Hallvard Jørgensen

74

Ikke en hellig størrelse

Har vi behov for den norske kulturarven?

Publisert: 29. nov 2018  /  516 visninger.

For tiden pågår en viktig debatt om den norske kulturarven. Kritikere hevder at vi er i ferd med å miste en tradisjonell «norsk» identitet. Hva står egentlig på spill?

I det siste har jeg sett nærmere på ei bok som vil være kjent for mange, nemlig Mads Bergs skolesangbok. Den var i bruk i norsk skole på hele 1900-tallet, og er trykt i rundt én million eksemplarer. Mads Bergs motto var: «Vår sangskatt er nasjonens felles eie. I sangen møtes vi på felles grunn.» Det er underlig å lese, spille og synge meg gjennom denne boka. Jeg merker at det oppstår følelser inni meg, av glede, trygghet og tilhørighet.

LES OGSÅ: De har kjempet for språket sitt. Nå er store deler av Bibelen utgitt på sørsamisk

Skolesangens formål. 

Det er nok ikke tilfeldig at jeg føler det sånn. I boka «Norge, vårt Norge» poengterer idéhistoriker Kaj Skagen hva som var skolesangens formål: Å sosialisere og oppdra barna inn i et trygt og strukturert hjem, både i liten og stor skala. Sangboka tar derfor opp tematikk som: Takknemlighet og respekt overfor mor og far og barndomshjemmet; arbeid og fellesskap i hjembygda; nasjon, folk og historie; sanginnslag fra andre lands kulturer; livsvisdom og moralsk rettledning av ulikt slag; naturmystikk og lengsel etter «de høye fjell»; Gud, kristendom, kirkegang, høytider. I møte med dette stoffet skulle barna formes til å bli dugelige borgere og nordmenn.

I vår tid er det imidlertid ofte andre temaer og verdier som er i forgrunnen. Jeg tenker på slikt som frihet, individualisme, likestilling, minoritetsretter, sekularisme, globalisme og det frie marked. I et slikt miljø er det lett å bli usikker på om den norske kulturarven, for eksempel slik den uttrykkes i skolesangboken, i det hele tatt kan, eller bør, føres videre. Den før nevnte Kaj Skagen setter det på spissen slik: «Spørsmålet om hva det norske er, stilles hele tiden, men det blir aldri besvart. Selv Kongen vet ikke hva det norske er. Det er et uttrykk for at vi har et drastisk tradisjonsbrudd rett bak oss.»

Middel for selvforherligelse. 

For tiden pågår det en veldig spennende debatt blant norske intellektuelle om disse problemstillingene. Fra et kirkelig synspunkt kan det inn i denne diskusjonen være verdt å minne om at en nasjonal kulturarv som sådan ikke er en hellig størrelse. Ekstreme nasjonalistiske bevegelser vil kunne gjøre bruk av kristne og kulturelle tradisjoner som middel for selvforherligelse, utestengelse og undertrykkelse. Dét må kirken ta til motmæle mot. Kirkens lojalitet er knyttet til Jesu herredømme og Guds rike – eventuelt også konsiler og biskoper – men ikke primært til nasjonen og dens kulturarv.

Og likevel: I kirkens dype, økumeniske tradisjoner regnes faktisk sunn fedrelandskjærlighet som en dyd. Det handler dypest sett om den kristne plikten til solidaritet, brorskap og kjærlighet til de menneskene som man deler landet med – uansett hvem de måtte være.

LES OGSÅ: Kulturmelding om mangfold, privatisering og digitalisering

Som et hjem. 

«Det er ikke godt for mennesket å være alene», sies det i den gamle visdommen. Det er sant for oss alle. Mangler du et sosialt og kulturelt hjem, vil livet fort bli både ensomt, forvirrende og farlig. Deri ligger visdommen i tanken om den norske kulturarven som et «hjem».

Kan kulturarven fremdeles skape et rom der det er godt å være, der vi sammen som folk kan lære å være sunne og hele mennesker? Da har vi grunn til være stolte av den, ivareta den, og føre den videre.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 12 måneder siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
I vår tid er det imidlertid ofte andre temaer og verdier som er i forgrunnen. Jeg tenker på slikt som frihet, individualisme, likestilling, minoritetsretter, sekularisme, globalisme og det frie marked. I et slikt miljø er det lett å bli usikker på om den norske kulturarven, for eksempel slik den uttrykkes i skolesangboken, i det hele tatt kan, eller bør, føres videre.

Jeg vil stille deg et spørsmål. Hvis du ser på det siterte og vurderer det opp mot det som står i avsnittet foran om bevaringen av det særnorske, kan du se de siterte elementene som en ny tids redskaper for å ivareta det første? Vi kunne jo ikke bare bli stående i Mads Berg opp til knærne, vi måtte gå videre. Hva tror du? 

PS. Jeg har en Mads Berg stående. Brukte den mye sammen barnebarnet mitt for noen år siden, nå er det liksom litt sent for hans del. Men boken er så gammel at da jeg tok den frem igjen begynte de gulnede arkene å falle ut og tildels brekke i kantene. Jeg bruker den med stor forsiktighet for at den skal vare. 

1 liker  
Kommentar #2

Magne Kongshaug

41 innlegg  241 kommentarer

Publisert 12 måneder siden

Hallvard Jørgensen skriver alltid misunnelsesveridg mildt og bra. 

Jeg har en liten kommentar til hans: "Kan kulturarven fremdeles skape et rom der det er godt å være, der vi sammen som folk kan lære å være sunne og hele mennesker? Da har vi grunn til være stolte av den, ivareta den, og føre den videre"

Kristne er kalt til å misjonere ikke minst i eget land der kulturarven nå er mer teoretisk viten enn levende virkelighet i nasjonens hjerter.  Hvordan mener Jørgensen at vi/kirken skal formidle evangeliet f. eks. til  muslimer?

 Skal vi tie om at Jesus bar våre synder for fredens skyld. Tie om at det er alvorlig å fornekte Evangeliet? 

Kommentar #3

Torgeir Tønnesen

37 innlegg  582 kommentarer

Dessverre -det gikk ikke opp noe lys for meg

Publisert 12 måneder siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Ekstreme nasjonalistiske bevegelser vil kunne gjøre bruk av kristne og kulturelle tradisjoner som middel for selvforherligelse, utestengelse og undertrykkelse. Dét må kirken ta til motmæle mot. Kirkens lojalitet er knyttet til Jesu herredømme og Guds rike – eventuelt også konsiler og biskoper – men ikke primært til nasjonen og dens kulturarv.

Et veldig stort spørsmål stilles her - "har vi bruk for den kristne kulturarven"?

Så kommer en advarsel mot nasjonalisme: ( uthevet sitat over)

Så kommer svaret:

 "I kirkens dype, økumeniske tradisjoner regnes faktisk sunn fedrelandskjærlighet som en dyd. Det handler dypest sett om den kristne plikten til solidaritet, brorskap og kjærlighet til de menneskene som man deler landet med – uansett hvem de måtte være."

Det ble veldig mye på en gang her, sagt med få ord. Dette blir rotete og forvirrende, fordi forfatteren her sender mystiske budskap i krypterte setninger. Hvem er gruppene her? Hvem er subjekt? Jeg husker gramatikkregelen: Fiskeren fisker fisker, mureren murer murer. I denne teksten er det ikke klart hvem som er fisker, og hva fiskeren gjør, eller om det er fisk han fisker.

Det som egentlig sies her, er at kirken må slå ned på anti-globalister, nasjonalister, Høyrepartier, Trump og Putintyper. Denne gruppen må IKKE få bruke bibelen for å understøtte sine verdier og synspunkt. De er ekstreme og vil undertrykke andre, indikeres det.

Det andre som sies her er at den gode løsning er ekumenikk, solidaritet og toleranse for alle religioner og alle innflyttere, som "vi deler landet med", som sier forfatteren sier her. DETTE er den kristne kulturarv, sies det.

Jeg har prøvd å tolke dette så godt jeg kan, men slik er det jeg forstår teksten.


4 liker  
Kommentar #4

Per Steinar Runde

216 innlegg  2476 kommentarer

Vi øyder det nasjonale fellesskap

Publisert 12 måneder siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
I vår tid er det imidlertid ofte andre temaer og verdier som er i forgrunnen. Jeg tenker på slikt som frihet, individualisme, likestilling, minoritetsretter, sekularisme, globalisme og det frie marked. I et slikt miljø er det lett å bli usikker på om den norske kulturarven, for eksempel slik den uttrykkes i skolesangboken, i det hele tatt kan, eller bør, føres videre.

Første setninga er ei rett samfunnsanalyse, medan den siste delvis inneber er ei verdivurdering. Med "Forvandling på høge hælar" er Walgermo inne på noko av det same.  

Eg er sjølv ein individualist som set pris på fridom og unner andre det same. Men grenselaus fridom, individualisme, gudløyse, minoritetsdyrking og kapitalisme gjev ikkje folk flest eit godt liv og kanskje ikkje eingong dei som i første omgang profitterer på slikt. 

Nils Christie sitt gode spørsmål, "Hvor tett et samfunn?", gjeld også for anna enn førebygging av kriminalitet. Eg synest vi no har gått så langt i individualistisk og samfunnssplittande retning at vi set det nasjonale samhaldet på spel. Vi risikerer å få det som i USA, med stor fridom, groteske skilnader og lite tillit og felleskap mellom folkegruppene. 

Dette har eg meint lenge, jmfr http://www.verdidebatt.no/innlegg/259128-qvantum-satis (merk, høgreklikk og opne), der eg slår eit slag for den gyldne middelveg. Men historia sin gang er kanskje berre som ei slalåmløype eller ei fyllekøyring, der vi støtt står i fare for å køyre ut(for) på eine eller andre sida, eller vi kastar vrak på dei goda vi har arva, slik Ivar Aasen sa det: "Etter ein aukar, kjem det ein øydar, og etter ein samlar, kjem det ein snøydar".

Det vi no treng, er meir enn på lenge å vende attende til slikt som kan samle oss.

6 liker  
Kommentar #5

Hallvard Jørgensen

74 innlegg  1479 kommentarer

Responsar

Publisert 12 måneder siden

Njål, 

godt spørsmål, og du har heilt sikkert gode refleksjonar om tematikken. Det må jo gå an å sameine desse tinga på eitt eller anna vis, ikkje sant. Vi kan ikkje ha ein "betong-kultur" - det må vere vesentlege fridomar. Men, kulturen må også ha fylde, vere ein heim, eit rom det går an å leve og utfalde seg i, og dele. Kulturen bør også vere eit "vern" for dumme og destruktive val og verdiar, slik at den som veks opp, ikkje treng å gjere 1000 feil som våre forfedre over tid lærte å unngå. 

Eit vesentleg spørsmål her er også korleis ein grunngjev kulturen, på ein måte. Kvifor bør vi verne om tradisjonell norsk kultur, og kvifor bør vi gje denne forrang heller enn - sei - kommersiell og globalistisk marknadskultur, eller ingen felleskultur i det heile teke? 

Noko av problemet med moderne liberale filosofiske teoriar er at dei ofte ikkje gjev rom for slik "fylde", for tradisjonar (med kultur, metafysikk, skikkar, kristendom etc.) Dei kan fort bli som ein bulldoser som jamnar ut alt og skaper meir og meir ekstreme utslag, sidan det manglar kriterier anna enn "fridomen" sjølv. 

Men dette er naturlegvis ei veldig problematisk oppfatning av fridom, som ikkje nett stemmer med røyndomen. Mennesket har ein natur (sjølv om den kan vere vanskeleg å "pin down"). Jo meir ein kultur kjem i åpenbar strid med den, jo meir kroppsleg, sosialt, psykisk destruktivt blir livet, tenker no eg.  

Den breiare, katolske kyrkja har mykje å gje her, også til det norske rom. Der har ein jo tenkt gjennom mange av problemstillingane, og i tillegg har dei mykje visdom og erfaring med å leve med usemje og diskusjon. 


Magne, 

takk for gode ord og godt spørsmål, og du har sikkert interessante tankar å kome med sjølv her. Her er nokre refleksjonar frå meg: 

Kyrkja sitt oppdrag og nasjonen sitt oppdrag er jo på ein måte to litt ulike ting. Overlappande, men også noko ulike. Kyrkja må halde fram evangeliet og bodskapen om Guds rike og omvending, også til muslimar. 

Staten kan ikkje gjere dette, men bør etter mitt syn likevel leggje til rette for ein kulturell heim der kristne tradisjonar og verdiar spelar ei sentral rolle (i lag med mange andre tradisjonar). På sett og vis er det også ei slags "kulturell misjonering" i dette - slik "kulturell misjonering" kan uansett ikkje unngåast, uansett kva kultursyn ein held seg med - men det må likevel vere adskillig fridom. 


Torgeir, 

så bra at du les teksten og tolkar den. Det er verdifullt. Ja. Det var mykje å tygge på då eg skreiv denne teksten, og har avgrensa med plass når eg skriv. Eg tykkjer du tolkar meg ganske godt. Innlegget uttrykker nokre av mine refleksjonar om tematikken. Det er ein "tightrope" her. Ein kan ikkje berre avskaffe liberale rettar, minoritetskultarar i Noreg etc. Men hovudsiktemålet mitt er å seie at den norske kulturarven er verdifull og viktig, og bør haldast høgt, og førast vidare. 

Det er berre det at, vi kan ikkje gå tilbake til "enevoldstiden" med statspietisme. Eller til ein type ekstrem nasjonalisme. Det må vere ein "nasjonalisme for vår tid", meiner eg. 

Når dette er sagt, er det klart at brytningar både må og vil kome. Generelt meiner eg at fridomar bør ivaretakast, men at prioritet bør gjevast til norsk tradisjon, kulturarv, kristendom. Dvs. eg er grunnleggjande skeptisk til offentleg likestilling av alle slags livssyn, tradisjonar, kulturar etc., med det til fylgje at felleskulturen tømast for fyldige tradisjonar. 


Per Steinar, 

ja. Du har - som ein diplomatisk professor eg hadde ein gong, skreiv til meg i mine yngre dagar - "profilerte meninger". Hehe. Men eg sympatiserer med mykje av det du skriv. Eg er også kritisk til vår tids prioritering av globalisme, marknad, individualisme etc. 

Utfordringa, slik eg ser det, er å arbeide for sunne alternativ utan å la seg rive med av meir ekstreme retningar. Dvs. unngå krass polarisering og nedbyggjing av demokratiet, slik vi ser det i USA og til dels i Aust-Europa. 

Kommentar #6

Lars Laird Iversen

17 innlegg  75 kommentarer

Publisert 12 måneder siden

Enig med flere her i at Hallvard Jørgensen har tenksomme refleksjoner og en veldig fin konstruktiv tone! Viktig, særlig i spørsmål som dette!

Et par ting: Hva er forholdet mellom historie og kulturarv? Kulturarv fremstår som en slags historiens greatest hits, der elementene fra historien vi liker blir stående igjen. Jeg er enig i at samfunn og folk har godt av kjennskap til sin historie, men vi kan lære både av feil og suksesser i fortiden.

Ellers - når det gjelder å skape rike, levende, kulturelle fellesskap der folk kan lære vanskelige ting i fellesskap (jeg tror det er det mye handler om, og det er meningsfylt og givende!), så tror jeg mye er tjent på å faktisk GJØRE disse tingene, skape disse institusjonene og organisasjonene og arenaene der dette skjer. Det er jo fordelen med frie samfunn! Jeg ville lagt mindre vekt på at staten skal VEDTA at disse elementene er våre. Når staten må vedta slike ting, er det ofte uansett kunstig åndedrett.

2 liker  
Kommentar #7

Torgeir Tønnesen

37 innlegg  582 kommentarer

Helt konkret, - la oss ta et eksempel

Publisert 12 måneder siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Ein kan ikkje berre avskaffe liberale rettar, minoritetskultarar i Noreg etc. Men hovudsiktemålet mitt er å seie at den norske kulturarven er verdifull og viktig, og bør haldast høgt, og førast vidare. 

La oss ta homosaken. Det er relevant, siden du peker på minoritetsgrupper.

Du sier: (la oss si at du sier)  "vi må ikke tvangsavskaffe homofilien gjennom statlig "pietisme". Vi må stoppe slike strømninger, sier du.

Så sier jeg: "Jeg vil ikke ha all denne homofilien i det offentlige rom"

Er vi dermed uenige? Nei,det er ikke sikkert.

Men, ja - jeg tilhører en gruppe, på høyrefløyen som ikke ønsker homofile ekteskap, kirkelige homobryllup, homo-aktivisme i skolen osv..  Spørsmålet er : Er jeg da ekstrem?

Jeg kan svare selv, og svaret er; nei. Ganske enkelt fordi jeg aksepterer de homofile sin legning. Jeg har venner som er homofile. jeg snakker med homofile. jeg inviterer gjerne et homofilt par inn  i mitt hus. Jeg ser på homofile som jeg ser på andre mennesker: Mennesker som trenger Gud og Jesus. 

Det som jeg derimot ikke aksepterer, er at en minoritetsgruppe, blir ekstreme aktivister, slik som vi ser idag i feks homoparadene. De vil inn i styre og stell, inn i politikken, endre lover, gjøre seg gjeldene over hele fjøla, som vi sier.

Hvordan knytter vi dette opp til din problemstilling her? 

Jo, jeg mener du er for striks med hva høyresiden mener og sier, og dermed blir du gjenstand for det du selv er imot, -nemlig undertrykking av minoriteter. Jeg er også en minoritet - aksepter meg.

3 liker  
Kommentar #8

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 12 måneder siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.

godt spørsmål, og du har heilt sikkert gode refleksjonar om tematikken. Det må jo gå an å sameine desse tinga på eitt eller anna vis, ikkje sant. Vi kan ikkje ha ein "betong-kultur" - det må vere vesentlege fridomar. Men, kulturen må også ha fylde, vere ein heim, eit rom det går an å leve og utfalde seg i, og dele. Kulturen bør også vere eit "vern" for dumme og destruktive val og verdiar, slik at den som veks opp, ikkje treng å gjere 1000 feil som våre forfedre over tid lærte å unngå. 

Eit vesentleg spørsmål her er også korleis ein grunngjev kulturen, på ein måte.

La oss ta et steg tilbake. Grunnloven kom i 1814 og definerte en del norske verdier på samme plattform som den amerikanske og franske grunnloven. Allerede her lå det et visst internasjonalt element. Samtidig sto tiden aldri stille etter 1814, og selv Grunnloven har vært i utvikling helt opp i de senere år. 

Vi kan si at vår barndoms tid hadde kvaliteter som vi i dag kan være nostalgiske rundt. Disse kan ha gitt oss en oppfatning av hva som var Norge. Eller også er. Da vil jeg tilbake til det jeg skrev i forrige kommentar, for de elementene jeg nevner velger jeg å se som en motor, en drivkraft til å fortsette å ta vare på verdiene som er nedfelt i Grunnloven inn i en ny tid, inn i vår tid og berede grunnen for fremtiden slik de som kommer etter oss kan komme til å gjøre. Vi kunne jo aldri bli stående fast i 1814, 1851, 1905, 1945 eller 1981. Vi har hele tiden vært nødt til å oppdatere verdiene våre til i dag. Tar du tallrekken baklengs kan du tenke at de som endret Norge fra 1981 følte presset fra 1945 om forandring av regimet som hadde vært det rådende i perioden imellom. Slik vil det også fortsette. 

Kanskje jeg skal nevne forskjellen på å være konservativ og uvillig til endring? I konservativ politikk har vi et element av å ta vare på det som var i går, vurdere det i dag og ta med det som er nytt i en syntese for morgendagen. Vi har ikke et idealsamfunn vi skal frem til. Ikke én låst modell hvor vi skal stenge døren etter oss og si at nå er vi i mål og fornøyd. Nei, vi skal hele tiden være i endring. Jeg kan ha en viss forståelse for nostalgien, men bare en viss, for vi må hele tiden videre. Vi må ikke bli belastet med daukjøtt og hemmet i utviklingen for å komme videre. I dette ligger det at vi holder på det vi finner verdifullt, sprøyter inn nytt liv så det er funksjonelt i dag, og gjenskaper det i morgen. Om du vil kan du se selve livshjulet fra Vigelandsparken i dette. Eller som du har sagt i noen begravelser; uten at såkornet dør i jorden kan det ikke gi nytt liv. Dette er det verdslige såkornet som dør i jorden og kommer tilbake som en ny dag i morgen. Hele veien er vi norske, fra evighet til evighet, selv om det ikke er det samme hele veien. 

1 liker  
Kommentar #9

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 12 måneder siden
Torgeir Tønnesen. Gå til den siterte teksten.
Det som jeg derimot ikke aksepterer, er at en minoritetsgruppe, blir ekstreme aktivister

Husk at de evangeliske lutheranere selv er en minoritet i verden, men de styrer på med litt av hvert uten å tenke på størrelsen. Dere har domener hvor dere er i flertall, men grovt sett er dere i et forsvinnende mindretall. Og så har vi dette med kristenhetens grunnvoll da vøtt hvor det heter at salige er de ydmyke, skulle det stått de sant ydmyke tro?:-)

3 liker  
Kommentar #10

Hallvard Jørgensen

74 innlegg  1479 kommentarer

Kort respons igjen

Publisert 12 måneder siden

Takk for gode innspel. Eg ser poenga i dei, og tykkjer dei peikar på viktige nyansar. Veldig kort respons, dvs. nokre refleksjonar. 

Lars, du har rett i dette, dvs. at ein må arbeide for å lage fellesskap, kultur, institusjonar etc. Dette er eit godt og viktig poeng. Det var for øvrig også eit poeng hjå Skagen, at norsk kultur er prega av ansvarlege og folkelege "lekmannsrørsler", både politisk, kulturelt og religiøst. Eg kan så tenke meg å kommentere det du seier om å arbeide innanfor ramma av "det frie" samfunn. 

Dette er er på mange vis ein fridom på liberale premiss, og ikkje ein type "nøytral" fridom, vil eg seie. Idéhistorisk sett er det ein type fridom som set " naken vilje" øvst. Oppfatninga om at ein slik "fri vilje" er mogleg, kan utsetjast for kritikk. I praksis er det ofte marknadskrefter og statsbyråkrati som styrer. (Tenk på ungdomskulturen, til dømes, med popstjerner, youtube, iphone, energidrikk, reklamar etc. etc.) 

Og mange typer frie, sunne, menneskelege utfaldingar er rett og slett ikkje moglege utan eit fyldig fellesskap. 

Med basis i liberal ideologi legg staten i alle høve sterke føringar for mentalitet, verdiar, ideal, kultur, moral etc. Det skjer på mangfaldige måtar, ikkje minst via budsjett og store, tunge institusjonar. Det er dette du er innom, Torgeir, og dette med homofili ser eg som berre éin fasett av ei større og djupare problemstilling. 

Eg trur på generelt grunnlag ikkje at vi slepp unna ein diskusjon om statens rolle i kulturarv, ideologi mm. Ein kan jo berre tenke på føremålsparagrafen i skulen, til dømes. (Ein god og konstruktiv føremålsparagraf - som også står i spagat(!))

Njål, samfunnet utviklar seg stadig, og slik må det vere, det er eg samd om. For meg er det imidlertid eit spørsmål om ikkje det er noko varig, noko knytt til natur, det "sunne" menneskeliv og samfunn etc., som er meir eller mindre beståande, og som må haldast i hevd på eitt eller anna vis i eit sunt samfunn. 

Norsk kulturarv ved Mads Berg uttrykker dette veldig godt, på mangfaldig vis, ikkje sant. Behovet for musikk, fellesskap, familierelasjonar, visdom, praktisk arbeid, kontakt med naturen etc. etc. 

Problemet med ein del moderne liberal ideologi er at ein medvite har ei kritisk innstilling til å la natur, kultur, tradisjon, kristendom få ha vekt og verdi. Moderne liberal ideologi vart (ofte med gode grunnar!) utforma nettopp i opposisjon til slike faktorar! Ein ville ta oppgjer med undertrykkande og øydeleggjande oppfatningar, normer, samfunnsformer. Jfr. Hobbes, Locke, Rawls og andre. 

Poenget er at den liberale ideologi skulle skape frigjering for den einskilde, og hjelpe oss å forhandle i samfunn der det er mange ulike oppfatningar - og ideologien gjer dette ved å sidestille, skape eit nøytralt rom, tillate ulike oppfatningar etc. Og verne individet mot potensielt negativ tradisjon, kultur, religion, moral etc. etc. 

Mykje av dette må jo verdsetjast høgt. Spørsmålet er om ikkje denne ideologien også kan destruere veldig sunne verdiar (a la Mads Berg tematikken), og hindre desse verdiane i å bli presentert for det breie folket. 

(Til dømes: "Her på skulen kan vi ikkje synge songar om mor/Gud/nasjon/historie/skaparverket/kjønnsroller etc. etc. fordi dette er støytande. I staden syng vi popsongar, songar om globalisme og frigjering, eller INGENTING".)

Og det er også eit spørsmål om denne liberale ideologien før eller seinare vil nå sitt bristepunkt fordi stadig nye posisjonar (uavhengig av om dei er sunne, i tråd med natur, tradisjon, kristendom whatnot) blir tillatne, og eit felles rom for refleksjon, utfalding etc. blir umogleg. 

No svartmålar eg kanskje. Det er det godt mogleg at eg gjer, dvs. at ting ikkje vil bli crazy, fordi menneske av naturen vil halde ting på plass. Og at vi vil gjennomgå sunne og krevjande brytningar framover, men at vi også vil klare å navigere desse tinga og lage eit fellesskap. Jo, eg både håpar og trur at vi vil klare det. Men den liberale ideologien kan i seg sjølv vanskeleg gje sperrer og rettleiing her, om de skjønar. 


Jovel, stor tematikk, og eg peikar på problemstillingar. Det er viktig å ha dialog, slik til dømes du, Lars, har peika på i dine faglege arbeid. Det driv vi jo også mykje med i Noreg, på godt vis. 

1 liker  
Kommentar #11

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 12 måneder siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
(Til dømes: "Her på skulen kan vi ikkje synge songar om mor/Gud/nasjon/historie/skaparverket/kjønnsroller etc. etc. fordi dette er støytande. I staden syng vi popsongar, songar om globalisme og frigjering, eller INGENTING".)

Nja, jeg har en vag erindring om en skole på Sør-Vestlandet som hvert år gjør sine entartete stunts i forbindelse med advent og jul, som legges merke til. Vi kan vel si at noen av og til er litt vel geskjeftige. Samtidig er vi antagelig enige om at det ikke skal være slik. Det skal være en mer gylden middelvei, en vei hvor alle har muligheter til å passe og oppfylle sine forestillinger om hva en god advent er. Så også med Mads Berg. Det er sanger for mange formål, og det er skrekk for å støte noen. Denne anser jeg for å være unødvendig. Vi godtar såpass av hverandre at vi aksepterer den lokale kulturen. Da jeg gikk på skolen var det medlemmer av Jehovas Vitner som ikke kunne delta i alt. På den tiden hadde vi ikke muslimer på min skole. 

Men, til det større spørsmålet om stadige endringer, om kulturen som flyter videre som en elvestrøm. Hva med å se for deg en person du kjenner og tenk på vedkommende i klesdrakter fra ulike epoker? Du vil se at personen stort sett er den samme bortsett fra at frisyrer og gevanter er ulike mens personen er den samme. Og slik tror jeg det kan forklares i miniatyr. Nytt kommer til mens noe består. 

Kommentar #12

Christian Jebsen

3 innlegg  473 kommentarer

My 5 cents worth.

Publisert 12 måneder siden

Som Lars skriver (godt om) over blir kulturarven gjerne en retrospektiv og selektiv vurdering av hva vi helst vil ta vare på av vår kultur.

For min egen del tror jeg det vesentligste i den vurderingen er  prøve å se det hele i en funksjon av tid og rom. 

Hvis alt det vi ønsker/vil /kan kalle den norske kulturarven frem til, la oss si 50 år siden er en gitt størrelse X over en tid på, la oss si 1000 år, er det vi kan eller vil kalle den samme arven nå X ganger jeg vet ikke hvor mye større, på 1000+50 år. Eller sagt på en annen måte; mengden av potensielt arvegods er nesten endelig mye større enn for i hvert fall 50-100 år siden klemt sammen på vesentlig kortere tid. 

En større mengde potensielt arvegods på kortere tid gjør berøringspunktene mer flyktige og fragmenterte og utflytende. Det gjør det vanskeligere og klart definere arven siden "arvegodset" har mindre kontaktflate og kortere tid til å feste seg i en mer og mer fragmentert befolkning. 

Hvis det er et resultat av en liberalt frihets-prinsipp er det, etter mitt syn, i så fall ikke det alene.

1 liker  
Kommentar #13

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert 12 måneder siden

Jeg tenker vi først får korrigere kulturarv med kulturarvene, flertall. Vi har i Norge en rekke forskjellige kulturarver, det har hele tiden vært ulike meninger og tradisjoner, selv om det nok var mer ensartet tidligere.

Som en ikke kristen, som ikke har gått i kirken, ikke har et forhold til kristne sanger utover at de ble presset på i skolen, til mye misnøye, klaging og faktisk for vår skole brukt som straff. Så det som for noen gir trygghet, gjenkjennelse, tilhørighet betyr kanskje lite, eller har til og med negative konnotasjoner for andre. 

Så for meg høres argumentet mer ut som "det ville bety mye for min trygghet at alle samlet seg rundt mine minner, min forståelse, mine verdier", da ville jeg slippe å være usikker fordi verden er mer forskjellig og mer usikker en jeg liker at den er".

Jeg må likevel forholde meg til den jeg er, og så får vi på hver vår kant skape en ramme av sikkerhet som er nok for oss. Kristne har sine menigheter, mange ulike slik at det er mulig å finne noe som passer en selv.

I tillegg så må vi nok forholde oss til at verden i dag er svært anderledes en tidligere, og at det er naturlig at vi derfor har en annen kultur en tidligere. Det får vi knappest gjort noe med. Musikk har alltid vært i endring, hva tilsier at vi skal stoppe opp på et tidspunkt og si at vi alltid skal like det vi liker nå? 

I en verden hvor kunnskap ikke kommer fra kirkebenken i små lokalsamfunn og nærmeste by en lang hestereise vekk, er anderledes en verden der jeg daglig er i kontakt med mennesker fra hele verden, har enorm tilgang til ulike kunnksap, ulike verdier, ulike perspektiver.

Så noe av det jeg sitter igjen med er et individs søken etter egen trygghet, og det tenker jeg er den menneskelige søken etter hvem er jeg, hva trenger jeg, og svaret er at noe av den søken er felles, noe er individuelt. Jeg må forhodle meg til min egen søken, slik andre må forholde seg til sin.

1 liker  
Kommentar #14

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert 12 måneder siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.

(Til dømes: "Her på skulen kan vi ikkje synge songar om mor/Gud/nasjon/historie/skaparverket/kjønnsroller etc. etc. fordi dette er støytande. I staden syng vi popsongar, songar om globalisme og frigjering, eller INGENTING".)

Og det er også eit spørsmål om denne liberale ideologien før eller seinare vil nå sitt bristepunkt fordi stadig nye posisjonar (uavhengig av om dei er sunne, i tråd med natur, tradisjon, kristendom whatnot) blir tillatne, og eit felles rom for refleksjon, utfalding etc. blir umogleg. 

Er du her mer inne på Jordan Peterson og problematikken rundt å ikke støte noen? Det tenker jeg er det motsatte av respekti for individet, og ikke et utslag av respekt for individet. Jeg synes ikke Jordan Peterson er den beste talsmannen for dette, han er for politisk og religiøst ideolgisk, men Jonathan Haidt, Bret Weinstein med flere har fine tanker rundt dette spørsmålet.

1 liker  
Kommentar #15

Hallvard Jørgensen

74 innlegg  1479 kommentarer

Re

Publisert 12 måneder siden

Takk, du har mange legitime og fornuftige innspel her, som er med på å framvise kompleksiteten i problemstillinga. Litteraturinnspela er også relevante og gode.

 Nokre få responsar, og eg set ting litt på spissen: 

- Når du seier at du ikkje har gått i kyrkja etc., og at eg ynskjer å bevare "mine minne, mi forståing, mine verdiar," så er det dette å seie: Eg refererer til Mads Berg, og breidda i tradisjonen. Dette er sentrale sider av norsk tradisjon, norsk historie, norsk kultur. (ALLE norske born song desse songane på 1900-talet, i mange tiår, og sjølve meininga med songboka var å "samle nasjonen".) 

Dersom du ikkje opplever dette som "ditt", så må eg jo seie at det er du som har teke eit langt steg unna tradisjonen, historia og kulturen i ditt eige land - ikkje eg.  Eg kan godt forstå behovet for livssynsmessig fridom. Men det oppstår eit problem dersom dette behovet brukast som argument for å avskaffe den generelle breie kulturarven. 

Og på godt og vondt spelar for øvrig kristendomen ei absolutt sentral rolle i denne kulturarven. Eg meiner ikkje det er heilt rasjonelt for human-etikarar o. l., å avvise kristne tradisjonar. Jesus var trass alt den største humanisten i historia. (D. e. han er, idéhistorisk sett, den absolutt største premissleverandøren for verdiar og livssynselement i moderne sekulær humanisme). 

- Ang. behovet for felles tradisjonar og felles kultur i både menneskeliv og samfunn, kan eg gjerne vise til Sigurd Skirbekks "Ideologi, myte og tro", som eg tykkjer er grunnleggjande fornuftig og overtydande. 

1 liker  
Kommentar #16

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Har vi bruk for Vårt Land ?

Publisert 12 måneder siden

Neppe. 

Like lite som 'Nationen'

Når FNs migrasjonspakt blir satt ut i livet, blir vi alle å betrakte som flykninger.

Vi må betrakte Europa ikke som et avnasjonalisert Europa, som et aterritorialt eller utenomterritorialt rom der alle innbyggere av de europeiske stater (statsborgere så vel som ikke-statsborgere) vil være i utvandrerens eller flyktningens stilling. 

Å være 'nordmann' eller europeer vil da være ensbetydende med borge­rens væren-i-utvandring.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere