La rett gå for nåde

NOE AV DET siste Barack Obama gjorde med sine privilegier som president var å benåde 21 år gamle Jason Hernandez, som var idømt en fengselsstraff på 300 år (pluss livstid) for narkotikasalg. På sin siste arbeidsdag utstedte han ytterligere 300 syndsforlatelser, noe som brakte det totale antallet opp i 1.927. George W. Bush stoppet til sammenligning på 200.

Kontrastfylt forhold

Denne «benådningskulturen», med landets overhode som sikkerhetsventil, kan tolkes på ulikt vis. Dels som en innrømmelse av hvor urimelig og vilkårlig det amerikanske straffesystemet rammer, og dels som et forsøk på å oppkaste presidenten til herre over liv og død. Innerst inne har amerikanerne alltid ønsket seg en solkonge.

Men aller mest er den en gjenspeiling av landets bipolare forhold til straff. Ingen nasjon i verden er i nærheten av å bure inne en så stor andel av befolkningen sin. 25 prosent av verdens innsatte er amerikanere, til tross for at de bare utgjør fire prosent av verdens befolkning. Én av tre nyfødte afroamerikanske gutter vil på et eller annet tidspunkt oppleve å bli buret inne. Én av tre. Det er eksempelvis høyere enn det tilsvarende tallet under apartheidregimet i Sør-Afrika. Det var den ene siden.

Dine forhutlede

På den andre siden er nasjonen tuftet på løftet om nye sjanser: «Gi meg dine trette, dine fattige, dine forhutlede folkemasser som lengter etter å puste fritt.» Inskripsjonen på frihetsstatuen er hjertet i ideen som er Amerika.

Dette klang med da Trump på onsdag kunngjorde at det var oppnådd enighet med demokratene om en ny fengselsreform: «Det handler om å gi våre medborgere en sjanse til redemption». Ordet har en religiøs klangbunn og kan best oversettes med «frelse» eller «forløsning». For også dette er USA: bot, soning og tilgivelse. I praksis handler reformen om at det blant annet skal bli lettere å skaffe seg jobb og utdanning ved endt soning. Og at dommere bevilges mer smidighet i møte med narkotikaforbrytelser, der straffeutmålingene har vært perverst høye.

Trumps reformforslag er fruktene av svigersønnen Jared Kushners arbeid. Blant dem som ga Kushner råd var ekteparet Kim Kardashian og Kanye West. Det var altså ingen grunn til å skru opp forventningene.

Men kanskje var ikke Kushner, hvis far satt i fengsel, helt uegnet likevel. Det er noe med praktisk erfaring når du skal manøvrere i det motsetningsfylte forhandlingsrommet som er amerikansk straffekultur. Uansett, og som Trump ikke nølte med å minne om – han lyktes med å bygge en tverrpolitisk allianse der Obama feilet.

Hardere lut

For også Obama prøvde. I 2015 tok han sats og satte arbeidet med en fengselsreform inn i en større kulturkamp: «We should not be tolerating gang activity in prison», sa han. «We should not be tolerating rape in prison, and we shouldn't be making jokes about it in our popular culture».

Så kan man spørre seg når det ble det opp til presidenten å anbefale hva populærkulturen skal eller ikke skal spøke med. Og hva skal den ellers spøke med – om ikke virkeligheten?

For virkeligheten er grim, demonstrert ved tv-serier som Oz, Prison Break, The Wire og Orange Is the New Black. Alle sammen populærkulturelle bearbeidelser av den amerikanske brytningen mellom nåde og rett, som spør: Hvem er vi? Hvorfor er det slik at mer enn to av klodens ni millioner fanger har amerikansk statsborgerskap? Og hvorfor fengsler USA seks ganger så mange av innbyggerne sine som Kina (henholdsvis 716 og 121 innsatte per 100.000 innbyggere)?

En skinnende by

Kan hende er det derfor Obama ikke utstår all vitsingen. Fordi de er en påminnelse om hvor hult det amerikanske løftet kan klinge, og pirker borti selvbildet der det gjør aller mest vondt. Fengslingsstatistikken lar seg simpelthen ikke forene med fortellingen om å være «en skinnende by på toppen av høyden». Noe er råttent i landets midte, og en by som ligger på et fjell kan ikke skjules (Matt. 5,14).

Hvilket i sin tur må ha bidratt til at Kushner og Trump har fått til noe så uvanlig som en tverrpolitisk enighet. Når landets identitet står på spill, legger du stridighetene til side og stiller opp. Selv om prisen er en selvtilfreds og hoverende president.