Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
219

Mens vi nyter maten

Visse ting er så grunnleggende at vi nesten ikke tenker over dem. Som dette: Har vi ikke mat, har vi ingen ting.

Publisert: 18. des 2018

Han fikk nok ikke akkurat det han forventet, toastmasteren som under et julebord nylig plutselig innannonserte at jeg skulle holde takk-for-maten-talen, uten å ha avtalt med meg på forhånd.

Når man får to sekunder på seg til å forberede hva man skal si, ligger det i kortene at man starter med det første og beste man kommer på.

Med magen full av deilig pinnekjøtt og med ettersmak av viner fra Brunello i ganen, reiste jeg meg, banket på glasset og sa:

«Godtfolk. Det siste jeg gjorde før jeg dro på denne festen var å rydde litt hjemme. Der fant jeg boka Fange i natt og tåke skrevet av Norges tidligere statsminister Trygve Bratteli. Jeg tusket den til meg på et byttemarked i Thailand for mange år siden. Nå satte jeg med ned for å bla i den igjen. Jeg så på hva jeg hadde streket under.

Som dere sikkert vet, handler det om Brattelis tre år i tyske konsentrasjonsleire, der halvparten av hans norske medfanger døde. Det er mye i denne boka jeg har lyst til å fortelle om. Men én ting slo meg. Dagbøkene fra Sachsenhausen, Natzweiler, Dachau, Ottobrünn, Dautmergen, Vaihingen og Neuengamme handler til tider nesten bare om én ting. Kan dere gjette hva det er?

Jo, det handler om mat. Dag og natt i flere år tenker Bratteli ustoppelig på mat. Han tenker på det, fordi han ikke har det. Fangene må spise unevnelige ting. Sulten spiser dem opp.

Og hva drikke angår, skriver Bratteli:

«Det fantes ikke vann. Det hendte, hvis en fikk tak i en liten skål med vann, at en først pusset tennene i det, og deretter prøvde å vaske seg og drakk det gjerne til slutt»


Et lite vindu. Med noen få og kanskje ikke så velvalgte ord prøvde jeg å avrunde talen min med å minne om hvor fantastisk heldige vi er som kan spise og drikke oss mette. Dette vet vi jo. Men vet vi det?

Intellektuelt er vi nok klar over hvor forsvinnende lite det er, det historiske og geografiske vinduet som gjør det mulig for oss å oppleve dette.

I mesteparten av menneskets historie har sulten vært våre forfedres følgesvenn.

Og i store deler av verden også i dag er det mange som bekymrer seg for om de har noe å spise i morgen.

Vi som er så heldige å ikke ha disse bekymringene, vi står kanskje i fare for å ta maten for gitt. De fleste nordmenn har sluttet å takke for maten, slik besteforeldene våre gjorde da de ba bordbønn. Og det man ikke takker for, det har som kjent en tendens til å forsvinne ut av bevisstheten.


Samvittighet. Jeg er på ingen måte ute etter å gi noen dårlig samvittighet for å nyte god mat.

Tvert i mot: Vi bør heller ha dårlig samvittighet dersom vi ikke nyter den gode maten.

I denne nytelsen ligger det å ta seg tid til å smake, kjenne etter og fordøye. Det handler om å spise seg mett uten å bli overmett. Måltidet kan trygt avsluttes i full forvissning om at vi har mat også neste gang vi blir sultne.

Sagt med andre ord: Å nyte maten vil si at vi er oss bevisste hvor usannsynlig heldige vi er, vi som både er mette, har mat i kjøleskapet, i butikken – og penger til å kjøpe det vi vil.


Vrengebilde. Det hører med i dette bildet at vi kjøper mer enn vi trenger. Hver dag kastes det over tusen tonn mat i Norge. Hver nordmann hiver drøyt 40 kilo fullt spiselig mat i søpla hvert år.

Samtidig anslår forskerne at om lag en halv million nordmenn har spiseforstyrrelser. Ytterpunktene heter anoreksi og bulimi – spisevegring og overspising. Fellestrekket for begge lidelser er at de som har dem, sliter med dager og netter som ligner på Trygve Brattelis: De tenker nesten bare på mat.

Mat er blitt en besettelse som fyller alle porer i bevisstheten. Kaloritabeller, dietter og tvangsmessige selvrepresalier fyller sinnet slik at alt annet fortrenges.

Kanskje er dette velstandssamfunnets vrengebilde av hva det vil si å være bevisste om hva maten betyr for oss.


Pils med mening. Da jeg nevnte for min kollega Erling Rimehaug at jeg hadde tenkt å skrive en kommentar om Trygve Bratteli og mat, fortalte han at han av og til pleide å ta en prat med Bratteli i kantina på Stortinget på 70-tallet. Hver gang det skjedde, tok Bratteli seg en pils.

Før krigen hadde han vært avholdsmann, forklarte den tidligere statsministeren. Men i konsentrasjonsleirene hadde han lovt seg selv at dersom han overlevde, skulle ha ta seg en pils hver eneste dag.

For Bratteli var pilsen en påminnelse om hva det vil si å ikke ha mat og drikke. Forhåpentlig slipper du og jeg å oppleve det på kroppen slik han gjorde. Men det minste vi kan gjøre er å nyte.

Og takke.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere