Verdidebatt

Hva visste kirken?

Kirken var ikke våken nok da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene var på trappene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sin nye bok Hva visste hjemmefronten? har Marte Michelet undersøkt hvordan ledere i motstandsbevegelsen reagerte på forhåndsvarslene om storaksjonen mot de norske jødene høsten 1942. Hun hevder at hjemmefronten visste mer enn mange vil innrømme.

Også Den norske kirke kommer i kritisk søkelys i Michelets bok. Det overrasker ikke. Kirken var ikke forberedt på arrestasjonen og deportasjonen av jødene i oktober og november 1942, selv om den i forkant var varslet. Dette er ikke nytt. Med grunnlag i historisk forskning har en innrømmet at kirken ikke var tilstrekkelig våken og handlekraftig da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene i Norge var på trappene.

Støtte og taushet. 

Når en ser tilbake på kirkens holdning til jødene i okkupasjonsårene finnes det eksempler på kirkelige tiltak for å støtte, hjelpe og redde jøder. Men det er heller ikke vanskelig å dokumentere at kirken i flere tilfelle var unnvikende og passiv til nazistenes behandling av jødene. La meg kort nevne noen trekk fra okkupasjonshistorien:

Da det NS-ledede Kirke- og undervisningsdepartementet sommeren 1941 fremmet forslag om å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder (og mellom nordmenn og samer), svarte biskop Eivind Berggrav på vegne av biskopene at rasebiologiske teorier og forføyninger som frakjenner enkelte folk deres menneskeverd, «er i åpenbar strid med den kristne kirkes grunnsyn». Etter dette ble forslaget om å forby ekteskap med jøder stilt i bero inntil videre.

Da tyskerne uten varsel tok synagogen i Trondheim og brukte den til innkvartering for sine soldater våren 1941 og etter hvert registrerte og konfiskerte jødenes eiendommer, søkte jødene i byen kontakt med domprost Arne Fjellbu, som ga dem sin fulle støtte både i ord og i gjerning. Flere av jødene mistet sine stillinger og ble fengslet. Det samme skjedde også i Nord-Norge. Domprost Fjellbu rapporterte til biskop Berggrav om mishandlingen av jødene i Trondheim og lenger nord. Men Kristent Samråd – som i realiteten fungerte som et uformelt lederorgan i Den norske kirke på dette tidspunkt – foretok seg ingenting i saken.

Da Politidepartementet 20. januar 1942 kunngjorde at alle jøder måtte melde seg til politiet for å få en rød «J» i sine legitimasjonspapirer, forble kirken taus. Til sammen 1.536 personer fikk dette stempelet. Med det hadde okkupasjonsmyndighetene registrert de norske jødene og visste hvor de bodde. I ettertid kan en undres over at denne identifiseringen og registreringen av jøder kunne gå så stille for seg, uten høylytte reaksjoner fra de ulike frontene i den sivile motstandsbevegelsen.

Kirkens Grunn.

Under forberedelsen av prestenes embetsnedleggelse og arbeidet med bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn kom det innspill fra prestekretser i Bergen og Stavanger om å ta med et avsnitt med protest mot at Quisling-styret 12. mars 1942 hadde gjeninnført forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens paragraf 2. Forslaget var begrunnet med at i Kristus er det ingen forskjell mellom de ulike folk. Kristent Samråd, som stod for den endelige utarbeidelsen av bekjennelseserklæringen, valgte å se bort fra forslaget vestfra. Biskop Berggrav begrunnet avgjørelsen i 1948 ved å hevde at en ved å dra «det yderst eksplosive jøde-moment» inn i denne erklæringen bare ville oppnå «at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare». En antok at et punkt om diskrimineringen av jødene ville vekke harme hos rikskommissær Josef Terboven, og at han av den grunn kunne komme til å gjøre felles sak med Quisling i det forventede utfallet mot kirken. Det ville ha skjerpet NS-statens reaksjon mot prestene, som det akkurat da gjaldt å motivere til å nedlegge sine statsembeter. Det var altså taktiske grunner – ikke antisemittiske eller antijødiske holdninger – som lå til grunn for at Kristent Samråd samstemt valgte å sløyfe protesten mot forbudet av jøders adgang til riket.

Senere er utelatelsen av protesten mot Quisling-regimets jøde­politikk i Kirkens Grunn blitt oppfattet som eksempel på at kirken sviktet jødene der og da. Jeg deler den oppfatningen. Samtidig gjelder det å forstå hvorfor en ikke tok med avsnittet om jødene. Det kan tolkes som tegn på at jødenes truede situasjon lå i utkanten av kirkens agenda nettopp da den skulle begrunne prestenes brudd med det statlige kirkestyre.

Ikke prioritert. 

Det hører også med til bildet at de to teologiske fakulteter ga sin støtte til Kirkens Grunn i en fellesuttalelse uten å etterlyse en protest mot myndighetenes antisemittiske politikk og behandling av jødene. Å reagere på NS’s eskalerende jøde­fiendtlighet var tydeligvis ikke en prioritert oppgave da kirken samlet seg om sin selvstendiggjøring overfor NS-staten i april 1942. Kirken var ikke så opptatt av jødenes truede stilling at den ikke kunne tie. Det tyder på en viss likegyldighet, som en kan undre seg over – ikke minst når en tar i betraktning at kirken kjempet for rett, menneskeverd og kirkelig selvstendighet og mot rettsløshet, samvittighetstvang og vold.

Men Marte Michelet har ikke dekning for å trekke den konklusjon at Berggravs forklaring på det som skjedde, vitner om «at jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske eller rent ut fiendtlige til». Vi har ikke grunnlag for å si at tausheten om nazistenes behandling av jødene i Kirkens Grunn var motivert av jødefiendtlighet.

Forhåndsvarsler. 

De første varslene om at en storaksjon mot de norske jødene var i emning, nådde kirkens ledere i april 1942, kanskje allerede i mars. Informasjonen kom fra en tysk etterretningsoffiser og antinazist med navn Helmuth James von Moltke. Han arbeidet i en etterretningsavdeling i Hærens overkommando i Tyskland, samtidig som han i hemmelighet var leder av Kreisauer-kretsen som motarbeidet Hitler. Blant von Moltkes kontakter i Norge var oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser i generalstaben til sjefen for Wehrmacht i Norge. Steltzer hadde tett forbindelse både med biskop Berggrav (før han ble internert i april 1942) og andre kirkeledere og med sentralt plasserte motstandsfolk i hjemmefronten. Von Moltke var i Norge både i april og i september 1942. I september fortalte han at nazistene planla en storaksjon mot de norske jødene, men han kunne ikke gi eksakte opplysninger om når arrestasjonen skulle finne sted, og hvordan den skulle foregå. Men han gjorde det klart at planen var at de skulle arresteres og deporteres.

Hensikten med aksjonen var å utrydde jødene. Det er gode grunner for å regne med at dette forhåndsvarselet også nådde Den Midlertidige Kirkeledelse. En av Steltzers nære medarbeidere på det tyske transportkontoret, presten og antinazisten Friedrich Schauer, har sagt at nordmennene den gang – i september 1942 – ikke trodde på informasjonen fra von Moltke om det som ville skje. I alle fall ble ikke forhåndsvarslet om en storoffensiv mot jødene fulgt opp hverken i kirken eller i hjemmefronten for øvrig i september og utover i oktober 1942.

Stans jødeforfølgelsen! 

Etter innspill fra generalsekretær Arnold T. Øhrn i Det norske Baptistsamfund gikk Den Midlertidige Kirkeledelse i begynnelsen av november i gang med å utarbeide et protestskriv om jødeforfølgelsen, adressert til ministerpresident Quisling. Skrivet, som er datert 10. november 1942, ble ført i pennen av professor Ole Hallesby. På folkemunne gikk det under navnet «Hebreerbrevet». Det fikk støtte fra alle biskopene, professorene ved de teologiske fakulteter og så godt som samtlige kirkesamfunn i landet og fra de aller fleste kristelige organisasjoner. Protestskrivet appellerte til Quisling og NS: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Det påpekes at jødene straffes – ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning. Å tenke og handle slik er i strid både med den kristne betoning av alle menneskers likeverd og med de enkleste rettskrav i samfunnet.

Protesten ble lest opp i mange kirker de følgende søndager. Kirken var den eneste kollektive instans i det norske samfunn som reiste seg i protest mot jødehatet og jødeforfølgelsen. Selv om dette skarpe og profilerte protestskrivet vakte oppsikt, kom det for sent til å kunne hindre deportasjonen av 529 jøder, som forlot Oslo 26. november med lasteskipet «Donau» med kurs for Stettin og derfra med tog til Auschwitz.

Alt i alt ligger det nær å trekke den slutning at den jødiske minoriteten under okkupasjonen ikke fikk den omsorg og støtte som en kunne vente ut fra kirkens sterke understrekning av rett og rettferdighet i samfunnet. Ved flere anledninger falt jødene utenfor kirkekampens horisont, også da kirken ble forhåndsvarslet om storaksjonen høsten 1942.

Opinionsdannelse. 

Vi vet ikke hvilke følger det ville ha fått om bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn hadde tatt med det foreslåtte avsnittet om kritikk av gjeninnføringen av jøde­paragrafen i Grunnloven og protestert mot forfølgelsen av jødene. Det er heller ikke mulig å si hva som ville ha skjedd om Den Midlertidige Kirkeledelses kraftige protest mot behandlingen av jødene hadde kommet i september – altså før interneringen av så godt som alle jødiske menn over 15 år 26. oktober 1942. Men når en tar i betraktning at kirken den gang hadde betydelig moralsk autoritet i folket og var sentral i holdningskampen mot NS’s nazifiseringsprogram, er det ikke vanskelig å tenke seg at en tydelig protest ville ha rammet Quisling-regimet ganske hardt.

Kirken hadde et nettverk som nådde ut til så godt som hver krok i landet. Selv om nazifiseringsprogrammet allerede var svekket gjennom kirkens, lærernes og foreldrenes aksjoner på ettervinteren 1942, ville trolig nok en kraftig protest ha vært et tilbakeslag for Quisling og NS. Ville statspolitiet i så fall ha gått så aktivt inn for å gjennomføre interneringen og deportasjonen av jødene? Disse aksjonene hadde neppe gått så «lett» hvis kirken og andre grupper i hjemmefronten hadde protestert høylytt i forkant og greid å skape en sterk opinion til støtte for den forfulgte jødiske minoriteten. Kanskje kunne en på denne måten ha minsket sjansen for at utryddelsen av norske jøder kunne gjennomføres etter tyskernes plan med så bred støtte fra norsk politi.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt