Kommentar

Ich habe genug!

Kristendommen vil alltid si ting om verden som ikke umiddelbart oppleves som sant.

Ich habe genug! Synger bassen ut i Bachs kantate. Jeg har nok. Han trenger ikke mer. I troen har han Kristus, og det er også alt han trenger.

En kamerat av meg fortalte at han kunne stoppe munnen på enhver telefonselger: Når de ringte og tilbød lavere priser, sa han bare: «Penger! Det er ikke noe problem for meg. Jeg kan betale.» Dermed fantes det ikke et eneste argument igjen for selgeren, som slukøret måtte legge på.

Utilstrekkelighet. Jeg har nok. Det må være en av de mest motkulturelle tankene man kan ytre i vår tid. Jeg har nok og trenger ikke mer. For rundt oss vil noen selge oss noe, vil noen ha oss til å strekke oss mot noe vi ikke har. Vi lever i en tid som fråtser på vår misnøye med oss selv og livet vi lever. Det er så mange krefter som tjener på å utvide vår opplevelse av utilstrekkelighet, slik at vi kan fortsette å streve.

Å hige oppover er en bevegelse man aldri kan bli ferdig med. Det er alltid noen som tjener mer, ser bedre ut, har mer veloppdragne barn. Det er umulig å vinne. For skulle du være den heldige ener i alle kategorier i din lille andedam, vel, da strekker du bare litt på halsen og ser at konkurranseområdet er enormt, foran deg åpner seg andedam på andedam uendelig.

Uavhengig. Hvordan kan noen mene at de ikke trenger mer? Det er lett forstyrrende å møte mennesker som ikke har et fnugg av ambisjoner på egne vegne. Er de altså fornøyd? «Jeg har nok» er et utsagn på grensen til det truende. Det er å melde seg ut av samfunnets logikk, av vår felles forståelse av at alt kan og må forbedres.

Den tilfredse truer oss fordi hun er uavhengig. Den som har nok, trenger ikke kjøpe noe, men trenger heller ikke tjenester, vennskap. For uavhengighet er til dels også suverenitet, den selvhjulpne står ikke i gjeld til noen. Den som ikke vil ta imot noe, kan ikke inngå i den gjensidige utvekslinga enhver relasjon er.

Protest. Men den som erklærer at hun har nok, har jo ikke mer enn resten av oss. For dette er ikke et spørsmål om å faktisk ha noe, eie noe, verken indre ro eller sportsutstyr i boden. Det er heller et spørsmål om livsholdning. Ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det, som det heter. Det er en proklamasjon, en protest, mot kulturens logikk.

For det vi sier er ikke bare uttrykk for noe vi opplever, det er også formativt. Vi blir det vi gjør. Det vi sier gjør noe med oss. Når jeg tar sidemannen i kirkebenken i hånda og sier Guds fred, kommer freden til oss. Det er denne magien enhver talehandling bærer på, og som liturgien også er en del av. Jeg erklærer at dere er rette ektefolk, sier presten, og med det er de to gift. Jeg tilgir deg, sier du, og så er jeg faktisk tilgitt.

Kontrafaktisk. Kristendom er alltid til en viss grad kontrafaktisk. Den vil alltid si ting om verden som ikke umiddelbart oppleves som sant. Er denne høyst gjennomsnittlige ansamlingen mennesker i benkeradene Guds folk, sier du? Jordens lys og salt? Hvem skulle trodd det. Dette brødet er Jesu kropp. Det finnes mening. Gud vil oss vel.

Det finnes tusen motargumenter til enhver kristen påstand. Jeg har mye indre protest til Ich habe genug også. For det uttrykker ikke min erfaring. Og en kristendom som ikke tar erfaringen på alvor er vel ikke stort verdt? Som ikke griper fatt i våre liv og hvordan vi opplever det, men kommer susende inn og setter en diagnose helt uavhengig av symptomene?

Gjenklang. Den danske teologen Jakob Wolf skriver at vi ikke har erfaringer for at noen er oppstått fra de døde. Derfor kan det virke meningsløst å bekjenne legemets oppstandelse. Men selv om oppstandelsestroen ikke er erfaringsbasert, så finner den likevel gjenklang i våre alminnelige livserfaringer.

Det er mye kristendom vi ikke kan utlede fra våre egne liv. Men når vi hører ordene sagt, når vi selv sier dem, så blir de likevel troverdige for oss. Det er noe ved ordene som handler om oss, selv om de kommer utenfra. For dersom ordet ikke hadde truffet noe i oss, hadde det jo bare sust videre og ut av historien. Da hadde ingen brydd seg med å lese de gamle tekstene igjen og igjen. Da hadde de blitt glemt og Jesus i høyden blitt noe for historieforskerne. Men sånn er det jo ikke. Det fremmede treffer oss.

Vi er alltid trengende. Vi vil alltid behøve hverandre. Og vi har likevel nok. Å øve seg på å si det er å la seg forme inn i en verden som kanskje likevel er mulig. Ich habe genug.

På trykk i Vårt Land 20.11.2018

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar