Unge norske menn er neppe kjent for å benytte fredagskvelden til å dra på hybridforedrag om psykologi, Gud, biologi, kjønnsidentitet og politikk. For halvannen uke siden skjedde nettopp dette, da den kanadiske kjendispsykologen og bestselgende forfatteren Jordan Peterson for andre gang på få uker holdt foredrag foran et fullsatt Oslo Konserthus. Billettene ble i likhet med det første foredraget revet bort på kort tid.
LES OGSÅ: Jordan Petersons store fortjeneste
Ytterst få muslimer.
Som mann var jeg en del av den overveldende majoriteten blant de omtrent 2.000 tilhørerne. Som muslim var jeg nok en av ytterst få. Likevel føltes atmosfæren svært kjent for mitt vedkommende. For det er ganske vanlig at muslimske organisasjoner arrangerer foredragskvelder med alvorlige temaer på fredagskvelder, mens andre norske unge er på kino eller tar seg en alvorlig fest. Den noe fnisende entusiasmen de unge, men tross alt voksne, mennene viste for Jordan Peterson, og at flertallet reiste seg i respekt og ærbødighet for kanadieren var det utvilsomt noe religiøst over. Derfor måtte jeg noen ganger minne meg selv på at dette slettes ikke var et muslimsk foredrag jeg hadde kommet til.
En del på den intellektuelle venstresiden blir sikkert skremt over den noe panegyriske oppførselen til tilhørerne. Men denne dyrkningen av Jordan Peterson og hans popularitet i ultraliberale vestlige land som Norge kan også forstås som et symbol på at unge menn forsøker å finne et fotfeste i sine liv og er på søken etter et moralsk kompass. For i den postmoderne relativismens tidsalder er det mange unge som kan bli ofre for nihilisme og dekadens. Dessuten lever vi i en tid der ungdomsepoken utvides inn i 30-årene.
Pliktetikk og selvbeherskelse.
I disse sammenhengene er Jordan Peterson på sitt beste – og tiltrengt. Han snakker om å ta ansvar og ikke bare skylde på andre for utfordringene i livet. Pliktetikk og selvbeherskelse skal stå i sentrum. Ikke minst oppfordrer han oss til å være til stede for familien og opprettholde familien som samfunnets kjerne. At han blir fremstilt som kvinnefiendtlig faller på sin egen urimelighet, for han virker å være genuint opptatt av at menn skal være stabile partnere og gode fedre.
Peterson prøver ikke å skjule for sine lesere og tilhørere at han er sosialkonservativ, tradisjonell og noe religiøs. Slik sett er han en original stemme i vår vestlige kultur der konservatisme og tradisjonelle verdier blir sett på som avleggs, mens moderne ideer om kjønn, identitet og moral blir båret frem som sannheter uten at de nødvendigvis harmonerer med menneskets biologi og psykologi. At Petersons nokså tradisjonelle verdier vekker slik interesse i Vesten vitner om at langt fra alle fester lit til ideene som eksisterer i det verdiliberale hegemoniet.
LES OGSÅ: – Mange er kritiske uten å vite hva han står for
Ladet ordbruk.
Så er det nok et problem for Peterson at han gjør seg uspiselig for mange på grunn av sin ganske ladede ordbruk, når han eksempelvis omtaler det nevnte verdiliberale hegemoniet som politisk korrekthet, kulturmarxisme og feminisme. Han hadde kanskje hatt enda større troverdighet om han hadde unngått å være så politisert og mene så mye om det meste.
Samtidig er det vanskelig å være uenig med ham i at flere moderne vestlige land etter hvert har gått langt i å lovfeste det liberale hegemoniet, og at rommet for dissens er blitt mindre. Dette i takt med at samfunnsborgerne tar mindre ansvar for egne liv og oftere ser til offentlige institusjoner for barneoppdragelse. Så kanskje han har litt rett likevel. At dette faktisk er subtile marxistiske etterdønninger.