Verdidebatt

Mens vi venter på noe godt

Kirka blir ikke mer relevant av å rope «relevant» flest mulig ganger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mitt hus skal være et bønnens hus. Ikke en røverhule! Per Anders Nordengen beklaget seg tidligere denne uka over at han må preke over teksten om Jesus som driver selgerne ut av tempelplassen (Vårt land 19. november). Hvorfor? Fordi teksten ikke er relevant for folk i adventstiden, hevdet han. Denne tiden på året er nemlig folk opptatt av å forberede seg til lysfest, samvær og fellesskap.

Fjernt fra livet. 

Andre eksempler på fortellinger som står fjernt fra det folk flest bruker tiden på i adventstida er Kristi konge­søndag (eller domssøndag) og teksten om døperen Johannes. De er simpelthen ikke relevante, ifølge Nordengen.

Ønsket om en relevant kirke, er en ambisjon jeg helhjertet deler med Nordengen. Men hva betyr det å være relevant? Hvilke tekster er relevante? Og for hvem? Det mest interessante med innlegget til Nordengen er at han bare er en av mange som tyr til ordet «relevant», som om det er selvsagt hva det innebærer.

Menighetens hjemmeside. 

De siste årene har det blitt gjentatt til det kjedsommelige: Kirka må være relevant! Relevans er svaret på de tomme kirkebenkene! Ivrige og velvillige medarbeidere følger opp og bruker tusenlapper på eksterne konsulenter som sørger for å føre opp begrepene «relevant og livsnær» som motto på menighetens hjemmeside. Som om «relevant» er et objektivt mål på noe som helst. Finnes det noen som ønsker å være irrelevante?

På den måten reduseres relevansbegrepet til en ubetydelighet. Til det vi tror folk flest til enhver tid er mest opptatt av.

Dårlig i allianse. 

Selv tror jeg vi må begynne i andre enden. Kirka blir ikke mer relevant av å rope aktuell! og relevant!, langt mindre blir den mer relevant ved å stryke folk medhårs og gi dem mer av det de allerede kjenner og vet. En preken etter denne oppskriften blir mer likegyldig enn relevant. Kjærligheten trives dårlig i allianse med likegyldigheten.

Å være relevant i praksis er å si noe fra prekestolen som det går an for tilhørerne å ta stilling til, være enig i eller uenig i.

Heldigvis tvinger kirkeårets ulike tekster oss til å reflektere over alle troens aspekter, og slik hjelper de oss til å unngå å havne i komfortsonen. At tekstene på domssøndagen kan oppleves kontroversielle, er ikke noe som trekker ned men en grunn til å snakke mer om dem. At noe er kontroversielt gjør det ikke mindre relevant.

Relevant er et verb. 

Og dessuten, hvorfor går vi i kirka? Jeg tror det blant annet handler om at vi vil høre noe annet enn det vi ellers hører. Kanskje noe vi ikke visste at vi trengte. Noe som viste seg å være relevant. Derfor er vi avhengige av at noen åpnerdisse tekstene for oss – de tekstene som er utilgjengelige og gåtefulle – og gjør dem relevante.

Det burde være prestens viktigste oppgave: å preke over bibeltekstene slik at tilhørerne opplever at de forteller noe viktig og sant. Noe som angår dem – tilhørerne. Selv opplever jeg ofte at den mest relevante delen av budskapet ikke tas friksjonsfritt imot. Ikke av meg, og ikke av andre.

Guds Ånd bor i dere. 

Mitt hus skal være et bønnens hus. Ikke en røverhule! Er det kan hende et bilde på oss selv? («Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds Ånd bor i dere?»)

Jeg tror i alle fall at mine adventsforberedelser bør handle om å gjøre plass til det som kommer. At det handler om å hive ut det overflødige og uviktige som tar opp plassen inni meg – så det skal bli plass til julemysteriet oppi det hele.

Er ikke dette å forberede seg til lysfesten med stor L? Finnes det noe mer relevant?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt