Mennesket i hvalfiskens buk

I januar 2017 ble en seks meter lang gåsenebbhval funnet på grunt vann utenfor øya Sotra, vest for Bergen. Da levde den fremdeles. Lokale viltmyndigheter og brannvesenet forsøkte derfor å lede den ut igjen på åpent hav, men det store pattedyret vendte stadig tilbake.

Full av plast. 

Hvalen virket syk og ble avlivet. Deretter ble den fraktet med lastebil til Universitetet i Bergens marinbiologiske stasjon på Espegrend i Bergen kommune. Undersøkelsene av magesekken viste at magen på dyret var full av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og større plastflak tok opp nesten all plassen i magesekken. Hvalen sultet og ble syk fordi fordøyelsessystemet var tilstoppet av plastsøppelet.

Likevel ga ikke plastfunnet forklaring på hvorfor hvalen var kommet inn til kysten av Norge. Vanligvis lever gåsenebbhval langt til havs, på store dyp, i mer sørlige havområder. Havet utenfor norskekysten regnes ikke for å være dens naturlige habitat, og dette var antakelig første gang gåsenebbhval er observert i Norge. Petter Kvadsheim, ved Forsvarets forskningsinstitutt, har hevdet at seismikkskyting kan ha vært grunnen til at hvalen trakk inn mot norskekysten. Plasten i seg selv forklarer ikke hvorfor hvalen befant seg på sted den ikke pleier å være.

Spesifikke for vår tid. 

Gåsenebbhvalen ble et offer for menneskelige aktiviteter, spesifikke for vår tid; teknologien for å utvinne plast i stort omfang gjennomgikk en rivende utvikling på 1930-, 40- og 50-tallet, og seismikkskyting fant sted på norsk sokkel første gang tidlig på 1960-tallet. At en gåsenebbhval (trolig) forveksler plastposer med blekkspruter og sluker dem, slik at magen blir full av plast, for deretter (antakelig) å bli drevet mot land av lyden fra seismikkskyting, som den oppfatter som truende, er derfor en type hendelse som er helt ny i vår tid.

Nye teknologier gjør at menneskelige aktiviteter i vår tid har innvirkning på stadig mer av livet omkring oss. Slik sett bekrefter plasthvalen filosofen Hans Jonas’ innsikt om at moderne teknologi har forandret selve de menneskelige handlingenes natur, fordi mennesker nå kan utføre handlinger med konsekvenser i enormt mye større utstrekning i tid og rom enn tidligere, og med hittil uante virkninger på andre livsformer.

Teknologi som forutsetning. 

Samtidig spiller teknologien i dette tilfellet en dobbeltrolle. For marinbiologene som undersøkte hvalen benyttet også moderne fototeknologi for å dokumentere funnene. Vi skal ikke gå mange tiårene tilbake i tid før fotoapparater som kan ta fargebilder i slik høy kvalitet ennå ikke var oppfunnet. Spesielt ett bilde av den åpnede hvalmagen, full av plast, ble spredt i stort omfang og bidro til å gjøre plasthvalen til et nasjonalt og internasjonalt mediefenomen. Artikler og innlegg om plasthvalen, illustrert med dette bildet, slo i en periode mot en fra ulike skjermer, på TV, iPad, smarttelefon og datamaskiner, spredt i sosiale medier.

Som resultat ble hvalen raskt et symbol på problemene med plastforsøpling av havene, og mange ble oppmerksomme på dette miljøproblemet. Plasthvalen vekket et engasjement i befolkningen som ga stor oppslutning om ulike aksjoner for å rydde strender langs norskekysten. I spørreundersøkelser i etterkant av mediedekningen oppga 25 prosent av befolkningen at de hadde plukket plast utendørs i 2017, enten på eget initiativ eller som del av større felles aksjoner. I tillegg har Historisk museum i Bergen åpnet en utstilling om plasthvalen og plast i havene, Sky News har laget dokumentaren «The Plastic Whale», og NRK har laget flere ulike programmer om plastforsøpling, blant dem programmet «Planet plast», rettet mot barn og unge, der programleder Line Elvsåshagen besøker plasthval-utstillingen i Bergen, som viser alle plastposene og flakene fra hvalmagen. Dessuten førte mediedekningen til at plastproblemet ble mye debattert av norske politikere. Til og med Fremskrittspartiet kom i april 2018 med en offentlig uttalelse med overskriften «Frp til kamp mot plast i havene».

Nært og konkret. 

En viktig grunn til at plasthvalen hadde en slik virkning, tror jeg, var at bildet av hvalmagens indre bidro til å gjøre problemet konkret, nært og erfart. Miljøproblemer generelt, og den globale oppvarmingen spesielt, blir ofte fremstilt på måter som gjør dem abstrakte, i form av tall, grafer, statistikk og generelle formuleringer. Slike fremstillinger gir én form for innsikt i hva som foregår, men er ikke velegnet til å opprøre følelseslivet. Eller sagt på en annen måte: I abstrakte fremstillinger blir ikke miljøproblemene egentlig erfart som virkelige, i betydningen virksomme på konkrete steder og i særegne, levende veseners liv. I fravær av slike konkrete erfaringer med reelle skader på andre organismer eller steder i naturen, er det lettere å opprettholde en distanse til det som skjer. Vi trenger ikke riktig å ta det inn over oss.

Plasthvalen ser ut til å vise at konkrete erfaringer motiverer til handling på en måte som abstrakte fremstillinger ikke gjør. Bildet av plasten i hvalmagen ble kringkastet og delt i sosiale medier. Da ble problemet med plastforsøpling nettopp erfart som konkret og akutt, med reelle virkninger for liv i havet.

I tysk filosofi skiller man mellom erfaring og opplevelse. Begge deler er noe et menneske gjennomlever på et bestemt sted til en bestemt tid. Men det er også en forskjell: En opplevelse er noe som skjer der og da, den bryter med hverdagen og rykker deg ut av din vante tilværelse for en stund. Men så vender du tilbake igjen og opplevelsen blir bevart i hukommelsen som noe du kan se tilbake på og minnes, uten at du er blitt forandret.

Dypere spor. 

En erfaring, derimot, legger man ikke bak seg på den samme måten. Den setter dypere spor i den som gjør erfaringen. Filosofen Jay Bernstein skriver: «Å gjøre en erfaring innebærer å gjennomgå noe, å ‘lide’, på en slik måte at man blir forvandlet av det. Det som erfares, er noe man verken hadde forventet eller forutsett, noe som bryter med forventninger.» Du kan altså ikke bestemme deg for å gjøre en erfaring, den er snarere noe som skjer med deg. Noe utenfor øver en innflytelse på deg. Erfaringer minner om at du ikke er allmektig, fordi noe annet og fremmed røsker tak i deg. Den som gjør en erfaring blir beveget, eller berørt, av noe annet enn seg selv.

Jeg tror at bildet av plasten i hvalmagen tok tak i mange på denne måten. Det ble vist gjentatte ganger i ulike medier, og det er ubehagelig å se på; det vekker følelser av vemmelse, kanskje avsky. På samme tid er plasten i hvalmagen både fremmed og noe vi er fortrolige med; de fleste bruker plastposer daglig, men de burde ikke være der, inne i hvalmagen. Mennesket i hvalfiskens buk.

En moralsk erfaring. 

Erfaringen av skadet liv i plasthvalen vekket umiddelbart responser av typen «dette er galt!» og «jeg må gjøre noe!». Plasthvalen, formidlet som fotografi på skjermer, ble med andre ord en kilde til en moralsk erfaring for mange mennesker.

Videre tror jeg de aller fleste trakk en forbindelse mellom menneskers handlinger og den påførte skaden, kanskje til og med en forbindelse mellom egne handlinger og skaden. Hvis det stemmer, så betyr det at den moralske erfaringen innebærer en følelse av skyld: Mine handlinger, som jeg kanskje har utført i god tro, viser seg nå å ha bidratt til skading av liv. Om ikke hvalen ble drept av akkurat min plastpose, så kunne det like gjerne vært min plastpose som førte til denne skadingen av liv, som jeg nå erfarer som gal.

Jeg vil tro de aller fleste som hørte om plasthvalen trakk slike forbindelser, bevisst eller ubevisst, slik at følelsen av skyld, individuell eller kollektiv, preget reaksjonen. Med skyld mener jeg da følelsen av å ha gjort skade på en annen eller noen andre, som vanligvis følges av forsøk på å reparere eller gjenopprette den skaden som er skjedd. Det virker rimelig å anta at skyldfølelse derfor var en av drivkreftene bak den økte oppslutningen om plastrydding i kjølvannet av plasthvalen.

Fjerne og abstrakte. 

Moderne teknologier blir gjerne forstått som en viktig årsak til at miljøproblemer oppleves som fjerne og abstrakte. For et moderne, urbant menneske spiller mange slags teknologier rollen som formidlende mellomledd som skaper avstand til naturen. Førstehåndserfaringer med konkrete, levende og forskjellige andre, og med steder mer preget av andre arters aktiviteter enn menneskelig bearbeidelse, blir sjeldne.

I tilfellet med plasthvalen spilte teknologien imidlertid en mer tvetydig rolle. Noen teknologier gjorde det mulig å påføre hvalen livstruende skade. Andre gjorde at skaden kunne lede til en kollektiv moralsk erfaring.

Jona ba til Gud om å få slippe ut av hvalfiskens buk, da han var fanget som straff for sin ulydighet. «Da talte herren til fisken, og den spydde Jona opp på land». Nå er mennesket igjen slukt av hvalen. Noen teknologier ledet oss på veien inn. Vil andre vise veien ut?

Denne artikkelen er skrevet på oppdrag fra Forfatternes klimaaksjon, med støtte fra Fritt Ord. Gjengitt med tillatelse.