Trond Bakkevig

18

Deus semper major

Gud er alltid større. Bortenfor ordene finnes en virkelighet jeg bare aner.

Publisert: 24. nov 2018

Vi gikk langs veien i ­bygda der vi bodde. Jeg var ti år. «Nå vil jeg høre hvem av dere som først kan ­banne!», sa han. Han i ­midten, med et søndagsskolebarn på hver side. Jeg var ti år. Jeg forble taus, men husker følelsen av at dette handlet om hvem jeg er. Og at jeg har tilhørighet hos en som er ­større, enn han som spurte.

Opplevelsen fikk ord da jeg i gymnastiden leste Pär ­Lagerkvists dikt:

Jag vet att bortom det jag ­dunkelt anar

finns nya ting, mer sällsamt underbara

än de jag höll förundrad i min hand.

Jag vet. Och jag är rik som ­ingen.

Noe gåtefullt. 

Diktet har fulgt meg siden den gang. Vissheten om at bortenfor ordene og det håndfaste finnes en virkelighet jeg bare aner. Men, også at de håndfaste tingene bærer i seg sporene etter noe større, noe gåtefullt.

Jeg tror barndomsopp­levelsen og Pär Lagerkvists dikt bidro til at fortellingen om profeten ­Jesajas møte med Gud i ­tempelet ble en av mine kjæreste bibelfortellinger. Den er bokstavelig talt u-trolig. Gud sitter på en høy trone. ­Serafer, hva nå det ­måtte være, flyr med to vinger og ­dekker ­ansikter og føtter med de andre. Røsten i rommet gjør at boltene i dørtersklene rister og huset blir fylt av røyk. ­Serafene synger ord som kirken nå ­bruker i nattverdliturgien. ­Jesaja blir redd for sitt eget liv. Han har lært av Moses og profetene at ingen kan se Gud og komme fra det med livet i behold.

Ingen kan møte den ­hellige Gud uten at det fører til ­konfrontasjonen med egen og folkets synd, slik Jesaja sier at han har «urene lepper» og ­kommer fra et folk med «urene lepper». Det var ikke Guds dom. Det var en erkjennelse av at Gud ikke lar seg forføre. I møte med Gud blir alt vårt eget tydelig også for oss selv, også at vi mennesker står til ansvar. Ansvaret er vår verdighet som mennesker. Når engelen henter gloen fra alteret som berører leppene hans, er det tegnet på forsoning og tilgivelse. Benådning er mulig, nytt liv er mulig. Jesaja ble både skjelvende og fascinert. Ydmyk og grepet av møtet med det hellige. Den ­hellige Gud.

Fortellingen i tempelet ­slutter imidlertid ikke med at Jesaja blir værende, skjelvende og ­fasinert. Den slutter med at Gud spør: «Hvem skal jeg sende?» og Jesaja svarer: «Send meg.» Han skulle møte sitt folk med budskapet om at Gud går i rette med dem på grunn av deres synder: «Ve dem som legger hus til hus og føyer åker til åker helt til det ikke er plass igjen og dere er de eneste som er bosatt i landet!» Guds folk okkuperte og fortrengte andre folk slik at det ikke blir plass til dem i landet.

Rettferdighet og frihet. 

Når vi hører ordene i dag, handler de om slikt vi kan kjenne igjen, både i Det hellige land og i andre land. De handler om å ta seg til rette og sikre oss selv på ­bekostning av andre. De handler om at vi alltid har ansvar for rettferdighet og frihet i og utenfor landets grenser – også i Det hellige land. Profeten snakket til et folk som hadde andre folk i blant seg. I Norge, i dag, må vi spørre hva det betyr at vi er et flerreligiøst folk. Hva betyr det at vi sammen, enten slekten er nyankommet ­eller gammel i landet, skal forme en kultur som lar oss alle være hjemme her?

– Nettopp nå må Kirken si at å være norsk, er å ha norsk pass, 
– og alltid ta til orde for gjest­frihet. Bibelen bekrefter det med å si at «på den måten har noen hatt ­engler som gjester, uten å vite det.»

– Nettopp nå er det viktig at vi som kirke, gir næring til mangfold og demokrati. I vår del av verden er begge deler truet. ­Demokratiet er flertallsstyre, men det handler om nødvendig­heten av den åpne samtale, og om respekt for dem som taper valget, for mangfold og for ­minoriteter.

– Nettopp nå når ­politikere i vår del av verden truer det uavhengige rettsvesen og vil ­avgrense ytringsfriheten, må vi som kirke fremheve at nettopp slike institusjoner sikrer ­menneskeverdet.

Kirken må alltid ­bekrefte ­ethvert menneskes iboende menneskeverd. Det skal vi ­gjøre ved å huske de grunnleggende innhold i det Gud ville profeten skulle si til sitt folk: Ve oss om vi i selvopptatthet hindrer retten til han eller hun som er annerledes enn oss, og ikke fremmer rettferdighet.

Til å le av. 

Noen begynte å le da Paulus i sin tale på Areopagos sa at Jesus sto opp fra de døde. Ja, oppstandelsen er så utrolig at den ganske enkelt er til å le av. Andre ville høre mer. ­Kanskje tenkte de som dikteren, at ­bortenfor det de dunkelt ante, er noe mer. Kanskje hadde de hørt det Paulus sa han henviste til at vi mennesker er av guddommelig slekt. Da kan ikke guddommen være av gull eller sølv, formet med mennesker hender. Gull og sølv kan ikke som Gud, puste og puste liv i oss. For slik er Gud til stede i oss. Ja, når vi tror og bekjenner at ethvert menneske er skapt av Gud med iboende menneskeverd, da er det i Gud vi rører oss og er til uansett hva vi tror på. Vi er forbundet med hverandre og har derfor del i det som er større enn oss.

Kristendommen bredte seg over hele kloden fordi ­disiplene trodde at Jesus var oppstått fra de døde. De fortalte, og ­andre gjenfortalte. Fortellingene ble ledsaget kjærlighet og ­under. Kirken ble kirke fordi den f­ortalte om oppstandelsen, slik jeg forble en kristen fordi oppstandelsen på et tidspunkt i mitt liv ble det faste punkt, utgangspunktet for min tro. Kirken ble ikke kirke, og jeg forble ikke en kristen, fordi kristentroen vil fremme god moral. Men ­kristen tro finnes ikke uten at den også kjemper for menneskeverd og mot urett. Da Kristus sto opp fra de døde, var ikke bare ­døden overvunnet. Troen på Jesu ­oppstandelse, er troen på at han en gang skal over­vinne ­djevelske krefter som undertrykker mennesker og holder dem i ufrihet. Krefter som kan ta fra oss motet. Oppstandelse betyr at vi kan leve som frie, oppreiste og tilgitte mennesker som kjemper for rettferdighet og frihet.

Båret min prestetjeneste. 

Når Gud i tempelet spør: «Hvem skal jeg sende?», og Jesaja ­svarer: «Jeg. Send meg.» Dette spørsmålet og dette svaret har båret min prestetjeneste. Det er også kallet til oss som kirke. Et kall som begynner og slutter i møtet med Gud. Serafen la gloen på profetens munn som tegn på tilgivelse og forsoning. I kirken griper vi i troen disse «nya ting, mer sällsamt underbara än de jag höll förundrad i min hand». Vi tror at Jesus med sin død og oppstandelse gjør at vi og alle mennesker kan leve som tilgitte og oppreiste ­mennesker. At Guds kjærlighet til livet er sterkere enn dødens krefter. En nåde og en kjærlighet som reiser oss opp, slik vi av egen ­erfaring vet at kjærlighet kan reise oss opp, og gi oss mot på livet.

Troen på at Gud alltid er større enn han som gikk ved siden av meg og ville ha meg til å banne, at Gud er større enn alle ­makter og ­myndigheter som truer oss og menneskers verd. Det er en tro som har gitt meg frihet i forhold til all ­annen autoritet. Derfor håper jeg alltid å bære den troende tiåringen i meg, litt opprørsk, og alltid ­skeptisk til jordiske autoriteter. Jeg vil velge min egen, troens vei. Jeg vil det slik, ganske enkelt fordi Jesus Kristus er oppstått fra de døde. Sammen med alle ­troende, sier jeg som dikteren: «Jag är rik som ingen»!

Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden som var, er og blir fra evighet og til evighet.

Teksten var Bakkevigs ­avskjedspreken i Vestre 
Aker kirke, 18.11.2018.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Magne Kongshaug

38 innlegg  241 kommentarer

Publisert 11 måneder siden

Bra preken, dette. Jeg har allikevel spørsmål relatert til dette utsagnet av Bakkevig:

" Troen på Jesu ­oppstandelse, er troen på at han en gang skal over­vinne ­djevelske krefter som undertrykker mennesker og holder dem i ufrihet. Krefter som kan ta fra oss motet. Oppstandelse betyr at vi kan leve som frie, oppreiste og tilgitte mennesker som kjemper for rettferdighet og frihet".

Er det ikke troen på Jesus oppstandelse  som gjør at troende kan leve som frie, oppreiste og tilgitte mennesker? Må ikke Guds forsoning tas imot av den enkelte?

Hva, Bakkevig, med alle dem som bevisst forkaster evangeliet? Kan også de leve som frie, oppreisre og tilgitte? - Det lar du Gud avgjøre, svarer du kanskje. 

Men hva sier Ordet som allerede har talt om den saken? 

2 liker  
Kommentar #2

Magne Kongshaug

38 innlegg  241 kommentarer

Publisert 11 måneder siden

Kommentar og spørsmål til Trond Bakkevig.

Jeg stusser litt over noen linjer i ­Bakkevigs avskjedsprekenen i Vestre 
Aker kirke over temaet «Gud er alltid større», linjene : «Troen på Jesu ­oppstandelse, er troen på at han en gang skal over­vinne ­djevelske krefter som undertrykker mennesker og holder dem i ufrihet. Krefter som kan ta fra oss motet. Oppstandelse betyr at vi kan leve som frie, oppreiste og tilgitte mennesker som kjemper for rettferdighet og frihet".

En gjentakelse av ordet «tro» savnes i siste setning. Imidlertid, ut fra sammenhengen antar jeg at Bakkevig   mener  at det er troen på Jesus oppstandelse som gjør at troende kan leve som frie, oppreiste og tilgitte mennesker. For Guds forsoning ved Jesus Kristus må jo tas imot av den enkelte.-  Er vi enige så langt, Bakkevig?

Og har  ikke Jesus ved sin død og oppstandelse allerede overvunnet djevelske krefter for alle som tror på ham?  Jo da, vi venter alle på den endelige seier – da seieren skal bli det den allerede er -  da Jesus vender tilbake i herlighet.

Hva, Bakkevig, med alle dem som bevisst forkaster evangeliet? Har de noen gudgitt grunn til å leve som fri og tilgitte?   Om frifinnelse versus dom - etter Jesus gjenkomst,  har jo Ordet allerede talt!

Bakkevig mener at bortenfor ordene finnes en virkelighet han bare aner.  - At Gud er mer enn sitt åpenbarte ord, er sikkert riktig. Men det er temmelig irrelevant; for det mest essensielle vi kan vite om Gud, er Guds ord i Bibelen,  belyst av Guds Hellige Ånd, ifølge kristen tro. Bibelen alene, sa Martin Luther.

At det kan være vanskelig å  finne språklige uttrykk for troens åpenbarte innhold, er en annen sak: At Jesus Kristus er Gud og sant menneske i én person, er tilsynelatende et uutgrunnelig paradoks, et eksistensielt mysterium, en virkelighet bare egentlig en gudgitt tro godtar/aner riktigheten av.     

Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere