Kommentar

Alt det vi kan få til

Kan du gjøre det kult å være KrF-er igjen, Kjell Ingolf?

De siste ukene har vært litt surrealistiske for oss helt vanlige KrF-medlemmer. Å være med i KrF er gjerne ikke det man har ropt høyest om de siste åra, det har ikke gitt den største stjerna. Men etter Hareides mye omtalte tale til landsstyret den 28. september, snudde plutselig alt på hodet.

Lyttet oppmerksomt. 

Over natta ble vi kongene av jobblunsjen. Jeg satt lunsj etter lunsj, pause etter pause, og ga mine analyser av det indre livet i KrF. Jeg fortalte om at jeg hadde vært på nominasjonsmøte i lokallaget mitt, Nordre Follo KrF, og kollegene mine lyttet oppmerksomt: «Hvilke utsendinger valgte dere til fylkesmøtet?» Jeg delte stikkordene fra talen Kjell Magne Bondevik hadde sagt til «sine egne» i lokallaget, mens folk nikket anerkjennende til meg.

Jeg fortalte om at broren min var valgt til utsending til fylkesmøtet. Og ved kaffe-
maskinen dagen etter fylkesmøtet viste jeg stolt frem klipp fra da storebror dro en tørr vits på direktesendt TV. Jeg fortalte om at jeg hadde sett en av Hareides råd-
givere på toget. Det ble helt stille i kantina da jeg rapporterte om at han så litt sliten ut, men basert på det jeg så på avstand: Han virka kampklar.

LES OGSÅ: Folket delt i fire om tvillingabort

Kongen av kontoret. 

Kort sagt: Noen uker var jeg kongen av kontoret. Alle nyheter jeg hadde fra KrFs indre liv var spennende. Og som en bonus fikk jeg snakke om og diskutere alle de gode KrF-sakene, som tidligere bare har druknet i spørsmål om Hareides usikre valg mot høyre eller venstre.

Etter landsmøtet den 2. november snudde­ imidlertid alt på hodet igjen. Plutselig er ikke lenger debatten rundt lunsjbordene på norske arbeidsplasser om alt det positive KrF kan få til, men om paragraf 2c i abortloven. Nå sitter jeg plutselig med jobben å skulle forsvare en endring som både Erna og Kjell Ingolf er litt utydelige på om egentlig vil ha særlig effekt.

Virkelig verdt det? 

Alle KrF-ere er enige­ i at vi må jobbe mot sorteringssamfunnet. Men er det virkelig verdt å forhandle frem en så upopulær sak, som attpåtil har et usikkert resultat? Når vi vet at mange «ikke-KrFere» er enige i mye av KrFs politikk, kunne vi ikke brukt mer av vår forhandlingskapital på alle de sakene som gir oss litt vind i seilene? Ville det ikke vært mer strategisk å gå inn i forhandlingene med mål om å øke engangsstønaden? Det er et eksempel på god og populær KrF-politikk, som mange er enige om at ville ført til at færre ble nødt til å ta det vonde valget om å ta abort.

For jeg er ikke med i KrF fordi jeg vil sikre søndagen som en annerledesdag, for å sikre K-en i KRLE eller for å endre 2c, selv om det isolert sett kan være gode intensjoner bak disse sakene. Jeg mister ikke nattesøvnen av tanken på å regjere med verken Frp eller SV, så lenge vi får gode politiske gjennomslag.

LES OGSÅ: Røde KrF-ere kan starte nytt parti

Verdens beste utviklingspolitikk.

For vi KrF-ere er ganske staute folk. Vi kan akseptere mye hvis vi får gjennomslag for vår politikk. Hvis vi får hånda på rattet for å skape verdens beste utviklingspolitikk, hvis vi kan skru opp tempoet på det grønne skiftet og hvis vi kan gi familiene mer tid sammen med dem de elsker aller mest. Da har vi igjen positive og gode saker som vi kan fortelle om ved kaffemaskinene over det ganske land.

Jeg skjønner at vi aldri kommer tilbake til ukene da vi KrF-ere var klassens kuleste. Men når du går inn i forhandlingene, Kjell Ingolf, kanskje du kan gjøre det litt kulere å være KrF-er igjen?

LES OGSÅ: Sverige: Blått kollaps i kaoset

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar