Er kristendom i seg selv en fornærmelse mot jødedommen?

Det finnes en religionstype som har en umoderne type intoleranse  logisk innebygget i sin troslære. Dette er de monoteistiske  religionene, jødedom , kristendom og Islam.  De er ikke helt enige om hva monoteisme innebærer. Kristendommen er stilt i skammekroken i det gode selskap. Kristendommens lære om en flerhet i den ene sanne Gud , har blitt avvist av de to andre. Jødene knytter sitt håp til en kommende Salvet. Kildene kaller ham «Guds sønn». Jeg kjenner ikke til at dominerende retninger i jødedommen noen sinne har tatt denne betegnelsen bokstavelig. Kristendommen har siden oldkirken tatt det bokstavelig. Det sies at Muhammed hadde kontakt med jøder. Det virker for meg at han har overtatt jødenes avvisning av at Gud har en sønn. De monoteistiske religionene har i sin plattform at de kjenner den eneste sanne Gud. Avvisningen av at Gud har en sønn samsvarer med Islams høye filosofiske nivå. Det virker som at det har vært en del smarte mennesker med på  å utforme islamsk tenkesett. De var  i en epoke verdensledende innen filosofi og vitenskap. Jeg har inntrykk av at de monoteistiske religionene er enige om å tilbe Abrahams Gud. Jesus bruker ved ett tilfelle uttrykket «Abrahams, Isaks, og Jakobs Gud» som et bevis på oppstandelsen fra de døde. Salmenes bok understreker flere ganger at døde ikke driver med gudsdyrkelse . Jesus tar utgangspunkt i at Gud er ikke en  Gud for døde, - Så lever da vitterlig Abraham, Isak og Jakob, hvis Gud er deres Gud. Jødenes og de kristnes hellige skrifter har en skarp polemikk mot former for religion som forutsetter guddommelig nærvær i kunstgjenstander, og gjør kunstgjenstandene til objekt for gudsdyrkelse. Denne formen for polemikk driver med bevisst latterliggjøring av andre religioner.Dette samsvarer ikke med moderne toleranse- idealer. Profeten Jesaja har denne polemikken i sin skarpeste form i kapittel 43.Religionsvitenskapen kan lære oss at dyrkelse av gudebilder pleier å ligge på et høyere kognitivt nivå enn vi får inntrykk av hos Jesaja. Kristendommen har ikke gjort noe forsøk på å være vitenskapelig fra sin spede begynnelse. Det vakte oppsikt at Jesus forkynte uten å støtte seg på andre autoriteter enn den autoritet han hadde fra Gud. Den ivrigste skribenten i urkristendommen, Paulus fra Tarsus, skrev nesten helt uten å gjøre bruk av de vitenskapelige innsiktene han hadde. Han hadde fått opplæring i fariseernes skriftlærde tradisjon i Jerusalem. Jødene hadde på den tida sju klart definerte hermeneutiske nøkler til skriftstudiet.Paulus bruker bare et par av dem i skriftene sine. Utvalget av skriftbeviser virker å være bestemt ut fra innhold mer enn ut fra formelle kriterier. Paulus kan i noen grad unnskyldes med at han har en profetisk selvbevissthet. Han beskriver sitt kall til tjeneste i analogi til kallelsen av  profeten Jeremia

Det virker provoserende for noen at kristne avfeier jødenes grundige arbeid med Tanach  gjennom tusenårene. De kristne følger en jødes eksempel. Jesus var jøde og sier om Tanach i joh 5:  Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!40 Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv.

Etter min oppfatning kunne definisjonen på en kristen være: « En som leser Tanach fra et Jesus-perspektiv og mener at han er på bølgelengde med tekstenes dypeste mening». De som kritiserer kristne for å lese Tanach fra et  Jesus-perspektiv, kritiserer oss egentlig for å være kristne.  Vi forutsetter helt uvitenskapelig en ikke etterprøvbar faktor, nemlig at Guds Ånd inspirerer til å finne Jesus i Tanach.