Kvinnekroppen som slagmark

Søndag 25. november var den
 internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Da startet kampanjen #HearMeToo, som varer fram til menneskerettighetsdagen 10. desember. For kvinnerettigheter er menneskerettigheter.

Ja, menn rammes også av vold, og lever farligere når vi ser på voldskriminalitet og ulykker. Det kan være enda mer tabubelagt å være mannlig offer for overgrep og vold i nære relasjoner. Det er godt at vi har krisesentre for både kvinner og menn. Det er ingen konkurranse. Gjennomsnitt betyr lite når noen rammes – volden er like brutal.

Kvinnesak, ikke privatsak. 

Samtidig utsettes kvinner for langt mer seksualisert vold og vold i nære relasjoner. Det samfunnsproblemet må tas på alvor. Langt flere kvinner enn menn kommer til krisesentrene. Det er mer vold mot kvinner i land hvor det er mindre likestilling. Vold er dessverre en kvinnesak.

Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt. Noen steder går det feil vei, som i Russland, der en lovendring i 2017 avkriminaliserte hjemmevold som ikke gir varige skader. Det skulle styrke «tradisjonelle verdier». Da er visst «litt» vold greit, eller i hvert fall en privatsak.

Det er også urovekkende at en mann med så eksplisitt kvinnefiendtlige holdninger som Bolsonaro kunne bli valgt til president i Brasil. Framskritt er ingen selvfølge, og likeverd må fortsatt ropes fra hustakene.

Invaderte kropper. 

I en voldtektssak i Irland nylig tok en advokat fram offerets blondeundertøy for å vise at hun var «klar for å treffe noen». Det er langt igjen når den utsatte mistenkeliggjøres slik. Var det noen som sa det var nok metoo nå?

Den mest omfattende volden mot kvinner foregår i krigsområder. Det er påvist systematiske seksuelle overgrep i pågående konflikter blant annet i Jemen, Kongo, Syria og Irak.

Fredsprisen som nå tildeles den kongolesiske legen Denis Mukwege og IS-overlevende Nadia Murad, for kampen mot seksualisert vold som krigsforbrytelser, er etterlengtet. Særlig Mukwege har vært nominert en rekke ganger. Kanskje drøyde komiteen fordi det var så helserelatert. Men voldtekt som våpen er ikke bare et helseproblem, det er krig – med kvinnekroppen som slagmark.

Lytte og tåle. 

Fredsprisvinnernes liv og virke er sterk kost. – Skal vi få folk til å si «aldri mer krig», må vi vise hvor brutalt det er, sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen etter tildelingen.

Og det er første steg i å bekjempe volden: Åpenhet. Å tåle å lytte, når noen våger å fortelle.

Et neste viktig skritt er å unngå straffefrihet. Bedre rettslig oppfølging handler ikke bare om at den enkelte voldsutøver skal få sin straff og rehabilitering, men om at vi som samfunn setter ned foten: Et overgrep mot én kvinne er ikke bare hennes problem, men øver vold mot menneskeheten, mot en god verden å leve i.

Når vi vet at voldsutøvere ofte selv har vært voldsutsatt, og at det er mye psykisk uhelse og vanskelige levekår rundt vold, trengs det bred forebygging. Hvordan kan voldsspiraler stoppes tidligst mulig?

Vi er mange. 

Globalt rammes hele én av tre kvinner av fysisk eller seksuell vold i løpet av livet. Så jeg kan like gjerne si høyt at dette også gjelder meg. Jeg har sluttet å tie om at jeg ble utsatt for vold i en nær relasjon.

Jeg er glad for at det verken er der historien min begynner, eller der den slutter. Men det er et kapittel det ble en styrke å dele. Det har åpnet for støtte og omsorg, for andres erfaringer, og for at medmennesker har slått ring om min verdighet.

Nå feires Messe for verdighet – mot vold og overgrep – årlig i alle landets domkirker. Endelig gir kirken rom for de vondeste historiene, og lar samtidig verdigheten lyse klart. Vi får være utsatte og oppreiste på samme tid.

Vi trenger at både kirke og samfunn tåler å høre. Mørket må erkjennes for å få tent lys der det trengs.