Takk for meg

Høsten 2015 startet jeg min egen blogg. Erfaringene ble både ­positive og negative. ­Engasjementet knyttet til en del av ­sakene jeg skrev om overrasket meg. Tilbakemeldingene ble mange, og spente fra overstrømmende ros via saklig kritikk til personlige trusler.

Høsten 2016 ble jeg invitert til å skrive her i denne spalten, og de to årene som har gått har vært lærerike.

Beskjedenhet. 

Brunstad Christian Church (BCC) må fortsatt betegnes som en religiøs minoritet. Når man befinner seg litt utenfor det som blir ansett som «vanlig» er det lett for å bli tilbakeholden i offentligheten. Det enkleste er å drive på med sitt og la verden for øvrig gå sin gang. I det lange løp tror jeg dette er en dårlig strategi. Minoriteter trenger å være frimodige og fortelle hva vi står for. Dersom vi ikke forteller om det selv finnes det nemlig nok av andre som gjør det, og da blir det sjelden riktig.

De fleste minoriteter er opptatt av sin rett til å være annerledes og forventer å bli respektert for dette. En slik respekt bør alle kunne forvente i et velfungerende samfunn. Men som minoritet bør vi heller ikke glemme å respektere andres rett til å mene det de vil og leve slik de vil. Respekt og toleranse handler ikke om enveiskjøring.

I de sakene der jeg føler et sterkt personlig engasjement, følger jeg den ­offentlige debatten med interesse. De debattinnleggene jeg finner mest nyttige er ikke sjelden innlegg fra personer som uenige med meg, men som forklarer sitt ståsted på en velfundert og saklig basis. Ofte endrer de ikke mitt standpunkt, men slike innlegg skaper forståelse for hva de bygger sitt standpunkt på. Og forståelse er gjerne grunnlag for respekt.

Honnør. 

På dette området er det på sin plass å gi honnør til Vårt Land, som de siste årene har gitt mange minoritetsrøster plass til å få fram sine syn. Det er ikke alltid populært, og kanskje liker vi heller ikke standpunktene som kommer fram. Men det er liten tvil om at det å gi et mangfold av røster en anledning til å bli hørt er svært nyttig. Jeg vil også si at det er viktigere enn mange tenker.

De siste 15 årene har vi sett en dramatisk endring i medieverdenen. Alle og ­enhver kan i dag være innholdsprodusenter og få tilgang til kanaler der det er mulig å nå ut over hele verden. Det er ­interessant å se at denne utviklingen ikke har redusert behovet for gode redaktørstyrte medier. Faktisk er det stikk motsatt. ­Jakten på ­lesertall og klikk gjør det fristende for mang en redaktør å fire på kvalitets­kravene.

De som forsøker å gi en balansert historie og la ulike syn komme fram er kanskje ikke de som oppnår de største følgerskarene på kort sikt. Personlig tror jeg likevel medienes framtid er avhengig av at det finnes en kvalitetsforskjell på redaktørstyrte medier og de som ikke er det.

Respekt. 

Kristen-Norge utgjør et mangfoldig landskap. I sakene som gjelder livssynsområdet er det naturlig nok mange røster og sterke følelser. Å skape en arena der slike saker kan behandles med respekt og saklighet er ingen liten oppgave. På dette området har Vårt Land utmerket seg. De kontroversielle sakene er ikke blitt feid under teppet i frykt for leserflukt, men de er heller ikke blitt sensasjonalisert i jaget etter klikk. Det fortjener ­avisen honnør for.

Etter cirka 25 innlegg takker jeg i dag av som spaltist her, da tiden ikke strekker til. Jeg sitter igjen med en overveiende positiv opplevelse, og det er på sin plass å takke for alle tilbakemeldinger jeg har fått både fra fjern og nær. Jeg håper også at Vårt Land fortsetter det gode arbeidet med å la minoritetsrøster bli hørt.

Kristentroen er en positiv kraft som har stor betydning for samfunnet. I vår tid tjener vi på å stå samlet for at den positive kraften ikke skal forsvinne. Konflikter er som ugress, de trenger ikke ­dyrkes for å vokse opp og overskygge det meste. Respekt og toleranse må derimot ­dyrkes fram. Jeg håper det er mange som vil ­engasjere seg i dette framover.