Bernt Torvild Oftestad

93

Michelet misforstår

Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men Marte Michelet kan ikke overse den tidsgitte kontekst.

Publisert: 3. des 2018.

I en rekke bidrag i dagspressen blir Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? (2018) kraftig kritisert for uvederheftig historieskrivning om motstandskampen under okkupasjonen. Michelet ønsker også å ramme kirkens kamp og kristendommens betydning.

Torleiv Austad bekrefter hennes kritikk i Vårt Land 27. november: Kirken tok ikke varslene om aksjonen mot jødene alvorlig. Man gjorde for lite og handlet for sent.

Konstant innvending. 

En moralsk anklage om at man kunne ha gjort mer, vil kunne reises i en enhver situasjon og i enhver sak. Den vil aldri kunne vurderes, eventuelt nøytraliseres eller avvises, om man ikke overveier kontekst og vilkår for den man anklager. Michelet gjør ikke det. Det mangler også i stor grad hos Austad.

Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men historikeren kan ikke overse den tidsgitte kontekst. Det betyr at vi ikke uten videre kan bruke de individuelle menneskerettigheter (fra 1948) som moralsk målestokk for vurdering av handlemåten til datidens personer og miljøer. Menneskerettighetene sto ikke høyt i kurs i en tid med alminnelig tvangssterilisering og utbredt rasisme også i demokratiene. Vi oppgir likevel ikke den moralske vurdering. Men her forutsettes det at man ser på antisemittisme og jødehat som en ubetinget ond realitet. Bare slik kan det moralske perspektivet forsvares mot å bli relativisert.

Det gamle kirkelige jødehatet var religiøst, ja, teologisk begrunnet. På den bakgrunn blir Hebreerbrevet fra 1942 epokegjørende med sitt oppgjør nettopp med kristelig motivert jødehat. Det holdes frem at Jesus Guds Sønn ble født av en jødisk kvinne og vokste opp som jøde i et jødisk hjem. Dette var et kristent ja til jødefolket. Det gav som politisk-etiske konsekvens at jøders menneskerett og menneskeverd var gitt. Jødehatet og antisemittismen var ond i seg selv fordi den krenker Gud og fornekter kristen lære om frelsen. Hvilket prinsipielt etiske syn leder Michelet moraliserende historieskrivning?

Oppsiktsvekkende. 

Michelets moralske agenda kommer frem når hun tar for seg kristendommens betydning i motstandskampen. Det er oppsiktsvekkende at hun ser den kristne motivering for motstanden som den avgjørende årsak til at så vel kirke som også hjemmefront sviktet jødene. «Kirken var ikke alene om å gjøre kristendommen til en del av selve grunnlaget for motstandskampen,» skriver Michelet (112).

Hun finner det samme anliggende på «ledende motstandshold» og viser til advokat Trygve Wyllers i den illegale avisen Norsk Front (april 1941) og til høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderups opprop mot opplæring av barn og ungdom i nazistisk ideologi. Begge personer var sentrale skikkelser i motstandskampen. De holdt frem at det norske samfunn bygde på «Eidsvoll-grunnloven», at vårt kulturgrunnlag er formet av kristendommen, demokrati og humanisme. Vi er et kristent land. Og kampen om oppdragelsen av barn og unge er en kamp mot nazismens «hedenske» syn (113).

Passet ikke inn. 

Nazismen er «hedensk», slo Wyller og Schjelderup fast. Og Michelet legger til at også for kirken og de kristne var jødedommen «hedensk». Det gir premisser for den konklusjonen hun ønsker: Når man bekjempet det nazistiske hedenskapet, hvorfor skulle man da redde det jødiske? Her «passet ikke et forsvar for jødene inn. Snarere tvert imot», skriver Michelet (114).

Michelets resonnement kan lett plukkes fra hverandre. Den kristne motivering for motstanden var forankret folkeretten. Ved å bryte norsk statsrett/Grunnlov, altså Grunnlovens paragraf 2 om statens offentlige religion, gikk okkupanten ut over grensene for styret av Norge som folkeretten hadde satt. Å ville opplære ungdommen/folket i nazistisk ideologi, innføre et totalitært voldsstyre, krenke samvittigheter og forfølge jøder, var i strid med statens grunnlovfestede religion.

Troløse. 

Michelet ser ikke at ut fra Hebreerbrevet kunne kirken umulig se på jødedom som hedenskap. Heller ikke kirkens antijødiske tradisjon så på jødene som hedninger. Jødenes «svik» hadde tvert imot den forutsetning at de ikke var hedninger, men derimot jøder som var «troløse».

Det er vanskelig å se hvilket etisk paradigme Michelet legger til grunn for sin moralistiske historieskrivning. Men det er åpenbart et mål å ramme de som ut fra kristen tro bekjempet nazismen. Dermed diskrediteres fortidens norske konfesjonsstat og dens nasjonale folkekirke. Emansipasjonen fra den kristne religionen og sekulariseringen får på det vis en politisk-moralsk bekreftelse ut fra historien. En bekreftelse må uansett hvile på en vederheftig oppfatning av fortiden. Men det mangler hos Michelet. På det avgjørende punkt målbærer hun påstander som ikke er i samsvar med virkeligheten.


4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere