Syversens formaning

De siste døgnene er det skrevet mye om «hemmelige møter», om konspirasjoner og om de politiske strategiene som ble lagt i forkant av KrFs landsmøte 2. november.

Vanlig politisk strid

Mye av det som er omtalt er en del av en helt ordinær og forventet politisk kamp i et parti som står overfor et omstridt valg. Vi som har fulgt politikken tett over år kjenner rytmen i slike seiglivede kamper. Politisk bikkjeslagsmål er sjelden et vakkert syn. Folk posisjonerer seg, fraksjonerer og bruker ­politisk og personlig press for å få andre over på sin side. Alt dette har skjedd i KrF. Og mer til.

Av alt som sto i VGs artikkel tirsdag er det ikke oppsikts­vekkende at Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad hadde et møte med Erna Solberg. Det ville vært mer oppsiktsvekkende dersom de to nestlederne ikke hadde hatt samtaler om framtiden dersom deres lag vant.

Felles strategi

Det som derimot er oppsiktsvekkende er at de to nestlederne valgte en svært uvanlig, og hittil ubrukt ­metode i norsk politikk, for å vinne. De valgte å trekke inn – eller bli trukket inn av – Høyre og Erna Solberg i en felles strategi for vinne valget og velte sine egen leder. De involverte ledelsen i et konkurrerende politisk parti. Og fikk dermed drahjelp fra noen som første og fremst er ute etter å vareta sitt eget partis interesser, ikke KrFs.

Dette oppfattes selvfølgelig som dypt problematisk for hele det tapende laget i KrF. Grunnen er at de opplever at de to nestlederne ikke har kjempet utelukkende for KrFs beste, men at Høyres interesser har vært med å avgjøre utfallet.

Valget av kampsaken

Det er i dette lyset mange er kritisk til valget av abortloven som kampsak og at nestledernes tette samarbeid med Høyre vil føre til at regjeringsforhandlingene blir preget av nettopp abort­politikk. I all ettertid vil det stilles spørsmål ved om det var abortsaken som avgjorde sidevalget på landsmøtet.

Flere peker på at abortsaken i utgangspunktet ikke var valgt som kampsak av et samlet parti. Partiet hadde heller ikke pekt på at dette var den beste måten å bekjempe et sorteringssamfunn.

Derimot ble abortsaken valgt i et taktisk spill mellom Høyre og KrFs nestlederne fordi nettopp denne saken var egnet som ­lokkemiddel for egne lands­møtedelegater, slik at disse skulle velge en borgelig regjering framfor Ap. I landsmøtesalen ble ­sidevalget gjort til et spørsmål om å redde liv.

Symbolsak

Valget av kampsak hefter nå ved KrF i tiden som kommer. Og nettopp denne ­saken vil være med å tegne bilde av hva som betyr mest for KrF. For ­mange vil dette bli stående som tidenes symbolsak uten noen form realpolitisk gjennomslag. Samtidig som parti har måttet bruke mye av sin politiske kapital på å få den gjennomført. Selv de som tapte valget på landsmøtet, og som er uenig i valg av kampsak vil kreve gjennomslag i dette spørsmålet.

Hele saken har svekket de to nestlederne betydelig. Deres samarbeid med Høyre gjør at flere i partiet nå stiller spørsmålet om de to i framtiden vil sette KrFs interesser først, eller om de vil være villig til å la Høyres interessers gå foran.

Syversen som redningsmann

Flere observatører har latt seg overraske over at nettopp Hans Olav Syversens navn stadig nevnes av flere på rød side i KrF. Grunnen er ikke at Syversen ikke regnes som dyktig. De aller fleste ser at Syversen er en av KrFs dyktigste politikere og høster tverrpolitisk anseelse. Når noen blir overrasket er det fordi han regnes som «blå». Mange vil mene blåere enn både Ropstad og særlig Bollestad.

Men i den betente og polariserte tilstanden KrF nå befinner seg i, blir det kommende ledervalget i stadig økende grad et spørsmål om tillit og troverdighet. Og om å sette eget parti først.

Blant flere av KrFs røde politikere blir det nå sagt at selv om Syversen er blå, tror de ikke at han ville handlet på en måte som setter Høyres interesser foran KrFs egne.

De tror ikke Syversen ville sluppet Høyre eller Erna Solberg helt inn i strategien om KrFs eget sidevalg, men kjempet med egne argumenter. Og gitt Høyre beskjed om å holde fingrene av fatet.

Syversens formaning 

Hva Syversen ville gjort dersom han hadde vært på Stortinget i høst får ingen vite. Derimot har mange på rød side lagt merke til hans handling fra dirigentbordet på landsmøtet rett før blå seier ble offentliggjort.

Han valgte å formane de som vant til å la være å juble på bekostning av det tapende laget. Denne gesten viser trolig mye av Syversens karakter. Kanskje har denne lille, men symbolsk viktige handlingen gjort at så mange av de røde har økende tillit til nettopp ham.

Hva som skjer med KrF i ukene og månedene som kommer, er det få som tør å spå. Men at det nettopp blir Syversen som blir leder på landsmøtet i april, dersom KrF går inn i regjeringen Solberg, er slett ikke umulig.

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave 21. november 2018

Foto: Vidar Ruud/ NTB scanpix