Forholdet til jødene

I Vårt Land 22. november har Andreas Martin Seierstad en noe annen fortelling om kirkens forhold til jødene under okkupasjonen enn jeg har tegnet i artikkelen «Hva visste kirken?» i samme avis et par dager før. Seierstad bygger på de såkalte kirkekampbøkene fra 1945 og på «en form for hendelseslogg» etter sin farfar, kirkehistorikeren Andreas Seierstad. Han ble medlem i Den Midlertidige Kirke-
ledelse i mai 1943 – en kirke-
ledelse som fra da av var hemmelig.

Forhåndsvarsel. 

Utgangspunktet for min artikkel er forhåndsvarslet om en storaksjon mot de norske jødene, som nådde det kirkelige lederskap og sentrale personer i hjemmefronten i april og i september 1942. En ble varslet om Wannsee-konferansen 20. januar 1942, og at tyskerne tok sikte på å utrydde jødene, også de norske jødene. I dette perspektivet er det nærliggende å spørre: Hvordan forholdt kirken seg til det en fikk vite? Det er i svaret på dette spørsmålet at jeg undrer meg over at kirken (og hjemmefronten for øvrig) ikke reagerte.

På kirkelig hold visste en at opplysningene om en storaksjon mot de norske jødene stammet fra antinazisten Helmuth James Graf von Moltke, som arbeidet i tysk etterretningstjeneste og var i Norge både i april 1942 (blant annet sammen med den kjente teologen Dietrich Bonhoeffer) og i september 1942. Von Moltke samarbeidet med oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser i generalstaben til sjefen for Wehrmacht i Norge, og som samtidig pleiet nær kontakt med norske kirkeledere og enkelte andre motstandsfolk. Hvorfor ble ikke forhåndsvarslet om en storaksjon mot de norske jødene tatt på alvor?

Ikke prioritert. 

En av Steltzers nærmeste medarbeidere i Oslo, presten og antinazisten Friedrich Schauer, har gitt uttrykk for at nordmennene ikke trodde på meldingen om en kommende aksjon mot de norske jødene. Hvorfor undersøkte en ikke saken nærmere? Det er i alle fall ingenting som tyder på at tausheten skyldtes jødehat. Jeg heller i retning av at omsorgen for den jødiske minoriteten ikke var en prioritert oppgave i kirken på dette tidspunkt. Det vitner snarere om likegyldighet overfor jødene. Kirken var først og fremst opptatt med sitt.

Det var først da alle jødiske menn (over 15 år) ble arrestert 26. oktober 1942 at kirkens ledelse – Den Midlertidige Kirke­ledelse – våknet for alvor. Da viste kirken handlekraft overfor jødene.
Den meget tydelige og klare protesten, datert 10. november 1942, fikk støtte fra så godt som hele Kristen-Norge. Det var den eneste offentlige kollektive protest mot jødeforfølgelsen i Norge. Den ble lest opp i en rekke kirker og vakte oppsikt i utlandet. Men den kom for sent til å kunne hindre eller vanskeliggjøre den tragiske deportasjonen av jøder 26. november. Det må vi ikke
underslå i vår historiefortelling. La meg legge til, selv om det burde være unødvendig, at jeg aldri har hevdet at de som stod bak denne protesten senhøstes 1942, var likegyldige overfor jødene og sviktet dem.

Taushet. 

I historisk lys er det også grunn til å spørre hvorfor Kristent Samråd tiet da domprost Arne Fjellbu høsten 1941 rapporterte om overgrepene mot jødene i Trøndelag og Nord-Norge. Og hvorfor reagerte ingen på sentralt kirkelig hold da Politidepartementet 20. januar 1942 kunngjorde at alle jøder skulle registreres og få en rød «J» stemplet i sine identifikasjonspapirer? Dermed hadde okkupasjonsmakten oversikt over de norske jødenes navn og adresser.

I og med at en kjente NS’
eskalerende antisemittisme og ellers ikke var uten informasjon om tyskernes jødepolitikk, er jeg av den oppfatning at kirkens
ledere sentralt var passive overfor jødene – for ikke å si unnfallende – ved disse anledningene. Det holder ikke som unnskyldning å si at styresettet i Norge var preget av ensretting, tyranni og diktatur, og at opposisjon var farlig. Det kirkelige lederskapet viste stor handlekraft da biskopene og senere prestene nedla sine statsembeter. Bruddet med statens kirkestyre var en «farlig» handling, som kunne ha fått langt alvorligere konsekvenser enn slik det ble.

I utkanten. 

Selv om forslaget om protest mot Quislings gjeninnføring av forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnloven 12. mars 1942 ble utelatt i Kirkens Grunn av taktiske grunner, er det like fullt grunn til å spørre hvor viktig jødenes truede situasjon var for kirken på dette tidspunktet. Innså en ikke at deres livssituasjon var så alvorlig at kirken – som bekjennende kirke – ikke kunne unnlate å tale? Jeg er av den oppfatning at de norske
jødene på dette tidspunkt lå i utkanten av hva som opptok kirken ved denne anledning.

Kirkekampen er ikke en fortelling om helter og skurker. Vi må nyansere bildet av hva kirken gjorde og ikke gjorde den gang. Jeg vil på ingen måte underslå de betydningsfulle uttalelser og handlinger som kirken stod for i motstandskampen. Det gjaldt ikke minst kampen for retten og for alle menneskers likeverd med protest mot rettsløshet og samvittighetstvang. Dette kom særlig tydelig til uttrykk i Hyrdebrevet fra februar 1941 og i Kirkens Grunn fra april 1942, hvor biskop Eivind Berggrav viste seg som en dyktig og handlekraftig kirkeleder.

Berggravs protest. 

Vi skal ikke glemme Berggravs protest i september 1941 mot forslaget om å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder, og heller ikke domprost Arne Fjellbus aktive støtte til jødene i Trondheim da okkupasjonsmakten samme år tok deres synagoge, registrerte jødenes eiendommer og truet med å tilrane seg disse. Også kirkens protest mot den nazistiske ungdomstjenesten i februar 1942 viste at biskop Berggrav var våken og handlet klokt og strategisk. Når disse modige handlinger sees sammen med geistlig­hetens embetsnedleggelse og protesten mot jødeforfølgelsen 10. november 1942, er det all grunn til å si at kirken spilte en aktiv rolle i den sivile motstandsbevegelsen.

Men det bør ikke overskygge det faktum at det tok tid før kirken sentralt grep inn til støtte for de om lag 2.000 jødene i landet, som var utsatt for restriksjoner og diskriminering allerede fra våren 1940 av. Jeg kan ikke se at kirkens handlingsrom var så begrenset i 1941 og 1942 at en ikke kunne ha gjort mer for å reise en opinion mot jødeforfølgelsen, spesielt etter at en ble kjent med forhåndsvarslet om en storaksjon mot dem. Ved denne anledning sviktet norsk motstandsbevegelse jødene. Det gjorde også kirken. Som generell karakteristikk av kirkens holdning til jødene under hele okkupasjonen holder det ikke å si at kirkens ledere «balanserte på en hårfin line med hensyn til hvor langt de kunne gå overfor de brutale nazimyndighetene».