Verdidebatt

En feministteologs bekjennelser

Hva er det som gjør at heller ikke mitt eget skrivende ego greier å kravle seg opp av patriarkatets dype hjulspor?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For noen uker siden hadde Vårt Land en interessant artikkel om fraværet av kvinner i Trond Bakkevigs og Tomm Kristiansens bok «Da Gud skiftet mening». Vårt Land påpekte i en artikkel 1. november at 6 av 7 navngitte personer i boka var menn. Biskop Solveig Fiske uttalte i den forbindelse at det er overraskende at «to så progressive menn som Bakkevig og Kristiansen ikke har lagt vekt på dette med kjønnsperspektivet». Forfatterne var enige i at kjønnsbalansen kunne vært annerledes, og ved senere utgivelser ville de se på dette en gang til.

Selv har jeg ikke rukket å lese boka og skal derfor la den ligge. I stedet skal jeg legge mitt eget hode på blokka. Helene Uri har i boka «Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk», som utkom i høst, vist en rekke eksempler på en vanvittig skjevfordeling av menn og kvinner i det offentlige språket. Det er et kvantitativt misforhold mellom synliggjøring av menn og kvinner, ulik vurdering av menns og kvinners prestasjoner, og sterke fordommer om kjønn av typen «kvinner slarver og kakler, menn diskuterer» som stadig slår gjennom i språket.

LES OGSÅ: Utelatt fra fortelling om kirkens utvikling

Godt skolert. 

Jeg regner meg som svært kjønnsbevisst. Jeg har skrevet en doktoravhandling om feministisk liturgisk språk og er godt skolert i sammenhengen mellom kjønn, språk og makt. Jeg vet bedre enn mange hvordan maktstrukturer virker gjennom språket. I høst ga jeg ut en bok som var basert på kronikkene mine i Vårt Land, «Gud til hverdags». Fordi det feministiske selvbildet mitt er i overkant oppblåst, gadd jeg ikke å sjekke kjønnsbalansen i tekstene mine. Jeg tok for gitt at den var ok.

Rett etter at boka var sendt til trykking, leste jeg Helene Uris bok og ble urolig. Derfor tok jeg sats og utførte Uris kjønnstest på min egen bok. Jeg talte hvilke historiske eller nålevende navngitte personer jeg har nevnt og kjente straks skamrødmen bre seg. Jeg har referert til tretten menn og tre kvinner. Da har jeg holdt utenom alle bibelske referanser som ­Jesus, Paulus og Lukas, referanser som ­bestyrker en enda større asymmetri. Jeg har riktignok tekster som handler om kvinner generelt, og om ikke navngitte kvinner som moren min. Men jeg er likevel rysta over at jeg ikke har funnet flere enn tre kvinner å navngi.

LES OGSÅ: – noe av det viktigste kirken kan gjøre i dag, er å slå et slag for middelmådigheten

Dype hjulspor. 

Hva er det som gjør at heller ikke mitt eget skrivende ego greier å kravle seg opp av patriarkatets dype hjulspor? Hva er det som gjør at jeg ikke refererer til alle de kvinnene som har forma meg som teolog og menneske: Turid Karlsen Seim, Rosemarie Køhn, Signe Fyhn, Solveig Fiske, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Synnøve Hinnaland Stendal, Kari Børresen, Jone Salomonsen, Anne Grete Spæren Rørvik, Kristin Gunleiksrud Raaum, Maja Osberg og mange flere? Hvorfor skriver jeg ikke om Elizabeth A. Johnson, Teresa Berger, Sallie McFague og Gail Ramshaw som åpna øynene mine for den liturgiske teologien på en måte ingen andre har greid? Eller om Anne-Louise Erikson, min avhandlingsveileder og største akademiske forbilde?

Jeg har ikke annet svar enn det journalister, forfattere, politikere og samfunnsdebattanter har: Det er helt tilfeldig. Det er ikke gjennomtenkt. Det bare ble sånn.

Blir usynlige. 

For det er akkurat det som skjer når en lar tilfeldighetene rå om kjønn: Kvinner blir usynlige i den ­offentlige debatten. Gry Friis Eriksen påviste denne mekanismen i 2004, i boka «Den automatiske likestillingen». Her har hun undersøkt holdningen til likestilling i norske menigheter og funnet at den er overveiende positiv. Derfor tror mange at likestilling er noe som følger automatisk av holdningene. Men Friis Eriksens undersøkelse viste også at hvis ikke en fulgte årvåkent med uopphørlig, gled alt tilbake til det gamle.

Da jeg fant meg selv dypt nede i hjulsporet nylig, klargjorde det for meg mer enn noen gang hvor hardt arbeid som kreves for å komme seg opp av det. Mannlige forfattere, politikere, strateger, teologer, høvdinger og helter refereres og siteres hele tida, og dermed reproduseres de gamle strukturene. Det gjelder også oss progressive. Kvinner som menn.

LES OGSÅ: – Fortsatt ikke stuerent å være feminist i kirken

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt