Når man gjør abort hellig og godt

Dagens abortdebatten har beveget seg i forhold til tidligere tiders abortdebatter. Språket som brukes er blitt sannere, og derfor også langt, langt ærligere og kaldere. Resultatet er skremmende og avslører det abortforkjemperne lenge fornektet. Det dreier seg om liv og dets verdi. To eksempler viser oss dette.

Det første kommer fra tidligere statsminister, og sterk forkjemper for selvbestemt abort, Gro Harlem Brundtland. I NRK kritiserer hun nåværende statsminister, Erna Solberg, for å bruke uverdige argumenter i debatten om deler av abortloven. Faktisk mistenker hun Solberg for å ønske å senke antall aborter som tilbys (!).

Smak litt på den, og kjenn etter om den ikke etterlater en moralsk, kvalm fornemmelse.

Her er altså ei dame som ofte er blitt kalt for landsmoder, tidligere statsminister, ute og beskylder en sittende statsminister for noe så "sjokkerende" som å kanskje ville ha ned aborttallene.

Abort er en rettighet så sterk at bare å ymte frampå med tiltak som kan tenke seg å gi større sjanse for å overleve 9 måneder i mors mage om du er tvilling eller har downs syndrom; ja, det er altså å anse som ha en skjult, ond, agenda om lavere aborttall.

Det andre eksemplet er en mor (bare å bruke begreper som mor og/eller familie krever barn som faktisk lever) som skriver om hvordan hun og hennes mann kom til den vanskelige beslutningen å ta livet av sin baby i magen hennes. Det var da rundt 21 uker gammelt og hadde en alvorlig hjerneskade som de fikk vite at kunne føre til alvorlig grad av fysisk og phykisk handikap av forskjellig grad. Valget de så tok var grunnet i kjærlighet for gutten, Sesam, sitt beste:

Vi valgte at de snaue 22 ukene inne i mamma sin mage, der han fløt rundt og bare hadde det deilig - var nok for ham, og at himmelen var et bedre sted for Sesam Rufus fremover.

Uavhengig av den sympatien vi kan kjenne for den tøffe situasjonen denne familien var kommet i, så er dette utsagnet skremmende. Det denne moren sier er altså at siden dette barnet muligens kunne komme til å ha til dels alvorlige kognitive og mentale mangler - dette er i følge henne selv årsaken for valget om å ta en senabort - så er det altså av kjærlighet bedre å ta livet av han og sende han til himmelen.

Dette er ikke noe annet enn et groteskt, forvrengt bilde av hva kjærlighet faktisk er.  

Bibelen lærer oss at den største kjærlighet har den som gir sitt liv for andre, og at dette vises igjen i Kristus som gav sitt liv for sine fiender. Kjærlighet er altså at jeg legger ned noe, ofrer noe for andre. Enhver forelder vet instinktivt at at dette er sant, at en fars eller mors kjærlighet driver en til å gjøre alt en kan for sine barn. Dette uavhengig av om det er friskt eller sykt.

La meg også få poengtere at jeg ikke er ute etter å ta dette paret som beskrev dette i avisen. Det er et valg de har tatt og de vil en dag måtte stå ansvarlig for Gud for det de har gjort. Jeg håper og ber om at de må komme til erkjennelse og vende om før de kommer fram for Han. Men jeg kritiserer høylytt og i tydelige ordelag den ånd som vi som samfunn har sluppet inn i vår kultur, den løgnen som vi kollektivt ser ut til å ha omfavnet, og ikke minst så vil jeg rope ut imot den galskapen som vi ser ta form framfor våre øyne. En av årsakene til at dette får fortsette, er at ofrene i mors mage er tause. De kan ikke høres. Jeg tror dette er en av årsakene til at man insisterer på å drepe det i mors liv; vi er ikke stand til å håndtere realiteten av hva abort faktisk er og hva som skjer med babyen i det øyeblikket.

Og akkurat det forteller oss om et så dypt mørke i oss at det må få enhver som kaller seg troende, å vende seg til Gud i bønn for vårt land. For vi er sannelig fortapt uten en Guds inngripen. Ingen kultur som dreper sine barn, kan overleve.

Så hvor ille er det ikke da når vi ikke bare dreper våre babyer, vi til og med forherliger det.