Tyra Teodora Tronstad

1

Kampen om kroppen

Alt i verden har blitt til bilder. Det er dramatisk og likevel later alle som ingenting.

Publisert: 29. nov 2018

Jeg trener på Elixia på Ryen og har gjort det i flere år. Det er et vennlig sted. Etter hvert har jeg blitt på hils med mange
av menneskene som trener der, selv om vi ikke snakker så mye med hverandre. Vi trener side om side og er sammen litt på den samme måten som folk er sammen på under en gudstjeneste i Domkirken. Et konsentrert og taust fellesskap.

Løper vi på mølle.

Fra salen med treningsapparatene har vi utsikt over den aldri hvilende motorveien. Mens bilene suser forbi på den ene siden, løper vi på mølle, og mens folk lager proteser på et verksted på den andre siden, løfter vi vektene høyt over hodet og stønner.

«We get you there», er slag­ordet som står med store bokstaver ved inngangspartiet til Elixia Ryen. Dette there er så åpent at det kan bety omtrent hva som helst, men for meg har det betydd tilgang til gruppetimer og PT-timer, og etter hvert har jeg karet meg opp fra armhevinger på knærne til armhevinger med rett kropp. Og gått fra å ha en kropp med smerter til en kropp nesten uten smerter, det var there for meg.

Men fordi jeg har vært på senteret en del, har jeg ikke kunnet unngå å se at det også befinner seg i et annet og mye større bilde. Treningssenteret er ikke alene i verden. Det står midt i en diger strøm fra alle de andre stedene der det handler om kropp, fitness, trening og vekt. Det siver noe inn i alle sprekkene, noe som til slutt finner veien til hodet mitt, og gjør at jeg står der på gulvet i treningssenteret og plutselig tar meg selv i å tenke: Hvordan ser jeg ut?

Andre planer. 

Det var ikke meningen at jeg skulle bli opptatt av den tanken. Jeg hadde andre planer enn dette for meg selv, og særlig før jeg begynte å trene her. Kroppen min hadde fått kjørt seg i flere runder, en fallskade hadde slått ut noe mellom fjerde og femte ryggvirvel, jeg gikk alltid omkring med flere pakker smertestillende i veska. Jeg begynte å trene for å få det bedre, og jeg fikk det bedre. Så hvorfor ble jeg opptatt av speilet, av bildet der? Jeg har til og med tatt bilde av meg selv noen ganger. I speilet. Folk gjør det. Tar bilder. De sender dem til hverandre, du ser det ofte inne i salen på Elixia. Jeg fikk en hjerte-emoji tilbake av en venninne.

Da jeg vokste opp på Koppang i Stor-Elvdal på åttitallet, fantes det ikke noe treningssenter. Trening var for de fysisk flinke, de som greide å prestere på håndballaget eller i skisporet. De som ikke fikk til det, endte opp med ikke å trene. En slik var jeg. Jeg gjorde andre ting, fant identiteten andre steder. Når jeg nå står der, på crosstreningstimen på Elixia Ryen i 2018, prøver jeg å holde fast i hvem jeg er. Og at jeg er der på grunn av ryggen, musklene, smertene, styrken. Jeg hvisker til meg selv: «Husk, du er født på den andre planeten. Du er født i 1972. Du vet at there i «we get you there», ikke er i speilet eller bildet. Det er i ryggen din, og i beina, inni der.»

Men jeg glemmer.

Absurde krav. 

Kroppen har blitt noe vi tar bilder av. Ikke bare av og til, men hele tiden. På Instagram går det ikke et sekund uten at folk poster treningsbilder. Noen poster bare treningsbilder. Og etter bildet kommer anerkjennelsen, hvis den kommer. Kravene til kroppen har blitt helt absurde.

Og nå oppfører alle seg som om dette er alminnelig i verden.

Men det er det ikke.

Ingen tok bilder av kroppene våre på den måten da folk på min alder var barn og tenåringer. Hvis det ble tatt bilder av oss, tok det en uke før de kom ferdig fremkalt i posten. Bildene ble ikke fikset på, det fantes ingen filtre, bildene ble ikke delt med alle vi kjente, og i alle fall ikke med alle vi ikke kjente. Bildene var ikke tatt som en del av et prosjekt som skulle vise vår identitet. Forresten var vi likevel i stand til å utvikle blomstrende spiseforstyrrelser og kunne være harde mot oss selv. Men bildene spilte ikke hovedrollen. Og da besteforeldrene våre var ferdige med hesjinga, tok ingen bilder av hvor sterke kroppene deres hadde blitt i løpet av sommeren. Ingen tok bilder av farmors rygg, lår eller mage. Ingen tok heller bilde av meg på den måten.

Persilleblader og snøkrystaller. 

Men likevel er det min generasjon, vi som fikk ha våre tynt utviklede armmuskler og våre spede mellomgulv og ryggtavler i fred, vi som aldri ble fotografert på denne måten – det er vi som driver og gir nåtidens ungdommer et generasjonsnavn: Vi kaller dem for persilleblader, snøkrystaller, de skjøreste av de skjøre.

Vi eier jo ikke skam.

Bildets makt er blitt enorm. Bildet definerer alt. Det er nytt, og det er dramatisk.

Jeg ser at de som jobber på Elixia Ryen, forsøker å være en slags motvind, i alle fall dem jeg har møtt. De klarer det ikke, men de holder fortet. De snakker og oppfører seg som om de forsøker å holde den visuelt påtrengende og kravstore bildeverdenen ute, den som rangerer kroppen og setter hjerter og tomler på noe man bare er. Folka på Elixia Ryen kommer ikke med kommentarer om kiloene folk drar på, de bruker ikke nedvurderende ord som for eksempel grevinneheng, mannepupper, ridebukselår, muffinmage, bilringer og ølvom. Jeg antar at de har lært dette, at dette ikke er tilfeldig, men at de har tenkt over hva slags posisjon de snakker fra, og hvem de kanskje eller kanskje ikke snakker til. De snakker om kroppene som mekanismer som trenger vår innsats. De ber hodet om å gjøre en jobb for kroppen. De sier, som for eksempel hun som leder løpetimene jeg tar:

– Ti sekunder til med dette, så blir hjertet sterkere!

– Ikke gi deg!

– Du kan mer enn du tror!

– Jeg vet at det gjør vondt, men det er dette som hjelper! roper hun og holder meg gående de siste tolv sekundene i motbakkeløpet på mølla.

Overvinne noe. 

Hun konsentrerer seg om musklene, om syre i beina, om motet som trengs, at du skal overvinne noe. Hun sier egentlig ikke noe særlig annet enn det.

Treningssenteret er et sted der kroppen blir synlig, og der kroppen blir synlig, blir den også sårbar, enten det er for kritikk eller selvkritikk. Den blir det enten det er speil eller ikke på treningssenteret. Verden er veldig opptatt av hvordan kropper ser ut. Treneren på løpetimen stritter imot og bryr seg bare om at akkurat nå driver vi og løper, resten er ikke særlig viktig. Derfor løper jeg med henne.

Trenerne på Elixia Ryen skal ha for at de prøver. De er et we som forsøker så godt de kan å være ordentlige i møte med folks virkelige liv, sånn som det er, akkurat nå. Jeg får ingenting ut av den fantasiløse standardkritikken mot treningssenteret som fastslår at det er en kunstig verden, en verden som skal erstatte kroppsarbeidet vi heller burde gjort og derfor er fremmedgjørende. Jeg kjenner en del forfattere og kulturfolk, og har lagt merke til at mange av dem er kritiske til treningssenteret på omtrent den samme måten. De synes musikken er dårlig og klærne stygge, særlig buksene, og spesielt hvis det er snakk om tights.

Nesten uten å ironisere. 

Så jeg innser at jeg er på innsiden. Jeg har skaffet meg noen av de treningsklærne jeg før syntes var glorete. Neonoransje! Jeg
aksepterer at sirkeltrening kalles crosstrening, enda det er rart. Jeg går på Bootylicious-time nesten uten å ironisere over navnet, og jeg kan godt gjøre øvelser til Kygo. Jeg sitter mye stille i jobben min, jeg verken hesjer eller bygger fjøs på fritida. Livet mitt er nå engang sånn det er. Jeg stiller ikke så mange krav til sentermusikken, jeg takler de mest glorete treningsoverdelene.

For meg står slaget et helt
annet sted, og det er først og fremst i holdningene til kroppen slik de fester seg i språk, blikk og fakter. Jeg forlater treningssenteret og kommer aldri tilbake hvis folk der tar seg til rette og blir overdommere over kroppen, faller på kne for perfeksjonskulturen, snevrer inn rommet. Det har ikke skjedd ennå. Så er det kanskje litt som i en kirke også på den måten: uutholdelig hvis det ikke er høyt nok under taket.

Men jeg har fått med meg kritikken av arbeidsforholdene til de personlige trenerne på
Elixias sentre. Jeg håper inderlig at Elixia kommer til sans og samling og tar bedre vare på dem som jobber der, de som er we. For senteret er helt avhengig av at disse menneskene klarer å holde fast i entusiasmen og rausheten, og at de er klar over makten som finnes i språket og blikket. En sånn jobb krever flinke mennesker, og flinke mennesker må man ta vare på. Å klare en slik jobb krever utdanning, kunnskap, bevissthet og forståelse. Jo mer snevert fokuset blir der ute i vinden, jo mer omfattende og normativ den visuelle ekstremismen blir, jo hardere kroppene våre skal bli vurdert der ute, jo større og rausere må treningssenteret være. For det er når de klarer det at folk med alle slags kropper føler at de kan være på treningssenter. Det lukter av samfunnsoppdrag.

Gående i livet. 

Jeg tror at mange av trenerne på Elixia Ryen vet det. Jeg har nok sett at Elixia reklamerer med en 88-åring på Linderud som trener for å holde seg gående i
livet. 88-åringen fikk masse
likes og hjerter, for vi liker den gode historien og får den vesle tåren i øyekroken. Men resten av tiden feller vi alle de mest nådeløse dommene over kroppen og hvordan den ser ut. Alt i verden har blitt visuelt, alt har blitt bilder, det er dramatisk og likevel later alle som ingenting.

Men midt i dette må vi huske hva kroppen er og hva vi selv er, og at there i We get you there ikke bare er et sted for et bilde, en kropp framstilt for andre.
Elixia på Ryen og andre treningssentre må være inderlig bevisst på det, ellers går det ikke. Det er en jobb i kuling, men noen må gjøre den. Det er viktig.

Teksten er hentet fra siste nummer av Samtiden, som lanseres neste uke.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Marit H Meyer

5 innlegg  1 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

En ren fornøyelse å lese denne teksten :) 

1 liker  
Kommentar #2

Daniel Krussand

34 innlegg  2002 kommentarer

Merkelig

Publisert nesten 2 år siden
Tyra Teodora Tronstad . Gå til den siterte teksten.

Absurde krav. 

Kroppen har blitt noe vi tar bilder av. Ikke bare av og til, men hele tiden. På Instagram går det ikke et sekund uten at folk poster treningsbilder. Noen poster bare treningsbilder. Og etter bildet kommer anerkjennelsen, hvis den kommer. Kravene til kroppen har blitt helt absurde.

Og nå oppfører alle seg som om dette er alminnelig i verden.

Men det er det ikke.

Hvorfor gjør du det da?  Legge ut bilde på Instagram?  Det er flott å trene, men bilde behøver du vel ikke ta?  Jeg trodde et menneske kan bestemme selv.

Jeg legger ikke ut bilder.

Koppang var bra.  Jeg bor i Folldal, her vet ingen hva Instagram er.  Velkommen hjem igjen til Hedmark!


Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere