes det er greiere slik - da har de kontroll over hva som skjer, "selvgjort er velgjort". Rent medisinsk er også eutanasi langt å foretrekke framfor assistert selvmord. Faren for komplikasjoner (og her tenker man særlig på at pasienten ikke skal dø, altså et mislykket forsøk) er mye, mye mindre dersom man injiserer giften i årene framfor å velge den usikre veien om mage-tarmsystemet. Ved svelging av giften er det større fare for at pasienten ikke vil dø, det hele vil kunne ta vesentlig lenger, og mer variabel, tid, og det er også fare for komplikasjoner i form av brekninger etc. Et annet moment er at når legen er tilstede, og det hele er overstått i løpet av kort tid, vil legen kunne øke dosen om det trengs, og ellers håndtere komplikasjoner som måtte oppstå.

Enda et moment er at legen kan oppleve ubehag ved å skrive ut resept på dødelig gift til en pasient, uten å vite sikkert hva pasienten skal bruke giften til. Eksemplet med Kjeldstadlis forgjenger i FRVD, Sigrid Hannisdahl, viser at ikke alle mennesker har sperrer mot å opptre som dødshjelpere etter eget hode. Erfaringen fra Oregon er at ikke alle som får utdelt giftresepten velger å ta livet sitt - hva skjer med disse reseptene, eller pillene de får utdelt? Forøvrig har Oregon lovfestet at legens resept må formidle at pillene skal brukes til assistert selvmord. Dersom vi skulle innføre Oregon-modellen i Norge (slik Kjeldstadli og FRVD kjemper for) ville apotekerne stå overfor valget om de vil bistå ved dette. Jeg spurte apotekernes forening, og de sa at i utgangspunktet skal apotekernes varer brukes til å "fremme liv og helse" - noe bare den mest tøyelige begrepsbruk kan få assistert selvmord til å gjøre.

Men - hva mener altså JEG? For å være ærlig - som overlege i nevrologi går det omtrent år mellom hver gang jeg setter en sprøyte i noen, det er til og med ikke så ofte jeg skriver ut resepter selv. Min medisinering av pasienter skjer like mye over telefonen, gjennom forordninger til sykepleierne eller råd til assistentlegene eller fastlegene. Men dét gjør meg ikke noe særlig mindre ansvarlig enn om jeg selv skulle injisert medisinen. Mitt ansvar som lege er å beslutte hvem som skal ha medisin og i hvilke doser, på hvilken indikasjon og med hvilke konsekvenser. Jeg kan ikke gjemme meg bak at det var sykepleieren som faktisk utførte injeksjonen. Dersom jeg gir en døds-resept til en pasient som jeg vet er i risikosonen for å begå selvmord, så hviler ansvaret tungt på meg dersom selvmordet faktisk blir gjennomført. Så i praksis - og som svar på spørsmålet ditt - så utgjør ikke dette noen vesentlig forskjell.

Jeg tror nok mange, kanskje de fleste leger, også vil oppleve det slik. En psykolog jeg var i debatt med mente legene ikke burde være så nøye med reseptblokka - men det er jo nettopp denne ansvarsfølelsen vi er opplært til, og som ellers bidrar til å sikre god og sikker pasientbehandling.

Jeg tror også norske apotekere, og andre som ville være nær den døende, ville kunne oppleve det på samme måte. Og kanskje til og med han i jernvarehandelen - dersom du hadde framstått som deprimert og selvmordsnær, og åpent fortalt ham om hva du skulle bruke hammeren til. Som et a propos husker du kanskje "trikkedrapet" for noen år siden - da var det en debatt om hvorvidt han som noen minutter før hadde solgt denne digre kniven til drapsmannen også burde følt et ansvar for det som skjedde.

Men det er ingen tvil om at i en opphetet debatt kan dette med assistert selvmord, der pasienten selv svelger giften, framstå som "lettere å svelge" (det er Sverre Tom Radøys formulering fra Dagsnytt Atten i fjor!). Jeg er helt sikker på at det også er derfor FRVD har valgt å satse på Oregon-modellen, i hvert fall tilsynelatende, fordi den virker "snillere". Det er også interessant at Margo MacDonald, som jeg refererte til over, omtalte sitt skotske lovforslag som om det gjaldt "assisted suicide", selv om selve lovteksten faktisk åpnet for ordinær eutanasi. 

Kommentar #9

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Takk for svar

Publisert over 8 år siden

Det jeg stusser litt over, det går ikke på det du har skrevet, er betegnelsen selvmord. Det er etter min mening et meningsløst ord. Hvis vi bruker ordet selvmord hvorfor bruker vi ikke da betegnelsen aktiv mordhjelp. Har vi ikke bedre ord for dette, vi sier jo ofte at h*m tok sitt liv.

Når det kommer til det å skrive ut resepten så kan jo dette gjøres på ulike måter. Hvis det å avslutte sitt liv blir lovregulert slik at man har en rett til de medikamenten som skal til vil man jo kunne gjøre dette uten at legene må skrive ut en resept, en rettskjennelse og så har man automater man kan kjøpe varen av. Fremtiden vil vel også kunne klare en assistert eller aktiv dødshjelp uten at det behøver å være mennesker som hjelper til.

Er det muligens slik at diskusjonen egentlig går på hva vi som frie mennesker bør ha lov til å gjøre ut fra allmenpreventive hensyn. Handler diskusjonen egentlig om ulike syn på menneskeverdet?

Kommentar #10

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Svar til Lars

Publisert over 8 år siden

Interessante poenger!

Dødshjelpsdebatten er full av skjønnmaling. I Oregon, f.eks., heter det ikke lenger "physician assisted suicide" (PAS), selv om det på en måte er der denne nå internasjonalt bruke betegnelsen oppsto. Nå heter det "Death by the Death with dignity act". Det skal ikke ses på som et selvmord, men som et naturlig dødsfall. (Uten at jeg er helt sikker tror jeg dette bl.a. er av forsikringsmessige hensyn, samt av hensyn til de involverte, fordi selvmord også i USA fortsatt er tabubelagt.). I Norge har bl.a. HEFs utredningsgruppe fra 2004 (?) brukt betegnelsen "Selvbestemt død" - et problematisk begrep fordi 1) det kun fokuserer på selvbestemmelsen til den som dør, uten å ta hensyn til de som skal assistere, og 2) et av de viktigste stridsspørsmålene rundt aktiv dødshjelp er jo nettopp om hvor reell selvbestemmelsen for disse pasientene egentlig er. Det dreier seg om syke, svake, hjelpeavhengige og ofte deprimerte mennesker som er ytterst sårbare for åpent og subtilt press fra omgivelsene.

Fordi så mange dødshjelpstilhengere har sammenlignet med at vi avliver dyr som lider (mens vi altså nekter mennesker den samme nåde) har jeg tenkt at vi kunne bruke betegnelsen "avlivning". Men dét får naturligvis tilhengerne til å gå berserk... Jeg tror vi bare får forsone oss med at språket brukes her for alt det er verd, til å fremme ens eget standpunkt. Jeg har bestemt meg for å forholde meg til de dominerende termene nasjonalt og internasjonalt, som er aktiv dødshjelp, med underkategoriene eutanasi og assistert selvmord. Men du finner mange - også blant mine meningsfeller - som bruker andre begreper igjen...

Jeg er helt enig med deg i at det ikke trenger være leger som står for dette, ikke farmasøyter heller, for den saks skyld. Det kunne utmerket godt vært en automat (selv om det kanskje på ett eller annet nivå ville være mennesker involvert - hva med postmannen som leverer pillene på døra? Har han krav på å vite hva han er med på?). Psykologene Anne Skard og Kari Vigeland mente i innlegg i Tidsskrift for norsk psykologforening at psykologer kunne være minst like egnet som leger til å avgjøre hvem som skulle få aktiv dødshjelp. En kollega av meg foreslo (spøkefullt) at rørleggerne kunne få denne jobben. Men rent teknisk er det i hvert fall mer enn nok om man er ambulansearbeider.

Så hvorfor insisterer da alle på at legene skal delta i dette - all den tid legene altså stritter i mot? Jeg er overbevist om at det skyldes en tanke om at legene kan "kvalitetssikre" prosessen, slik vi er ment å sikre kvalitet i annen helsetjeneste. Og videre at man prøver å gjøre dette til noe normalt, et helsetilbud, for å ufarliggjøre det og gjøre det mindre alvorlig. Jeg er naturligvis partisk i denne vurderingen. Men mange leger reagerer nettopp slik: Ja vel, hvis dere ønsker dette så greit - men hvorfor skal absolutt VI trekkes inn i dette? Mange leger peker også på at det ikke var så populært å være bøddel (eller "rakker") den gang vi hadde dødsstraff i Norge.

Jeg tror vi må innse at det å ta en annens liv, eller delta i selvmord, det er en monumental og sterk hendelse som mange kvier seg for, og av gode grunner. Som du skrev over - vi kan alle ønske oss noen som kan hjelpe, når vi er som mest hjelpeløse. Men har vi rett til å kreve at noen tar livet vårt? Er det i det hele tatt realt å BE om det, når vi vet hvilket press vi da utsetter den andre for? Dette er en helt reell problemstilling, for endel nederlandske fastleger opplever det nettopp slik, når deres pasienter gjennom mange år ber om eutanasi. I Norge, med små tettsteder og langt til neste lege, ville presset kunne bli ekstra sterkt.

Ditt siste poeng er jeg helt enig i - dette handler om menneskeverdet. Jeg mener (i likhet med menneskerettighetserklæringen, forøvrig) at menneskeverdet er udelelig og likt for alle mennesker, ikke reduserbart uansett funksjonsnivå. Jeg godtar ikke at det finnes tilstander, alderstrinn eller annet som kan brukes til å "blinke ut" mennesker som det akseptabelt at vi tar livet av, eller hjelper med å dø. Men det er nettopp dét dødshjelpstilhengerne, etter mitt syn, sier. Kari Vigeland skrev det rett ut i sin famøse kommentar på Fri Tanke:

"Jeg ønsker ikke å bli en slik byrde for mine nærmeste. Jeg vil heller ikke være med å redusere samfunnets ressurser til de yngre generasjonene. Det ville gå på selvaktelsen løs. Jeg ville føle mitt menneskeverd redusert, selv om mine kjære viste at de fremdeles var glad i meg, og selv om livet fortsatt kunne by på gleder."

Jeg kan ikke akseptere at menneskeverdet er noe som reduseres bare fordi man er svak og avhengig av andre hjelp. Jeg skjønner godt at man kan føle seg uverdig - virkelig, som nevrolog er det jo nettopp slike fortvilte mennesker jeg ofte møter. Men legalisering av aktiv dødshjelp handler ikke om hva den syke føler (selv om dét naturligvis er enormt viktig å møte på en respektfull og empatisk måte!). Legaliseringsspørsmålet handler om hva vi som står rundt skal gjøre, hvordan vi skal se den syke. Det vil alltid være tillatt å føle seg liten, uverdig, håpløs, overflødig. Men det bør ikke være tilllat å behandle noen som om de var det.

Kommentar #11

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Enig, men

Publisert over 8 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.

Legaliseringsspørsmålet handler om hva vi som står rundt skal gjøre, hvordan vi skal se den syke. Det vil alltid være tillatt å føle seg liten, uverdig, håpløs, overflødig. Men det bør ikke være tilllat å behandle noen som om de var det.

Det må heller ikke bli slik at vi som individer skal tåle all lidelsen fordi det døyver smerten hos de som ikke selv lider. Med andre ord må vi ta på alvor det at noen oppriktig mener det er på tide å avslutte livet. Du brakte inn et sitat som du kallte famøst, det vil jeg si kommer litt an på hvordan man ser på det. Jeg kan godt forstå tanken bak å ikke ville mer og rasjonelt se og mene at det er best å avslutte eget liv. Det må vi har respekt for og ikke avvise fordi vi etter eget syn mener det ikke er en rett avgjørelse. Det handler i utgangspunktet om livssyn.

Det er vel ikke bare syke i terminalfasen eller gamle som kan finne det fornuftig å ta sitt eget liv. Det bør vi heller ikke glemme. For individets fornuft er ikke alltid like enkelt å forstå.

Kommentar #12

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Ta sitt liv vs. hjelpe med selvmord

Publisert over 8 år siden

Lars, jeg skal prøve å begrense meg nå etter lange innlegg:

Man kan si mye om "rasjonelle selvmord" (HEF hadde et møte om dette for et år siden), men jeg skal avstå fra det nå. For aktiv dødshjelp handler ikke om hva den syke (eller den som ønsker å dø) skal/bør tenke, eller hvor godt han argumenterer for sitt valg, eller hva slags fysisk og psykisk tilstand han er i. Aktiv dødshjelp handler om hva VI gjør, vi som ikke selv er syke, vi som ikke selv skal dø, vi som evt. skal hjelpe. Det er våre valg som står i fokus - selv om valget kan dreie seg om å oppfylle den døendes ønske. Selv om "han ba om det", så er det likevel ditt valg om du velger å oppfylle ønsket eller ei.

Vi mennesker utsettes for åpne og subtile anmodninger, forslag og forespørsler fra våre omgivelser hele tiden. Vi kan vanskelig styre hva de andre ber oss om. Det som står i vår makt, det vår etikk må handle om, er hvordan vi velger å forholde oss til disse forespørslene.

Hvis du bare godtar en selvmordstruet persons "rasjonale" for å ville dø, uten innvendinger, så er det også et konkret valg du gjør. Du vil ha mange opsjoner, alt fra å bare overhøre, til å varsle andre, til å involvere deg aktivt i forhindre selvmordet - eller altså å bistå. Alt dette må du ta på din egen kappe. Den andre, han kan be deg om hjelp. Men hvordan du responderer, det er ditt eget ansvar.

Ble kanskje litt mystisk det her, det er leggetid... Takk for interessant respons på innlegget mitt!

Kommentar #13

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Takk til Morten Horn

Publisert rundt 8 år siden

for eit kunnskapsrikt og etisk godt fundamentert innlegg om eit vanskeleg, men høgst aktuelt, tema: Retten til ein verdig død!

Diverre er det i dag tidvis, sett frå sidelinja, eit privilegium å få avslutte livet med verdigheita intakt.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere