Omstridt kirkeforskning

I 1993 var det fredstegn i verden. Osloavtalen mellom israelere og palestinere ble undertegnet to uker før KIFO (Institutt for kirke- religions- og livssynsforskning) startet opp. Nelson Mandela og Frederik de Klerk fikk fredsprisen. Det var optimisme i Europa. Men det var krig på Balkan.

I Norge var det konflikt om
lover som berørte religion og menneskeverd. Regjeringen nådde ikke fram med ønsket om å endre helligdagsloven. Men partnerskapsloven ble vedtatt en liten uke etter at KIFO ble stiftet.

11. oktober 1993, elleve dager etter at KIFO startet opp, fant drapsforsøket på William Nygaard sted, trolig fordi han som forlegger hadde utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers.

Nytt landskap. 

Norge var på vei inn i et nytt religionspolitisk landskap. Uformelle samtaler mellom Den norske kirke og muslimske organisasjoner og trossamfunn var kommet i gang i 1992. De førte til at Islamsk Råd ble stiftet i oktober 1993, tre uker etter at KIFO var i gang.

På tampen av 1992 var også Norges Kristne Råd blitt opprettet, med åtte av de største kirkesamfunn i Norge som medlemmer.

I 1993 utga departementet basis for nye læreplaner. Der ble det framhevet at «Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie – en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger». Dette ble fulgt opp av forslag om «KRL-faget». Andre tros- og livssynssamfunn var ikke komfortable med planen. Kontakten mellom dem om denne saken resulterte i Sam­arbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) i 1996.

Omstridte forberedelser. 

I Stortingsmelding 40 om stat og kirke fra 1980 la kirkeminister Einar Førde fram forslag om
videre reformer i Den norske
kirke. I de endringstider meldingen så for seg, ble behovet for forskning og utredning understreket. Kirkemøtet i 1986 ba Kirkerådet utrede modeller for et slikt institutt. I 1987 ble det nedsatt en arbeidsgruppe. Berge Furre var den fremste drivkraften. I august 1988 kom utredningen om Stiftelsen Kirkeforskning – Senter for forskning i samtid og kirke med oppgave å «drive, stimulere og formidle forskning og utredning omkring kirke, religion og livssyn i dagens og morgendagens samfunn».

Med KIFOs senere navneskifte fra Stiftelsen Kirkeforskning til Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning in mente, er det verd å merke seg at dette brede forskningsfeltet var med fra starten av.

Utredningen utløste offentlig debatt. Ansatte ved Norsk Lærer­akademi og Menighetsfakultetet etterlyste en tydeligere «kirkelig identitet» og rykket ut mot en «utvannet folkekirkeideologi» i utredningen. Saken om et Kyrkjeleg forskningsinstitutt kom opp på Kirkemøtet. Fra MF-hold ble det fortsatt reist innvendinger. Men det var bred tilslutning til forslaget.

Kirkemøtet ville at KIFO skulle
legge vekt på samarbeid med andre som driver kirkeforskning Flere av dem planla egne forsk­ningsenheter. Det tok tid før dette var avklart. Først i 1992 gikk Kirkemøtet endelig inn for å etablere Stiftelsen Kirkeforskning, mot sju stemmer.

Slik folk kjenner det. 

Da KIFO ble stiftet, var MF kommet inn i folden som medstifter ved
siden av Det teologiske fakultet, Det praktisk-teologiske seminar, IKO, Diakonhjemmets Høgskolesenter, Misjonshøgskolen og Kirkerådet. Stiftelsesformen ble valgt for å sikre KIFOs uavhengighet.

1. oktober 1993 startet KIFO opp med Ole Gunnar Winsnes som forskningsleder. Han understreket at KIFO bedriver «empirisk kirkeforskning». «Empirisk viten kan gi kirken et grunnlag for å forholde seg til livet slik folk kjenner og gjenkjenner det».

Finansiering var en forutsetning for å opprette KIFO. Midler fra oppdrag og kirkelige partnere ville ikke rekke. Kirke­departementet ble en medspiller og kom med forhåndsløfte om bevilgning. Departementet var med da KIFO ble stiftet og fikk en plass i styret.

Fra 2002 kom KIFO inn på statsbudsjettet som egen post, med en grunnbevilgning. Fra 2017 tildeler Kirkemøtet midler til KIFO innenfor det rammetilskuddet staten gir til kirken. Dermed er det åpnet for kamp om pengene. KIFO ble ikke fredet lenge.

Tvil om KIFO. 

Allerede i Kirke­møtet 2017 ble det stilt spørsmål ved tilskuddet til KIFO. «På bakgrunn av den økonomiske situasjonen i Den norske kirke»
drøftet kirkemøtekomiteen «muligheter for omprioriteringer». De la til at en videreføring av tilskuddet til KIFO blant
annet må vurderes i lys av «den sterke oppbyggingen av forsk­ningskompetanse som kontinuerlig skjer i andre private og offentlige institusjoner». Dermed er diskusjonen tilbake til start, med slike diskusjoner om samarbeid og mulig konkurranse som da ble ført.

Det virker lite klokt å gi fra seg den kompetansen som over år er opparbeidet i KIFO-nettverket. Det har bidratt til at Den norske
kirke kan «møta samfunnsendringane framover førebudd», som det ble formulert før oppstarten.

Kirken får mer forskning per tusenlapp fra KIFO enn det er mulig å få i dagens forskningssystem. Tilskuddet til KIFO i 2018 på drøyt 6,5 millioner holder knapt til ett eneste større forsk­ningsprosjekt etter dagens mål i Forskningsrådet.

I det nye landskapet. 

KIFO befinner seg i dag i et annet
religionspolitisk og samfunnsmessig landskap enn ved oppstarten for 25 år siden. Det gjelder særlig endringene i relasjonene mellom staten og Den norske kirke og det økte mangfoldet i tro og livssyn. KIFO har klart å orientere seg etter disse endringene. Dette gjør ikke KIFO mindre til et institutt for kirkeforskning. Kirken må forstå det som skjer i tros- og livssynsfeltet for å kunne møte mennesker og miljøer utenfor egen indre krets.

Teksten er et utdrag fra det innledende foredraget under 25-årsjubileet til Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) sitt 25-år jubileum i Vitenskapsakademiet lokaler i dag.