Bernt Torvild Oftestad

92

Marte Michelet og kirkekampen

Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .

Publisert: 23. nov 2018 / 641 visninger.

I sin fremstilling «Hva visste hjemmefronten. Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet,» (2018) tar Marte Michelet også med kirkekampen. Og den settes inn i hennes overordnede teori: Holocaust var varslet. Men man unnlot å reagere på grunn av en mer og mindre bevisst uvilje eller aversjon mot jøder.

I påsken 1942 nedla et overveldende flertall av prester i Den norske kirke sine (stats)embeter i protest mot den statlige (nazistiske) kirkeledelse. De fulgte sine biskoper, og kirken ble nå ledet av et «provisorisk» kirkestyre. Prestene begrunnet sin embetsnedleggelse ut fra bekjennelsesdokumentet Kirkens grunn, som ble lest opp for menighetene. Michelet går ikke skikkelig inn på dokumentet, hun setter det heller ikke i relasjon til andre relevante kilder.

Det skyldes hennes tolkning av kirkekampen: Dens formål var å sikre at man fikk «lov å være kristen og oppdra barna sine i kristendommen selv om resten av samfunnet gjennomgikk en nazistisk revolusjon». Kirken protesterte derfor mot statelig oppdragelse av norske barn i en nazistisk livsanskuelse. For Michelet var dette et «smart propagandamessig» grep, som tildekket at kirkekampen først og fremst var et forsvar av kirkens egne interesser, «kristendommen og prestenes unike posisjon i det norske samfunnet». I tillegg hadde Kirkens grunn et «knotete høykirkelig språk og løp over flere sider» (106-114).

Konfesjonsstat. 

Fra 1814 var den norsk stat en konfesjonsstat, forpliktet på «evangelisk luthersk religion» (Grunnlovsparagraf 2). Staten administrerte sin kirke ved prester og biskoper. Til konfesjonsstaten hørte også den evangelisk-lutherske skole. Kirken omfattet nærmere 100 prosent av befolkningen. For det var så å si allmenn oppslutning om dåp, kirkelige begravelser og vigsler. Den norske kirke var en intakt folkekirke. Ennå i 1940 kunne man hevde at kirke og folk dekket hverandre. Slik ble forsvar av kirken mot nazismen et forsvar av folket, av foreldrene og av skolen. Michelet overser også andre sider ved kirkekampens politisk-statsrettslige bakgrunn. Den norske stat var både en konfesjonsstat og en moderne stat. Det var en moderne tysk stat som ble rasistisk ved Nürnberglovene fra 1935. Forlegget for lovene fant man i USA. Der 30 stater forbød «raseblandede» ekteskap. Sin rasjonale begrunnelse hentet nazismen fra tidens motevitenskap, rasehygiene (eugenikk), som ble omsatt i rasistisk rett og politikk. Ved tvungen sterilisering av kvinner skulle menneskeslekten vernes mot etnisk, mentalt og sosialt forfall.

Tyskland fikk sin steriliseringslov sommeren 1933. Norge året etter med tvungen sterilisering av blant annet tatere. Den tyske okkupasjonsmakt og dens norske medløpere innehadde en moderne statsmyndighet over Norge og hadde som mål å gjøre Norge etter tysk mønster nazistisk og rasistisk. Men folkeretten satte en avgjørende grense. Bare militært nødvendige endringer av norsk lov var tillatt. Kirken så faren som truet. Ut fra folkeretten og norsk statsrett/Grunnlovsparagraf 2 kunne kirken derfor bekjempe nazistatens moderne og totalitære nazifiseringsprogram. Man anvendte den konfesjonelle stat mot en moderne statsmakt. Av den kunne man vente hva som helst. Ut fra samme rettsgrunnlag forkastet man også statlig jødeforfølgelse.

Vanskelige valg og tvilsomme løsninger. 

All motstand mot nazismen var betinget av de politiske og rettslige betingelser. Slik var det i Tyskland og i Norge. Det gav muligheter, men ledet til vanskelige valg og for oss tvilsomme løsninger. Skulle jødene nevnes i Kirkens grunn? Det skjedde ikke. Det er for Michelet et bevis på at «jødespørsmålet» ikke passet inn i kirkekampen.

Men Michelet kan ikke unngå å ta opp kirkekampens grunnleggende dokument om jødene, Hebreerbrevet fra 10/11 1942 (228ff.). «Brevet» er en skarp og alvorlig formaning til nazistyret om å stanse jødeforfølgelsene og rasehatet. Ut fra Guds Ord viste man at alle mennesker har «samme menneskeverd og dermed samme menneskerett.» Et syn det norske nazistyret var forpliktet på ut fra statens egen religion (Grunnlovsparagraf 2). Religionsfriheten var ikke med i Kirkens grunn, påpeker Michelet. (I Norge kom ikke full religionsfriheten før i 1956). Men det var selvsagt for kirkekampens ledelse at menneskerett og menneskeverd for jødene var innesluttet i statens religionsforpliktelse, noe «Hebreerbrevet» viste. Det kom for sent. Kunne en tidligere publisering ha hindret jødedeportasjonen? Det kan vi ikke ha noen sikker mening om. Michelet overser sammenhengen mellom Kirkens grunn og «Hebreerbrevet». Det hindrer en dekkende oppfatning av kirkekampen.

Holdt utenfor. 

Kirkekamp og Kirkens grunn ble holdt utenfor landsvikoppgjøret med nazistatens prester etter okkupasjonen. Ikke nevnt engang. Arbeiderpartistaten ønsket å nøytralisere konfesjonsstaten. I 1981 avviklet Høyesterett i realiteten betydningen av statens religion. Man slo fast at Grunnlovsparagraf 2 ikke la føringer for den alminnelige lovgivning, men forpliktet staten til bare å vedlikeholde Den norske kirke. Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .

4 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert 25 dager siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Men Michelet kan ikke unngå å ta opp kirkekampens grunnleggende dokument om jødene, Hebreerbrevet fra 10/11 1942 (228ff.). «Brevet» er en skarp og alvorlig formaning til nazistyret om å stanse jødeforfølgelsene og rasehatet.

Slik lyder "Hebreerbrevet":

Til ministerpresident Quisling, 
Oslo.
Ministerpresidentens lov, kunngjort 27. oktbr. d. å. om inndraging av jødenes formuer, har vakt en veldig sorg i vårt folk. Og verre ble det da man fikk vite at alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres.
Når vi nå vender oss til Ministerpresidenten så er det ikke for å forsvare hva jøder må ha syndet. Har de forbrutt seg, så skal de forhøres, dømmes og straffes etter norsk lov som alle andre borgere. Men de som ikke har forbrutt seg, skal nyte godt av vårt lands rettsbeskyttelse.
Jødene har i 91 år hatt lovlig rett til å bosette seg og ernære seg i vårt land. Men nå fratar man dem uten varsel deres formuer, og etterpå arresterer man mennene, så disse hindres i å ernære sine eiendomsløse hustruer og barn. Dette strider ikke bare mot det kristelige bud om nestekjærlighet, men mot de enkleste rettskrav. Disse jøder er jo ikke anklaget for noen forgåelse mot landets lover, ennå mindre ved rettergang overtydet derom. Og dog straffes de så hårdhendt som de ferreste forbrytere straffes.
Denne myndighetenes underkjennelse av jødenes menneskeverd er stikk i strid med Guds ord, som fra perm til perm forkynner at alle folkeslag er av ett blod, se særlig Åp. gj. 17,26. Ja, det er få punkter hvor Guds ord taler tydeligere enn her. «Gud gjør ikke forskjell på folk», Rom. 2,11. «Her er ikke jøde eller greker», Gal. 3, 28. «Det er ingen forskjell», Rom. 3, 22. Og framfor alle ting: Da Gud ved inkarnasjonen ble menneske, lot han seg føde i et jødisk hjem av en jødisk mor.
Altså ifølge Guds ord har alle mennesker prinsipielt samme menneskeverd, og dermed samme menneskerett. Og dette grunnsyn er våre statsmyndigheter ved lov forpliktet til å respektere. Ti Grunnlovens § 2 sier at Den Evangelisk-Lutherske religion forblir statens religion. Og det vil si at staten ikke kan gi noen lov eller forordning som er i strid med kristen tro og kirkens bekjennelse.
Når vi nå vender oss til myndighetene i denne sak, så er det ut fra vår dypeste samvittighetsnød. Vi ville ved å tie til denne legaliserte urett mot jødene bli ansvarlige for og medskyldige i denne urett. Skal vi være tro mot Guds ord og kirkens bekjennelse, så må vi tale.
Vår bekjennelse uttaler om den verdslige myndighet at den intet har med sjelene å gjøre, men at den skal «verge legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holde menneskene i tømme for å opprettholde borglig rettferd og fred Augustana art. 28. Og dette stemmer med Guds ord, som sier at øvrigheten er av Gud og av ham satt «til redsel ikke for den gode gjerning, men for den onde». Rom. 13, 3.
Dersom den verdslige myndighet vil bli til redsel for den gode gjerning, det vil si for den som ikke forgår seg mot landets lover, da er det kirkens gudgivne plikt som statens samvittighet å påtale dette.
Kirken har nemlig Guds kall og fullmakt til å forkynne Guds lov og Guds evangelium. Derfor kan den ikke tie når Guds bud tredes under føtter. Og nå er det en av kristendommens grunnverdier som er krenket: De Guds bud som er grunnleggende for alt samfunnsliv, nemlig rett og rettferdighet.
Og her kan man ikke avvise kirken med at den blander seg i politikk. Apostlene talte frimodig til sin øvrighet og sa: «Man skal adlyde Gud mer enn mennesker», Ap. gj. 5,29. Og Luther sier: «Kirken blander seg ikke i verdslige ting når den formaner øvrigheten til å være lydig mot den øverste øvrighet, som er Gud.»
I kraft av dette vårt kall formaner vi derfor den verdslige myndighet og sier i Jesu Kristi navn: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.»
På samme tid formaner vi i forkynnelsen vårt folk til å avholde seg fra urett, vold og hat. Den som lever i hat og egger fram det onde, nedkaller Guds dom over seg.
Ministerpresidenten har ved flere leiligheter framhevet at NS ifølge sitt program vil verne om kristendommens grunnverdier. Nå er en kristen grunnverdi i fare. Skal den vernes, må den vernes straks.
Vi har nevnt det før, men understreker det nå til sist: Denne vår henvendelse har intet med politikk å gjøre. Vi fastholder overfor den verdslige myndighet den lydighet i alle timelige ting som Guds ord krever.
1940
Jødene var de første som fikk inndratt sine radioapparater. Senere ble alle inndratt (sept 1941).1941
Jødiske eiendommer registreres (2 okt) og arrestasjoner av jøder tar til.
1942
Holocaust (tilintetgjørelsen) planlegges i Berlin på den såkalte Wannsee-konferansen (jan).
Jødenes legitimasjonspapirer merkes med  "J" (jan).
12. mars endres grunnlovens §2 av Qvisling-regjeringen slik at jødene ikke lenger hadde adgang til riket.
Aktiviteten mot jødene økte utover høsten. 26 okt kom det en forordning om inndragelse av jødenes formue. Til sammen berørte dette 1250 personer.
Fra og med 11. november kom det fortegnelser i avisene over inndratte jødiske formuer. Samme dag ble det kirkelige protestskriv til ministerpresident Quisling sent.
Protestskrivet ble lest i kirkene 6 og 13 des. Det ble gjengitt av de svenske biskoper og lest over radio fra London.
Natt til 30 nov reiste politi og hirdmenn rundt og arresterte alle jøder de kunne finne, også kvinner og barn. 530 ble samlet på skipet Donau i Oslo og fraktet til Tyskland.
1943
Den midlertidige kirkeledelsesendte nyttår 1943 ut en hilsen til menighetene i Den norske kirke. Der stod det følgende om brevet til Quisling:
På den henvendelse Norges kirke og kristenfolk nylig sendte Ministerpresidenten i anledning av den grufulle behandling av jødene, har man ikke fått noe svar. I denne sak har vi klart fått se hva det kan skje når Guds ord om menneskeverd og om kjærlighet trampes under fot.
(Christie 281.)
Siste transport med jøder til Tyskland gikk 24 feb.
1945
Etter krigen var det 559 medlemmer igjen i Det mosaiske trossamfunn i Norge. De fleste av disse hadde kommet seg unna til Sverige. Av de deporterte overlevde bare 26 personer.
Se forøvrig utførligere opplysninger om jødene i Norge på Det mosaiske trossamfunns nettsider og NOU 1997:22. Tallmaterialet er hentet herfra.

 

Oslo, 10. novbr. 1942.

O. Hallesby. Ludvig Hope. Henrik Hille.
J. Maroni. G. Skagestad. Wollert Krohn-Hansen.
Andr. Fleischer.

 

Biskop Eivind Berggrav var på denne tid internert og er derfor ikke med blant underskriverne.Universitetets teol. fakultet og prakt. teol. seminar:
Sigmund Mowinckel. Oluf Kolsrud. Einar Molland. H. Ording. P. Marstrander.
Det teol. Menighetsfakultet og dets prakt. teol. seminar:
Olaf Moe. O. Hallesby. Karl Vold. Andr. Seierstad. Johs. Smemo.
 Det norske lutherske Indremisjonsselskap:
Joh. M. Wisløff. Henry Hansen.
 Det norske Misjonsselskap:
K. O. Kornelius. E. Amdal.
 Santalmisjonen:
H. Grosch. Ernst Hallen
 Den norske israelsmisjon:
Chr. Ihlen. O. Duesund.
Den norske Sjømannsmisjon:
N. J. Hansen. V. Vilhelmsen.
Norsk Misjon blant Hjemløse:
L. Koren. Oscar Lyngstad.
Norges kristelige Ungdomsforbund:
Ragnvald Indrebø. H. Sande.
 Norges kr. Studenterbevegelse:
Alex. Johnson. Einar Gløersen.
 Det blå Kors:
Halvor Midtbø. John Theodor Hovda.
Vestlandske Indremisjonsforbund:
Nils Lavik. G. Ballestad.
 Norsk-luthersk Kinamisjonsforbund:
Olav Risan. Thormod Vågen.
 Den kristne Buddhistmisjon:
H. Ording. Jacob B. Natvig.
 Norges Finemisjonsselskap:
Sigurd Berg. Sigurd Heiervang.
Den indre Sjømannsmisjon:
Oscar Wilhelmsen. O. Dahl Goli.
 Norsk Søndagsskoleforbund:
H. E. Riddervold. Sv. Seim.
 Norges kristelige Student- og Gymnasiastlag:
Hans Høeg. H. Høivik.
 Norges kirkelige Landslag:
Karl Vold. Th. Fagereng.
 Den kristelige Legeforening:
Einar Lundby. John Rø
 De norske diakoners Broderforbund:
Th. Eriksen. Brede Svendsen.
Følgende frie kirkesamfunn og organisasjoner i Norge har gitt ovenstående henvendelse sin fulle tilslutning:

 Det norske Baptistsamfund:
O. J. Øie. Arnold T. Øhrn.

 Det norske Misjonsforbund:
L. K. Jegersberg. Chr. Svendsen.

 Norsk Søndagsskoleunion:
Arnold T. Øhrn. Chr. Svendsen.

Metodistkirken:
Alf Kristoffersen. Ths. Thomassen.

Den norske Misjonsallianse:
R. Hjelm-Larsen. I. Iversen.

Frelsesarméen:
J. Myklebust. O. Hovde.

 
Kommentar #2

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Hva visste Komorg ?

Publisert 24 dager siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.

I sin fremstilling «Hva visste hjemmefronten. Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet,» (2018) tar Marte Michelet også med kirkekampen. Og den settes inn i hennes overordnede teori: Holocaust var varslet. Men man unnlot å reagere på grunn av en mer og mindre bevisst uvilje eller aversjon mot jøder.

Refererer litt fra Wilkipedia: 

Kommunistpartiets  motstandsbevegelse kalles ofte Komorg, som en parallell til Milorg. I tillegg fantes det flere uavhengige kommunistiske grupper. Disse oppsto blant annet på grunn av indre splittelser i partiet, særlig knyttet til Furubotns lederskap. I perioden 1941–1944 drev den offisielle motstandsbevegelsen Milorg i svært liten grad med sabotasje, og kommunistene var dermed nesten enerådende på det feltet. Blant de mest kjente gruppene var Osvald-gruppaPelle-gruppaSaborg/Bergen og Saborg/Vestfold.

Og hva visste moderpartiet i Sovjet om jødeforfølgelsene ?

Marte Michelet med sin bakgrunn burde svare

Siste innlegg

Makt, privilegier og julens budskap
av
Jarle Haugland
rundt 16 timer siden / 94 visninger
Jødenes rett til landet Israel
av
Svein Grav
rundt 16 timer siden / 167 visninger
Angående "Statsfinansiert hatblogg"
av
Robin Tande
rundt 16 timer siden / 178 visninger
Identitet og miljø
av
Leif Halvard Silli
rundt 16 timer siden / 55 visninger
Stemmerett for 6-åringer?
av
J.K. Baltzersen
rundt 16 timer siden / 155 visninger
På lag med Listhaug
av
Vårt Land
rundt 18 timer siden / 290 visninger
Våpen og verdier i Jemen
av
Hilde Frafjord Johnson
rundt 18 timer siden / 347 visninger
Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 18 timer siden / 88 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 18 timer siden / 137 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 18 timer siden / 128 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77593 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43574 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34900 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27894 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22467 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22168 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20080 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19083 visninger

Lesetips

Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 18 timer siden / 88 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 18 timer siden / 137 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 18 timer siden / 128 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
2 dager siden / 196 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
2 dager siden / 136 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
2 dager siden / 195 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
3 dager siden / 197 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
4 dager siden / 422 visninger
Les flere

Siste innlegg

Makt, privilegier og julens budskap
av
Jarle Haugland
rundt 16 timer siden / 94 visninger
Jødenes rett til landet Israel
av
Svein Grav
rundt 16 timer siden / 167 visninger
Angående "Statsfinansiert hatblogg"
av
Robin Tande
rundt 16 timer siden / 178 visninger
Identitet og miljø
av
Leif Halvard Silli
rundt 16 timer siden / 55 visninger
Stemmerett for 6-åringer?
av
J.K. Baltzersen
rundt 16 timer siden / 155 visninger
På lag med Listhaug
av
Vårt Land
rundt 18 timer siden / 290 visninger
Våpen og verdier i Jemen
av
Hilde Frafjord Johnson
rundt 18 timer siden / 347 visninger
Helliget det Qvindelige
av
Heidi Karlsen
rundt 18 timer siden / 88 visninger
Jødehatets gåte
av
Arne Øgaard
rundt 18 timer siden / 137 visninger
Kristendom – rett og slett
av
Ståle Johannes Kristiansen
rundt 18 timer siden / 128 visninger
Les flere