Tidens tegn

Selv i ettertid er det vanskelig å fatte og ta inn over seg omfanget av nazistenes jødeutryddelse. For oss som vet hva som skjedde, virker det uhyrlig at ikke mer ble gjort for å hindre den. Men kunne de som levde høsten 1942 forstå alvoret i den informasjonen de fikk?

Helmuth von Moltke forsto det, mener Marte Michelet å kunne dokumentere ut fra tyske kilder. Han var offiser høyt oppe i den tyske etterretningstjenesten i Berlin. I april og september 1942 reise han til Norge og hadde møter med representanter for den norske motstandsbevegelsen. Advarte han da om hva som kom til å skje med de norske jødene?

Kildekritikk. Moltkes kontakt med norsk motstandsbevegelse har vært kjent for historikerne før. Men de har ikke ment hans varsler var konkrete nok til at alarmen skulle gå. Det var hva kildene i Hjemmefronten sa, og det har man godtatt.

Det ene unntaket er intervjuet med Gunnar Sønsteby fra 1970 der han sa at Hjemmefronten ble varslet tre måneder før aksjonen mot jødene. Forskerne har kjent til intervjuet, viser det seg, men har ment han må huske feil, fordi det ikke stemmer med det de andre kildene hevder.

Men skal man være kritisk til kildene, så må man vel også spørre om de har hatt interesse av å redusere betydningen av den informasjonen de fikk. Det er nettopp her Michelet retter det kritiske søkelyset. Hun finner ting som tyder på at de fikk vite nok til at du burde ha handlet.

Dermed stiller hun det ubehagelige spørsmålet om det var andre grunner til at de ikke reagerte mer resolutt på varslene.

Personlig. Dette spørsmålet rammet meg fra en personlig vinkel da jeg leste Michelets beskrivelse av Carl Fredriksen Transport - et nettverk som de siste årene har blitt trukket fram av glemselen og hyllet fordi det var de som reddet flest jøder over til Sverige. Michelet framstiller dette nærmest som en privat kommersiell operasjon som tok jobben der Hjemmefronten sviktet.

Min svigerfar Olav Brennhovd var en av de få som ble dømt i tysk domstol for å ha vært med på å drive dette apparatet. Men hvilken rolle han spilte, er uklart. I november og deler av desember 1942 var han på reise til Kirkenes på oppdrag fra Hjemmefronten. Det er nettopp i den perioden da Carl Fredriksen Transport var på sitt mest aktive.

Derfor tror jeg at det var på nyåret 1943 han kom inn i denne virksomheten. Da var de opprinnelige lederne blitt nødt til å gå i dekning. Han var på denne tiden lønnet av Hjemmefronten. Derfor er det rimelig å anta at det var på oppdrag fra dem at han ble med i jødetransporten.

Betaling. Det var med en høy innsats han og andre engasjerte seg i å redde jødene. For min svigerfar kostet det tortur og fangenskap i Tyskland, noe som kom til å prege familien for all ettertid. For noen kostet det livet.

Michelet har påvist at noen av hjelperne syntes det var rimelig at de fikk betalt for denne innsatsen i form av penger. Jeg har ingen grunn til å tro at det gjaldt svigerfar. Menneskelig sett kan det likevel være forståelig.

Men her treffer Michelets kritiske kniv verkebyllen: Man fant det rimelig at jødene betalte for å bli reddet. Men «våre egne skulde ikke betale for transporten», sa Hjemmefrontens transportsjef.

Jødene var ikke «våre egne». Og jødene hadde så mye penger at det var rimelig at de bidro til sin egen redning. Det er i slike holdninger antisemittismen skimter til.

Antisemittisk. Ville man reagert annerledes på varslene dersom det var et par tusen «vanlige nordmenn» som var under trussel om livsfare? Det er Michelets ransakende spørsmål. Kan forklaringen på den manglende reaksjonen ligge i holdningene til jøder?

Ingen av motstandsfolkene var under krigen antisemitter av samme støpning som nazistene. De trodde ikke på den store jødekonspirasjonen som gjorde en endelig løsning nødvendig.

Men det fantes oppfatninger om jøder med noen av de klassiske elementene fra antisemittismen: Jødene er pengekjære, annerledes, vanskelige. Problemer i jødetransportene fikk slike forklaringer. De ble brukt som begrunnelse for å stenge fluktruter for jøder.

Noen andre. Dette var ikke noe spesielt for de som var engasjert i Hjemmefronten. Det var gjengse holdninger i det norske samfunnet. De viste seg i motviljen mot å ta mot jødiske flyktninger fra Hitler-Tyskland før krigen. De viste seg i behandlingen de overlevende jødene som kom tilbake etter krigen fikk.

Oppfatningen av jødene som noen andre enn «oss» har ikke minst kommet til syne ved at utryddelsen av norske jøder har blitt sett som en jødisk tragedie forårsaket av tyskerne - og ikke som en norsk tragedie som rammet nordmenn, og der også nordmenn medvirket.

Det er derfor vi trenger Marte Michelets bok. Den kan gjøre oss våkne for tegnene i tiden: At vi definerer noen som annerledes og problematiske, slik at vi ikke behøver å regne med dem som noen av oss. Der ligger roten til antisemittismen. Og den er ikke død.