Kommentar

Lyden av landet

Er det nasjonalistisk å pynte juletreet med norske flagg? Og er det i så fall ille?

‘Hver gang jeg skal pynte juletreet og finner esken med remsen av norske flagg, blir jeg usikker’, forteller en kollega. Kan hun henge det på treet? Hun beskriver følelsen av at noe ikke stemmer når hun ser den gamle juletrepynten: Burde hun ikke hatt med flagg fra alle mulige land? Blir det litt feil å bare ha de norske?

Følelsen er forståelig. Nasjonalismen er på frammarsj. Og da snakker vi ikke om juletreflagg og 17. mai, men den ekskluderende nasjonalismen, som trekker et skarpt skille mellom «oss» og «dem». Det er dystre bilder som tegnes i Europa og verden de siste årene.

Nasjonalisme er en av populismens farlige følgesvenner. Den nativistiske nasjonalismen går lengst, og bygger på at stater bør befolkes av de opprinnelige. Ideen om at ett folk ­representerer dette rene og moralske får farlige konsekvenser: Det «naturlige» neste steg er å si nei til de andre – som da blir sett på som truende mot nasjonal identitet og «vår leve­måte ». Det er bare å se til Ungarn, hvor en demokratisk valgt leder, Viktor Orbán, helt åpent sier at landet hverken skal være fargerikt eller multikulturelt. Han gikk til valg på å beskytte fedreland mot den «muslimske fare» som vil ødelegge de kristne verdiene.

Blylodd

Spørsmålet er om nasjonalisme kun er ekskluderende. Kan nasjonalisme også være noe positivt og samlende? Er det i det hele tatt mulig å bruke nasjonalisme uten å ekskludere når historien henger som tunge blylodd på ordet? Og når høyrepopulistiske partier har overtatt og kapret det i en stadig sterkere oss mot dem-retorikk?

I den ferske boka Nationalist response to the crises in ­Europe, gjennomgår antropolog Cathrine Thorleifsson hvordan den populistiske nasjonalismen har fått gjennomslag i land ­etter land. Årsaken til nasjonalismens­ ­appell varierer, men noe er felles­. ­Nasjonalistene sier de representerer hele folket og setter nasjonen først. De tilbyr både økonomisk og kulturell proteksjonisme.

Fiendebilder

Fienden er «de andre», og hvem det er, blir som oftest definert gjennom religion eller etnisitet. I vår nære historie har minoriteter som jøder og romfolk blitt ansett som truende mot nasjonal enhet og identitet. At jøder og romfolk ble ekskludert fra nasjonen, ledet til folke­mord.

I dag er det migranten, spesielt fra muslimske land som blir stemplet som en trussel mot nasjonal identitet, levesett, velferd og sikkerhet.

Motstand mot innvandring er den kraftigste driveren for økt støtte til høyreradikale partier. Og når folk i tillegg opplever at jobber automatiseres bort, innvandringen øker, økonomiske forskjeller blir større, så øker samtidig følelsen av avmakt.

Endret mening

Statsviteren Yascha Mounk sier vi må ta begrepet nasjonalisme tilbake. En inkluderende, sunn form må være mulig, sa han da han ­besøkte Norge forrige uke. Han mener nasjonalismen er en sterk kraft, som høyresiden tapper og utnytter, mens venstresiden løper­ fra.

Strategien er å si – hei, vi har vår egen versjon av nasjonalisme­. Det er å ikke diskriminere andre, men å ta vare på alle som bor her. Men tar du da vare kun på deg og dine? Hvis man mener vi er viktigst – hva med alle de andre? En inkluderende nasjonalisme er også et å ønske at andre skal ta del i det du selv mener er et godt og trygt sted å bo.

Sylo Taraku i tankesmien Agenda er klar: I møte med ­nasjonalistisk retorikk må vi ikke gå i fellen og snakke nasjonalstaten ned. Den er den viktigste garantisten for demokrati og fri­heter som statsborgere, ­mener han.

Halvt temmet

Halvt vilt, halvt temmet dyr. Slik beskriver Yascha­ Mounk nasjonalisme. Så lenge vi har det under kontroll, kan det være svært nyttig, og ­berike livene våre. Men trusselen er at dyret kan rømme, og da er det dødelig. Selv kaller Mounk seg idealist – og dras mot ideen om en verden uten nasjonalisme, hvor man ikke trenger å dvele ved sine etniske eller kulturelle forskjeller, og kan definere oss i et fellesskap: Menneskeheten.

Likevel mener han at det «nasjonalistiske udyret» lever i beste velgående.

«Udyret» er i Emmanuel Macrons øyne den fremmed­fiendtlige og autoritære nasjonalismen, som setter sine «egne interesser høyere enn alt annet, uansett hva konsekvensene blir for andre, og ødelegger det som i virkeligheten gjør et land storartet, nemlig dets moralske verdier.» Han klinket til i en tale ved markeringen av 100-årsdagen for freden etter første verdenskrig. Adressen til Donald Trump var klar, som nylig proklamerte at han var nasjonalist og stolt av det.

Nasjonalisme er patriotismens svik, sa Macron. Han vil hevde at patriotisme er positivt og ukomplisert, mens nasjonalisme er bare ondt. Yascha Mounk mener det er som Dr Jekyll og Mr Hyde; to sider av samme sak.

Velferdsstaten, demokratiet, barselspermisjonsordningen. Det er mange gode ting med norsk samfunnsliv vi kan være stolte av, uansett partipolitisk tilknytning. At Norge som første land i verden fikk et eget barne­ombud, er et eksempel på noe som gjorde meg stolt. Særlig at andre land også syntes det var en god idé og innførte det samme. Det betyr ikke at man må være enig i alt som skjer i nasjonen Norge.

Filosofen Edmund Burke har sagt at skal «vi elske vårt land, bør vårt land være til å elske».

For at et land er verdt å elske, betyr ikke at alt er bra i det landet du er glad i, eller at du bare kan være glad i ett land. Men det betyr at du likevel kan rope ut, protestere og krangle om alt du er uenig i.

Nasjonalisme som begrep har såpass mange heftelser at det er vanskelig å bruke, selv om man argumenterer for den inkluderende formen.

Les mer om mer disse temaene:

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar