Det var Ernas abortutspill som avgjorde

KrFUs leder Martine Tønnessen tror ikke det var abortsaken som vippet KrFs ­retningsvalg over til ikke-sosialistisk side. Siden hun i sitt innlegg i Vårt Land på fredag spesielt nevner meg som en av de som fremmer det synet, vil jeg gjerne få svare.

Jeg er for det første helt enig med ­Tønnessen i at det ikke er riktig at «fleste­parten av de som ønsket KrF inn i Solberg-regjeringen, ene og alene ville dette fordi man skulle få gjennomslag for endring i 2c og tvillingabort». Selvfølgelig var det ikke slik. De fleste både på blå og rød side i ­partiet tok sin avgjørelse ut fra en ideologisk helhetsvurdering.

Tønnesen selv mener at KrF hører h­jemme i det ikke-sosialistiske verdifellesskapet sammen med de tre andre partiene der, uavhengig av et eventuelt gjennomslag i abortrelaterte spørsmål. Det mener nok også flertallet av de som stemte for det blå alternativet under det ekstraordinære landsmøtet.

Når jeg likevel mener at det var Erna Solbergs abortsignaler som til slutt avgjorde den svært jevne bataljen, er det nettopp på grunn av de små marginene som skilte rød og blå side på Gardermoen. For det var jo bare så vidt det holdt for de blå. Hvis kun fire eller flere delegater hadde stemt ­annerledes, ville det vært Knut Arild ­Hareide og Jonas Gahr Støre som nå hadde sittet sammen og forhandlet om ny regjering.

Siden det var så jevnt og partilederen i tillegg la hele sin tyngde, sin ­popularitet og sin politiske fremtid i potten, så ­trengte den blå siden noe ekstra hvis de skulle klare å ta kampen opp på en effektiv måte. De ­fleste vil huske hvor sterk medvind den røde ­siden hadde innledningsvis etter ­Hareides bokslipp og landsstyretale. Partilederen ble hyllet i mediene, av KrF-nestorer og av Ole Paus. Alt mens nye medlemmer strømmet til i hundrevis. Det var først da Erna Solbergs abortutspill kom at vinden begynte å snu.

Jeg fulgte KrFs fylkesårsmøter rundt om i landet tett og merket meg hvor stor vekt mange talere la på den «historiske ­sjansen» partiet nå hadde til å få endret den diskriminerende paragrafen 2c i abort­loven. Ikke minst var dette et hovedpoeng i alle de ­talene som den blå sidens valgkamp­general Kjell Ingolf Ropstad holdt. Jeg tror helt klart at dette hadde påvirkning på stemmetallene og dermed mandat­fordelingen fra de ulike fylkene.

Den overbevisningen er jeg for øvrig heller ikke alene om. Faktisk mener et klart flertall av KrFs tillitsvalgte det samme. Det er VG som har utført den mest omfattende undersøkelsen av dette spørsmålet. 463 tillits- og folkevalgte i KrF har svart avisen angående i hvilken grad de mener abortsignalene fra statsministeren var med på å påvirke partiet til å gå i blå retning. Til sammen 61 prosent svarer at uttalelsene hennes var «svært viktig» eller «viktig» for at partiet valgte høyresiden. Det er også verdt å merke seg at 34 prosent av KrFs tillitsvalgte mener at manglende gjennomslag på dette området gir grunnlag for å snu og i stedet søke regjeringsmakt med Ap og Sp.