Verdidebatt

Evangeliet etter Jordan Peterson

Hva er kjernen i hans budskap, og hvilket verdensbilde er det han gir uttrykk for i sine bøker?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

William Grosås skriver i et interessant innlegg (VL 25.10) at Jordan Peterson er vår tids mest innflytelsesrike apologet for et kristent verdensbilde. Etter å ha lest bøkene 12 regler for livet og Maps of Meaning, samt observert Peterson under et «vekkelsesmøte» i Oslo, tenker jeg at Grosås her innbyr til en viktig debatt. Peterson er utvilsomt en apologet, men hva er kjernen i hans budskap, og hvilket verdensbilde er det han gir uttrykk for i sine bøker?

I kapittel sju av 12 regler for livet
redegjør Peterson for sitt syn på kristendommen, som han imidlertid konsekvent omtaler i fortid. Han har mye positivt å si om den kristne teologien, som sidestilte slave og herre. Selv kongen var bare én blant mange, alle var like for Gud og loven. Også lavstatusmenneskene hadde rettigheter, og de kristne protesterte mot barnedrap, prostitusjon og prinsippet om at makt er lik rett. De insisterte på at kvinner var like verdifulle som menn. De skilte kirken fra staten, slik at menneskelige keisere ikke lenger kunne gjøre krav på samme dyrkelse som guder.

Kritikk av kristendommen. 

Peterson refererer ofte til Nietzsche, og i 12 regler bruker han denne filosofen som stråmann når han redegjør for sin egen kritikk av kristendommen. Ifølge Peterson mente Nietzsche at dogmatisk tro på kristendommens grunnsetninger hadde tre konsekvenser: For det første at det jordiske livets betydning ble nedvurdert, siden bare livet etter døden var viktig. For det andre en passiv aksept av status quo, fordi frelsen uansett ikke kunne oppnås gjennom anstrengelse i dette livet. For det tredje den troendes rett til å avvise enhver reell moralsk byrde, fordi Guds Sønn allerede hadde utført alt det viktige arbeidet. Nietzsche gikk til angrep på tanken om at Kristi offer, og det alene, hadde frelst menneskeheten. Dette innebar at det primære ansvaret for frelsen allerede var blitt båret av Frelseren, og at det dermed ikke var noe viktig igjen å gjøre for dypt falne mennesker.

Peterson skriver at de kristne dogmene sørget for en lang periode med ufrihet. Nå lever vi en ny tid, med «et fritt sinn», hvor de kristne dogmene er døde, i hvert fall for moderne, vestlige mennesker. Den kristne guden døde sammen med dogmene. Men hva skjer etter Guds død? Det er her Carl Gustav Jung, «psykoanalytiker par excellence», kommer inn i bildet. Ifølge Peterson sluttet Jung seg i all hovedsak til Nietzsches kritikk av kristendommen. I motsetning til Nietzsche, som endte i en form for nihilisme, skisserte Jung et alternativ til den tradisjonelle kristne livsanskuelsen.

Alkymistenes rolle. 

I et kort, men viktig avsnitt i 12 regler, skriver Peterson om alkymistenes rolle: «Disse store drømmerne forestilte seg at den materielle verden skjulte hemmeligheter som hvis de ble avdekket, kunne befri menneskeheten fra dens jordiske smerte og begrensninger» (min uthevelse). Mot slutten av middel­alderen ble forsøkene på å forvandle uedle metaller til gull erstattet av en indre, spirituell alkymi. Alkymiens sted ble flyttet fra støvete laboratorier til en indre, åndelig arena. Alkymistens virksomhet ble etter hvert forstått som en moralsk og åndelig omforming og foredling av mennesket. Den åndelige alkymien spiller en sentral rolle i det siste kapitlet av Maps of Meaning, som inneholder mange
referanser til Jungs gjenoppdagelse av denne tradisjonen.

Det var Jung som i forrige århundre fornyet tradisjonen knyttet til åndelig alkymi. I den seinere delen av sitt liv arbeidet han mye med denne tema­tikken. I nyere tid har den blitt popularisert, og den nådde ut til et stort publikum gjennom Paulo Coelhos bok Alkymisten. Det er den åndelige alkymiens menneskesyn og verdensbilde som videreføres av Peterson. Hans prosjekt i 12 regler er å gjøre Jungs vektlegging av åndelig alkymi forståelig og attraktiv for meningssøkende mennesker i det 21. århundre. I denne boka har Peterson «oversatt» Jung til et språk alle kan forstå.

Må frelse seg selv. 

12 regler er en selvhjelpsbok, hvor Peterson viderefører forestillingen om «the self-made man». Hvert menneske må frelse seg selv, og det finnes ingen nåde eller tilgivelse som gis gratis til enkeltindividet som en hjelp på veien. Fellesskapet med andre er viktig, men bare dersom det er bra for deg. Peterson påpeker ofte at Jesus er et forbilde, men ikke når det gjelder synet på hvem det er lurt å omgås med. Jesus omga seg nemlig med mange dårlige venner, men Jesus var det perfekte menneske, «og du er deg». Det lureste er ofte å la være å redde de fortapte, rett og slett fordi de egentlig ikke ønsker å forbedre seg. Forsøk ikke å opptre som en barmhjertig samaritan, men spør først de du kan tenke deg å hjelpe hvorfor de har problemer. Den godheten du viser bør ikke være spontan, men nøye kalkulert og gjennomtenkt: «Bruk dømmekraften din og beskytt deg mot for ukritisk barmhjertighet og medynk».

I Jung finner Peterson dessuten en tenker som svarer på de problemene kristendommen hadde latt stå uløst. For Jung er Kristus det arketypisk fullkomne mennesket. En sentral tanke hos Jung er at hvert menneske må bestrebe seg på å realisere eller legemliggjøre denne arketypen, «å kle det evige mønsteret i kjøtt». Denne tankegangen videreføres av Peterson. Kristus er den ensomme helten, som valgte den heroiske veien og overvant de destruktive kreftene i tilværelsen. Peterson kommer med følgende glade budskap til alle som strever og har tungt å bære: Dersom du virkelig tar seg sammen og anstrenger deg, kan også du bli som Kristus.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt