Torleiv Austad

11

Hva visste kirken?

Kirken var ikke våken nok da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene var på trappene.

Publisert: 20. nov 2018 / 865 visninger.

I sin nye bok Hva visste hjemmefronten? har Marte Michelet undersøkt hvordan ledere i motstandsbevegelsen reagerte på forhåndsvarslene om storaksjonen mot de norske jødene høsten 1942. Hun hevder at hjemmefronten visste mer enn mange vil innrømme.

Også Den norske kirke kommer i kritisk søkelys i Michelets bok. Det overrasker ikke. Kirken var ikke forberedt på arrestasjonen og deportasjonen av jødene i oktober og november 1942, selv om den i forkant var varslet. Dette er ikke nytt. Med grunnlag i historisk forskning har en innrømmet at kirken ikke var tilstrekkelig våken og handlekraftig da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene i Norge var på trappene.

Støtte og taushet. 

Når en ser tilbake på kirkens holdning til jødene i okkupasjonsårene finnes det eksempler på kirkelige tiltak for å støtte, hjelpe og redde jøder. Men det er heller ikke vanskelig å dokumentere at kirken i flere tilfelle var unnvikende og passiv til nazistenes behandling av jødene. La meg kort nevne noen trekk fra okkupasjonshistorien:

Da det NS-ledede Kirke- og undervisningsdepartementet sommeren 1941 fremmet forslag om å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder (og mellom nordmenn og samer), svarte biskop Eivind Berggrav på vegne av biskopene at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjenner enkelte folk deres menneskeverd, «er i åpenbar strid med den kristne kirkes grunnsyn». Etter dette ble forslaget om å forby ekteskap med jøder stilt i bero inntil videre.

Da tyskerne uten varsel tok synagogen i Trondheim og brukte den til innkvartering for sine soldater våren 1941 og etter hvert registrerte og konfiskerte jødenes eiendommer, søkte jødene i byen kontakt med domprost Arne Fjellbu, som ga dem sin fulle støtte både i ord og i gjerning. Flere av jødene mistet sine stillinger og ble fengslet. Det samme skjedde også i Nord-Norge. Domprost Fjellbu rapporterte til biskop Berggrav om mishandlingen av jødene i Trondheim og lenger nord. Men Kristent Samråd – som i realiteten fungerte som et uformelt lederorgan i Den norske kirke på dette tidspunkt – foretok seg ingenting i saken.

Da Politidepartementet 20. januar 1942 kunngjorde at alle jøder måtte melde seg til politiet for å få en rød «J» i sine legitimasjonspapirer, forble kirken taus. Til sammen 1.536 personer fikk dette stempelet. Med det hadde okkupasjonsmyndighetene registrert de norske jødene og visste hvor de bodde. I ettertid kan en undres over at denne identifiseringen og registreringen av jøder kunne gå så stille for seg, uten høylytte reaksjoner fra de ulike frontene i den sivile motstandsbevegelsen.

Kirkens Grunn.

Under forberedelsen av prestenes embetsnedleggelse og arbeidet med bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn kom det innspill fra prestekretser i Bergen og Stavanger om å ta med et avsnitt med protest mot at Quisling-styret 12. mars 1942 hadde gjeninnført forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens paragraf 2. Forslaget var begrunnet med at i Kristus er det ingen forskjell mellom de ulike folk. Kristent Samråd, som stod for den endelige utarbeidelsen av bekjennelseserklæringen, valgte å se bort fra forslaget vestfra. Biskop Berggrav begrunnet avgjørelsen i 1948 ved å hevde at en ved å dra «det yderst eksplosive jøde-moment» inn i denne erklæringen bare ville oppnå «at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare». En antok at et punkt om diskrimineringen av jødene ville vekke harme hos rikskommissær Josef Terboven, og at han av den grunn kunne komme til å gjøre felles sak med Quisling i det forventede utfallet mot kirken. Det ville ha skjerpet NS-statens reaksjon mot prestene, som det akkurat da gjaldt å motivere til å nedlegge sine statsembeter. Det var altså taktiske grunner – ikke antisemittiske eller antijødiske holdninger – som lå til grunn for at Kristent Samråd samstemt valgte å sløyfe protesten mot forbudet av jøders adgang til riket.

Senere er utelatelsen av protesten mot Quisling-regimets jøde­politikk i Kirkens Grunn blitt oppfattet som eksempel på at kirken sviktet jødene der og da. Jeg deler den oppfatningen. Samtidig gjelder det å forstå hvorfor en ikke tok med avsnittet om jødene. Det kan tolkes som tegn på at jødenes truede situasjon lå i utkanten av kirkens agenda nettopp da den skulle begrunne prestenes brudd med det statlige kirkestyre.

Ikke prioritert. 

Det hører også med til bildet at de to teologiske fakulteter ga sin støtte til Kirkens Grunn i en fellesuttalelse uten å etterlyse en protest mot myndighetenes antisemittiske politikk og behandling av jødene. Å reagere på NS’s eskalerende jøde­fiendtlighet var tydeligvis ikke en prioritert oppgave da kirken samlet seg om sin selvstendiggjøring overfor NS-staten i april 1942. Kirken var ikke så opptatt av jødenes truede stilling at den ikke kunne tie. Det tyder på en viss likegyldighet, som en kan undre seg over – ikke minst når en tar i betraktning at kirken kjempet for rett, menneskeverd og kirkelig selvstendighet og mot rettsløshet, samvittighetstvang og vold.

Men Marte Michelet har ikke dekning for å trekke den konklusjon at Berggravs forklaring på det som skjedde, vitner om «at jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske eller rent ut fiendtlige til». Vi har ikke grunnlag for å si at tausheten om nazistenes behandling av jødene i Kirkens Grunn var motivert av jødefiendtlighet.

Forhåndsvarsler. 

De første varslene om at en storaksjon mot de norske jødene var i emning, nådde kirkens ledere i april 1942, kanskje allerede i mars. Informasjonen kom fra en tysk etterretningsoffiser og antinazist med navn Helmuth James von Moltke. Han arbeidet i en etterretningsavdeling i Hærens overkommando i Tyskland, samtidig som han i hemmelighet var leder av Kreisauer-kretsen som motarbeidet Hitler. Blant von Moltkes kontakter i Norge var oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser i generalstaben til sjefen for Wehrmacht i Norge. Steltzer hadde tett forbindelse både med biskop Berggrav (før han ble internert i april 1942) og andre kirkeledere og med sentralt plasserte motstandsfolk i hjemmefronten. Von Moltke var i Norge både i april og i september 1942. I september fortalte han at nazistene planla en storaksjon mot de norske jødene, men han kunne ikke gi eksakte opplysninger om når arrestasjonen skulle finne sted, og hvordan den skulle foregå. Men han gjorde det klart at planen var at de skulle arresteres og deporteres.

Hensikten med aksjonen var å utrydde jødene. Det er gode grunner for å regne med at dette forhåndsvarselet også nådde Den Midlertidige Kirkeledelse. En av Steltzers nære medarbeidere på det tyske transportkontoret, presten og antinazisten Friedrich Schauer, har sagt at nordmennene den gang – i september 1942 – ikke trodde på informasjonen fra von Moltke om det som ville skje. I alle fall ble ikke forhåndsvarslet om en storoffensiv mot jødene fulgt opp hverken i kirken eller i hjemmefronten for øvrig i september og utover i oktober 1942.

Stans jødeforfølgelsen! 

Etter innspill fra generalsekretær Arnold T. Øhrn i Det norske Baptistsamfund gikk Den Midlertidige Kirkeledelse i begynnelsen av november i gang med å utarbeide et protestskriv om jødeforfølgelsen, adressert til ministerpresident Quisling. Skrivet, som er datert 10. november 1942, ble ført i pennen av professor Ole Hallesby. På folkemunne gikk det under navnet «Hebreerbrevet». Det fikk støtte fra alle biskopene, professorene ved de teologiske fakulteter og så godt som samtlige kirkesamfunn i landet og fra de aller fleste kristelige organisasjoner. Protestskrivet appellerte til Quisling og NS: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Det påpekes at jødene straffes – ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning. Å tenke og handle slik er i strid både med den kristne betoning av alle menneskers likeverd og med de enkleste rettskrav i samfunnet.

Protesten ble lest opp i mange kirker de følgende søndager. Kirken var den eneste kollektive instans i det norske samfunn som reiste seg i protest mot jødehatet og jødeforfølgelsen. Selv om dette skarpe og profilerte protestskrivet vakte oppsikt, kom det for sent til å kunne hindre deportasjonen av 529 jøder, som forlot Oslo 26. november med lasteskipet «Donau» med kurs for Stettin og derfra med tog til Auschwitz.

Alt i alt ligger det nær å trekke den slutning at den jødiske minoriteten under okkupasjonen ikke fikk den omsorg og støtte som en kunne vente ut fra kirkens sterke understrekning av rett og rettferdighet i samfunnet. Ved flere anledninger falt jødene utenfor kirkekampens horisont, også da kirken ble forhåndsvarslet om storaksjonen høsten 1942.

Opinionsdannelse. 

Vi vet ikke hvilke følger det ville ha fått om bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn hadde tatt med det foreslåtte avsnittet om kritikk av gjeninnføringen av jøde­paragrafen i Grunnloven og protestert mot forfølgelsen av jødene. Det er heller ikke mulig å si hva som ville ha skjedd om Den Midlertidige Kirkeledelses kraftige protest mot behandlingen av jødene hadde kommet i september – altså før interneringen av så godt som alle jødiske menn over 15 år 26. oktober 1942. Men når en tar i betraktning at kirken den gang hadde betydelig moralsk autoritet i folket og var sentral i holdningskampen mot NS’s nazifiseringsprogram, er det ikke vanskelig å tenke seg at en tydelig protest ville ha rammet Quisling-regimet ganske hardt.

Kirken hadde et nettverk som nådde ut til så godt som hver krok i landet. Selv om nazifiseringsprogrammet allerede var svekket gjennom kirkens, lærernes og foreldrenes aksjoner på ettervinteren 1942, ville trolig nok en kraftig protest ha vært et tilbakeslag for Quisling og NS. Ville statspolitiet i så fall ha gått så aktivt inn for å gjennomføre interneringen og deportasjonen av jødene? Disse aksjonene hadde neppe gått så «lett» hvis kirken og andre grupper i hjemmefronten hadde protestert høylytt i forkant og greid å skape en sterk opinion til støtte for den forfulgte jødiske minoriteten. Kanskje kunne en på denne måten ha minsket sjansen for at utryddelsen av norske jøder kunne gjennomføres etter tyskernes plan med så bred støtte fra norsk politi.

4 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Roald Øye

221 innlegg  2311 kommentarer

Tidløse fenomen.

Publisert 26 dager siden
Torleiv Austad. Gå til den siterte teksten.
Å reagere på NS’s eskalerende jøde­fiendtlighet var tydeligvis ikke en prioritert oppgave da kirken samlet seg om sin selvstendiggjøring overfor NS-staten i april 1942. Kirken var ikke så opptatt av jødenes truede stilling at den ikke kunne tie. Det tyder på en viss likegyldighet, som en kan undre seg over – ikke minst når en tar i betraktning at kirken kjempet for rett, menneskeverd og kirkelig selvstendighet og mot rettsløshet, samvittighetstvang og vold.

Elie Wiesel: "The opposite of love is not hate, it's indifference." Antisemittismen kan en  i dag undre seg over, men antisionismen er det  like stor grunn grunn til å undre seg over.  – ikke minst når en tar i betraktning at kirken kjemper for rett, menneskeverd og mot rettsløshet, samvittighetstvang og vold.


4 liker  
Kommentar #2

Anita Stokkeland

0 innlegg  97 kommentarer

Publisert 26 dager siden

Hva er det som gjør at man ikke vil kalle den unnfallenhet og taushet som var for Jødefientlighet. Jødefientlighet er, og har vært i Europa lenge. 

2 liker  
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

181 innlegg  1811 kommentarer

Det kirken gjør overdøver det som forkynnes

Publisert 26 dager siden

Kirken kunne absolutt med fordel ha vært mer aktive i forhold til jødene. Men ser man nøyere etter på den mann som har gitt den lutherske kirken sitt navn, Martin Luther, så gikk han desto verre massivt ut med gudsautorisert grov antisemittisme i sin tid. Noe som både kirkelige autoriteter, legfolk og senere nazistene derfor benyttet massivt som legitimerende og forsterkende motiveringsfaktor i jødeforfølgelsene. 

Norge var ikke et utpreget godt samfunn for jødene før krigen. Fra Store  Norske Leksikon: "Antisemittisme uttrykt i holdninger og handlinger, var en del av mellomkrigstiden. Og selv om den ikke var så ekstrem i Norge som i enkelte andre europeiske land var den til tider synlig i samfunnet. Ideologier basert på en hierarkisk oppfatning av raser, hvor jøder ofte var lavt rangert, preget enkeltindivider og miljøer i den norske offentligheten". Antisemittismen levde allerede godt også her på 30-tallet på flere nivåer. Aftenposten ytret f.eks. forståelse av nasjonalsosialistenes behandling av jøder på 30-.tallet. Før den andre verdenskrig var det faktisk helt greit og problemfritt å trykke antisemittiske tekster -og antisemittiske holdninger var ikke noe man skammet seg over i det hele tatt. 

Avisartikler med antisemittisk innhold var derfor utbredt i norske aviser både før og selvsagt under okkupasjonen. Den fyktningepolitikken som ble ført i Norge på 30-tallet kan ses som et indirekte bidrag til masseutryddelsene. Jøder slapp så og si ikke inn i landet, da de flyktet fra Tyskland sent på 30-tallet. Fra Norgeshistorie.no: "Norge var preget av en generell fremmedskepsis. Politikerne og politiet fryktet for en «jødeinvasjon», «europeisk avfall» og «etnisk disharmoni». Jøder ble bare motvillig sluppet inn i landet og tatt opp i samfunnet. For det som ble kalt «russiske handelsjøder» var 20 års opphold minimum for å kunne få norsk statsborgerskap, for tyskere var grensen åtte år, for norsk-amerikanere to år. Da jødiske flyktninger fra Tyskland og tysk-okkuperte land ankom Norge etter at Hitler tok makten i 1933, var jødenes antatte negative egenskaper én av grunnene til at de fleste av dem ble avvist". Kirken skilte seg overhodet ikke entydig ut med klare advarende ord her.

Fra Aftenposten: "I PASSKONTROLLEN. Den 16. desember 1938 var Aftenpostens utsendte medarbeider ved den svensk-norske grensen ved Halden. Han rapporterte fra passkontrollen: "Det har været mange tragedier på vår grense i den senere tid. Det er kommet folk, ofte store familier som ikke har tenkt sig muligheten av at Norge vilde stenge grensen for dem (. . . ) "Es ist eine Katastrofe für die persönliche Freiheit", skriker en jøde som blir satt på sydgående tog fra Halden og vifter med sitt pass som er påstemplet den store, røde "J" på første blad. Ja, kanskje det. Men det er med ham som med så mange andre av hans rase.»

Antisemittisme bør man altså ikke lete lenge etter eller presentere konspirasjonsteorier om. Heller ikke i Norge. Det florerte i alle kretser. Og dermed også på samme måte i motstandsbevegelsen og i variert grad i alle norske menigheter: Disse var dessverre ikke verken gjennomgående unike annerledes qua antisemittismens frie soner eller var klare advarende sterke røster i tiden. Snarere tvert i mot var det likegyldighet eller legitimering som dominerte. De røster som advarte var ytterst få og svake.

Marte Michelets bok består langt fra av et flertall konkrete feil og meningsimpregnert materiale. Det er en nødvendig bok. Fremfor å bruke de faktafeil som skulle foreligge for å ramme Marte Michelets bok som sådan og slik manipulerende avlede oppmerksomheten, burde boken føre til at man griper desto sterkere fatt i også dette skammens kapittel i norsk historie. Dette inkludert kirkeledelsens og politikernes feighet, svakhet og svikt på 30- og 40-tallet. Og ikke minst krigsoppgjøret som aldri ble et adekvat oppgjør. 

Men det skjer det samme hver eneste gang en bok om krigen kommer, så møtes den med talende taushet eller fortiende tale. Disse temaene er glohete poteter som ingen vil ta adekvat fatt i. Taushetens sammensvergelse rår ennå. Selv etter 73 år (!). Det lille som oppstår av debatt dør like fort ut som det oppsto. Det kan m.a.o. dessverre virke som om enkelte lider av en viss benektning og fortrengning. Tidligere ble det fra enkelte hold hevdet at man skal ikke ta dette grundig opp så lenge de involverte ennå er i live. Nå er det noen som hevder at man ikke skal ta opp dette fordi de involverte er døde (!). Javel, nei... Ergo er fellesnevneren alltid den samme: Disse temaene tilhører det unevnelige. Det er de godkjente narrativer som skal gjelde. 


Historisk sett, så har kirken lite å være stolte av hva gjelder handlinger og holdninger mot "de andre", dvs de frukter som genuin tro er produkter av. Man skal som kjent ikke kjennes på om man er ortodoks eller ikke, men på fruktene. Vi ser det historiske enevelde med benyttelse av trosmonopol sikret med grov statsmakt, forbud for andre trossamfunn, forfølgelse av annerledestroende, er også ledd i den historie som kirken bærer. Hekseforfølgelsene i Norge tok for øvrig til etter reformasjonen. 

Og ser man på sigøynerne og taterne, er det ikke spesielt bedre. Fra deres egne nettsider: "Men det vi ikke må glemme er hvordan taterne er behandlet i vår egen tid. Barn ble tatt fra sine foreldre, voksne ble internert, de ble stemplet som åndsvake og flere ble sterilisert eller kastrert uten at de fikk vite det. Dette var handlinger som ble gjort med "Norsk misjon blant hjemløses" velsignelse. Når man vet at dette holdt på til 1980-tallet virker det ekstra problematisk, vi vil jo gjerne tro at Norge er humanismens og frihetens hjemland!" Og homoseksuelles historie relatert til kirken er også et velkjent kapittel. 

Kirkens forhold til barn av NS-foreldre, samt jenter med tysk kjæreste i etterkrigstiden, var heller ikke handlinger som akkurat forkynte Kristi evangelium. 

Man ser at kirken gjennomgående har vært en institusjon som har vært et uttrykk for makten og de dominerende samfunnsmeninger. Kirken og dets Gudsbilde var aldri større enn de mennesker som firvaltet dette. Ergo ser man det projektive elementet har vært med som nissen på lasset hele veien. Fremfor å kraftfullt tilstrebe seg å tolke evangeliumet ut fra de etiske fordringer som Kristi evangelium faktisk impliserer, og dermed også være villig til å betale prisen for å stå modig frem med profetisk kall, har det vært langt viktigere å være akseptert og relevant på maktens og folkets premisser. På Jesu tid og den første tiden  etter ble de troende og deres ledere forfulgt og trakassert av makten. I dag blir de invitert på gallamiddag og kaffe. 


9 liker  
Kommentar #4

Petter Mohn

9 innlegg  11 kommentarer

Publisert 25 dager siden

Hva visste kirken og hjemmefronten – når ?

Petter Mohn

I VL for 20.11. har Torleiv Austad et inserat om jødedeportasjonen høsten 1942. Han nevner innledningsvis at både hjemmefronten og kirken allerede våren 1942 hadde fått informasjon om at nazistene planla å fjerne jødene. Han skriver videre at von Moltke besøkte Oslo både i april og september i 1942. Men at von Moltke først i september fortalte om en forestående aksjon mot jødene, uten å kunne angi noen dato.

Dette må være feil tidspunkt. I boken Sven Oluf Sørensen skrev om sin far, Henrik Sørensen, i 2003 forteller han om møtene von Moltke hadde med norske kontakter de fire gangen han var i Oslo. Det første møtet var i april 1942. Da var både von Moltke og Dietrich Bonhoeffer kommet for å hindre at biskop Berggrav skulle bli stilt for en «folkedomstol». Det ville kunne medføre at flere tyske soldater ble bundet til Norge, var argumentet. Terboven hadde også fått instruks fra Himmler, at det ikke måtte skje. Berggrav ble derfor ført tilbake til hytta i Asker 16. april. I all hemmelighet møttes von Moltke, Dietrich Bonhoeffer og Steltzer med Arvid Brodersen fra Hjemmefronten og Henrik Sørensen. Da brakte von Moltke nyheten fra Wannsee - konferansen 20. januar, om at jødene skulle utryddes. Videre kunne han fortelle at også norske jøder skulle arresteres og deporteres til Tyskland. Når det skulle skje, visste han ikke. Han ba dog om at jødene måtte være forberedt. Heller ikke Gestapo i Oslo visste det. Men da Donau lå til kai en dag og var ledig for oppdrag, slo de til. Jødetransporten forlot Oslo 26. november 1942.

Kommentar #5

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Hva visste Komorg ?

Publisert 19 dager siden

Spør Marte Michelet

Kommentar #6

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

En bok i gammel god kommunistisk tradisjon ?

Publisert 19 dager siden
Torleiv Austad. Gå til den siterte teksten.
Men Marte Michelet har ikke dekning for å trekke den konklusjon at Berggravs forklaring på det som skjedde, vitner om «at jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske eller rent ut fiendtlige til». Vi har ikke grunnlag for å si at tausheten om nazistenes behandling av jødene i Kirkens Grunn var motivert av jødefiendtlighet.

Siterer fra den lovpriste sosialisten og dramatikeren  Bertold Brechts teaterstykke ‘Forholdsregelen’,eller 'Die Messname'

Hvilken ussel handling begår du ikke 

For å utrydde usselheten ?

Kunne du endelig forandre verden,hva

Ville du da holde deg for god til ?

Hvem er du ?

Synk ned i skitt

Omfavn morderen, men

Forandr verden: den trenger det !

Siste innlegg

Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern
av
Oddbjørn Johannessen
rundt 19 timer siden / 807 visninger
Et julebudskap for hele året
av
Susanne Ingebrigtsen
rundt 19 timer siden / 269 visninger
Det som ikke sies II
av
Åge Kvangarsnes
rundt 19 timer siden / 111 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 144 visninger
Hva heter gud egentlig?
av
Johan Velten
1 dag siden / 251 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
1 dag siden / 140 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
2 dager siden / 156 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77374 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43440 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34828 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27793 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22438 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22144 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20047 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19051 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 144 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 337 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 132 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 121 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
2 dager siden / 169 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
2 dager siden / 221 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
3 dager siden / 266 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
3 dager siden / 157 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
3 dager siden / 112 visninger
Les flere

Siste innlegg

Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern
av
Oddbjørn Johannessen
rundt 19 timer siden / 807 visninger
Et julebudskap for hele året
av
Susanne Ingebrigtsen
rundt 19 timer siden / 269 visninger
Det som ikke sies II
av
Åge Kvangarsnes
rundt 19 timer siden / 111 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 144 visninger
Hva heter gud egentlig?
av
Johan Velten
1 dag siden / 251 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
1 dag siden / 140 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
2 dager siden / 156 visninger
Les flere