Kjønnsforskning og ideologi

Vårt Lands kommentator Mai Lene Fløysvik Hæåk har igjen visitert meg (Vårt Land 12. november). Også denne gangen tillegger hun meg synspunkter jeg ikke kjenner meg igjen i.

Hun skriver i sin artikkel om østeuropeiske statsledere og populister som forsøker å strupe kjønnsforskingen i sine respektive land, etter sigende på grunn av mangelfull vitenskapelighet. I halen av denne berettigede kritikk velger hun meg som eksempel på en som problematiserer kjønnsforsking fra religiøst hold. Ganske utrolig! Dessuten rubriseres jeg som «anti-intellektuell». Er det også en «vitenskapelig» vurdering?

Utgangspunktet til Fløysvik Hæåk er en artikkel jeg har skrevet om homofili på nettstedet Foross.no, der hun hevder at jeg her innrømmer at «det er lite vitenskapelig belegg for synspunktene» mine. Hvor har hun hentet det fra? Ingensteds og ikke fra meg! Tvert imot er det mange internasjonale terapikollegaer som deler mitt syn. At de ikke er i flertall er ikke ensbetydende med at de ikke er vitenskapelige.

Vårt Lands kommentator gjør også et nummer av mitt utsagn om at «synet på dokumentasjon på dette området (om årsaksforhold og hvorvidt kjønnsidentitet kan endres) styres mer av ideologi enn vilje til å vurdere objektive fakta.» Dette gjaldt altså homofiliområdet. Jeg skrev ikke her generelt om kjønnsforsking. Naturligvis setter jeg pris på forskere som bedriver størst mulig faktabasert og objektiv forsking om mann-kvinne, maskulinitet-femininitet, kjønnsidentitet og seksualitet. Forskingen må være fri.

For det er ikke bare i Øst-Europa at kjønnsforskere erfarer statskontrollerte inngrep. Også her i Vest møter vi det jeg vil kalle forskingssensur og meningskontroll overfor de som ikke har «det riktige synet». Snart får vi kanskje et forbud mot å utøve sjelesorg overfor mennesker som søker endring av sin seksuelle identitet også? Kjønnsforsking er viktig. – Et bibelteologisk perspektiv i tillegg, er slett ikke av veien.