Den lukkede rasjonalitet

Innenfor den sekulære livsforståelse – i sin absolutte opposisjon til enhver metafysikk – ligger implisitt en like uavkortet tro på en ren rasjonell livsmestring. Ideelt søker tidens sekularisme sitt menneskelige uttrykk i et individualistisk grunnsyn: der man tidligere ville knytte an til kollektive og solidariske livssammenhenger, kommer dagens devise ut på «å være seg selv». D.v.s. å hevde sitt sosiale, kulturelle, seksuelle og etniske særpreg og samtidig kreve at det beskyttes lovveien.

I den grad fruktene av det moderne opplysningsprosjekt blir mer og mer åpenbare i form av psykiske lidelser, sosial uro og politiske spenninger i en kontekst som ikke kan skilles fra en voksende økologisk ubalanse og menneskelig grådighet på naturens ressurser, er det blitt et moralsk imperativ å foreta en adekvat reorientering. Den bør omfatte en fornyet forbindelse med det rekonstituerende og oppbyggende livsrom som bærer pluralismens fortegn, nemlig nestekjærligheten og solidariteten.

Å binde seg til en livsseilas styrt utelukkende av en ledende rasjonell norm, blir i sitt vesen rent demonisk og en utfordring for enhver som vil imøtese en alternativ kurs for vår sivilisasjon – forstått ut fra et humanistisk og økologisk perspektiv. Dette er etter mitt syn båret av en åndskraft som kaller på den enkeltes årvåkenhet og ansvar i en samtid som synes mer og mer preget av konfrontasjon mellom militariserte blokkinteresser – med fare for en endegyldig apokalypse. Å hengi seg resignert til den rådende definisjonsmakt som ligger i den systemiske, aktuelle orden - i strid med gode mellommenneskelige formål - er ingen farbar vei. Vi mennesker må i tillit til hverandre og som hverandres hjelpere søke å frigjøre oss fra den rasjonalistiske forståelse av fornuften, slik den har blitt tolket innenfor vår vestlige tradisjon:

«Fornuften har nemlig ingen mål å stille; den er et redskap og eventuelt et våpen. Gir mennesket seg derfor inn under fornuftens tyranni, har mennesket utlevert seg til en organiserende og kritisk skeptisk virksomhet uten ende fordi den er uten mål og derfor åndløs. I tjeneste for et ideal er fornuften en emansiperende kraft, dens skepsis rensende og dens organisasjon sunn; men som tyrann er fornuftens skepsis uten mål og dens organisasjon en rasjonalisering og ensretting som er drepende for all skapelse.» (Knud E. Løgstrup)